Bestevenner for alltid

Kapittel 4. En natt igjen

Katrine begynte nesten å gråte der hun sto utenfor huset til Ing-Kristin. Hun hadde takket nei for å overnatte hos henne i natt. Hun hadde sikkert klart, med litt om og men overtale moren sin til å si ja til at hun ble over. Men Katrine orket bare ikke.  Det føltes bare feil å sove der når Ing-Kristin skulle flytte neste dag, det ville bli så mye stress. Katrine begynte på veien hjem. Det var egentlig ikke en veldig lang vei hjem. Kanskje 5 til 10 minutter å gå, bare at i dag føltes det ut som om det tok en evighet. Katrine følte deg så tung og trist der hun gikk. Så alene og forlatt, enda Ing-Kristin ikke hadde dratt enda. Hun sukket svakt. Det var mer et pust enn et sukk.  "Jeg kommer til å savne henne så", mumlet hun for seg selv. Det var ikke lenge hun egentlig hadde gått til Katrine plutselig sto på trappen utenfor huset sitt. Katrine trakk pusten dypt inn og tørket vekk et par tårer før hun lukket opp ytterdøra så forsiktig som hun kunne i håp om at ingen hørte henne komme. Moren hennes, som hadde hørsel som en flaggermus, hørte at hun kom med en gang. "Er deg Katrine?" Katrine himlet svakt med øynene. "Ja", ropte hun halv høyt tilbake. Moren hennes kom ut i gangen. "Katrine, er det noe galt?" Katrine prøvde å la være å gråte da hun stammet fram ordene; "Ing-Kristin, min aller beste venn. Hun... hun... hun skal flytte!" Katrine gikk bort til morens åpene armer og klemte henne hardt. "Å, Katrine! Det var leit å høre." Katrine trakk seg unna moren. Hun tørket bort noen tårer fra ansiktet. "Hun drar i morgen mamma! I morgen!" Moren hennes så overasket på henne. "Allerede i morgen?" Katrine nikket. "Ja..." Hun så bort.  "Jeg går å legger meg nå mamma. Jeg tror jeg trenger så mange krefter som overhode mulig for å klare meg gjennom dagen i morgen."  Moren ble stående å se på Katrine som gikk opp trappen. "Gjør det du, vennen min", så hun halv høyt etter Katrine.

Ing-Kristin lukket døra etter Katrine. Hun snudde seg med ryggen mot døra og trakk pusten dypt inn og ut. "Flytte! Jeg skal flytte!", Ing-Kristin klarte ikke å holde de grusomme tankene tilbake. Hvordan? Og så allerede i morgen! Hun kom ikke over at de lot være å fortelle henne det til siste dagen.  Ing-Kristin gikk opp på rommet sitt, og så på alle eskene som sto der ferdig pakket. Katrine hadde hjulpet henne med å putte det meste ned i eskene og nå sto det bare et par ting igjen på rommet. Flytte! Det grusomme ordet, akkurat i det øyeblikket så fantes det ikke noe verre ord på jord. Ing-Kristin gikk for å legge seg. Hun krøp inn under dyna og kikket opp i taket. Tenk at det var siste gang hun skulle stirre opp i det taket, siste gang hun skulle sove på dette rommet. Men som med andre ting, alt har en ende, uansett hva. 

Ingen av dem fikk sove mye den natten. De begge ble liggende å stirre i taket og tenke at nå var det bare noen timer til det verst tenkelige kunne skje. Både Ing-Kristin og Katrine sovnet med tårevåte øyne den natten.