Bestevenner for alltid

Kapittel 19. Er det fortsatt: for alltid?

Ing-Kristin og Katrine kunne ikke annet enn å smile til hverandre. Ing-Kristin hadde aldri vert så letta i hele sitt liv noen gang før. Katrine kjente at hun var glad for å være i live. Alt virket så fint, unntatt den spente stemningen som var mellom dem. Den var ikke til å unngå å snakke om det som hadde hendt imellom dem. Katrine var det første til å ta ordet. "Ing-Kristin, jeg, vel." Ing-Kristin avbrøt henne. "Nei, det er jeg som må beklage Katrine." Katrine hevet et øyenbryn. "Men, nei det er jeg som ble sammen med Markus. Og jeg ga deg virkelig en grunn til å bli sint på meg." Ing-Kristin ristet på hodet. "Nei, det var jeg som overreagerte, og jeg skulle virkelig ikke ha sagt alt det jeg sa til Markus. Du fortjener å være sammen med han, om dere begge er forelsket i hverandre." Katrine smilte og blunket vekk en tåre. "Jeg er lei meg også. Du vet jeg er litt dum når det gjelder slikt. Jeg må ha ting inn med te-skje noen ganger. Og du gnei det gått inn at Markus er; hands off'!"  Ing-Kristin smilte til venninnen sin. Så hadde det ikke endt med katastrofe like vel. Nå var ihvertfall nesten alt perfekt og tilbake slik det pleide. "Når er det de lar deg dra herfra?" Katrine trakk på skuldrene. "Aner ikke, det er ingen som vet at jeg er våken enda." "Gleder meg til du kommer hjem allerede." Katrine nikket. "Jeg også! Jeg HATER virkelig sykehus." Ing-Kristin var enig. "Ja, jeg er helt enig, men kanskje ikke så mye som deg." Katrine  ristet på hodet. "Nei, kanskje ikke." Det kom et pip fra mobilen til Ing-Kristin. Hun tok den opp og sjekket den. "Det er fra mamma. Hun har kommet." Katrine smilte. "Du får gå da. Men du kommer tilbake, ikke sant?" Ing-Kristin nikket og smilte. "Jeg kommer i slutten av uka. Ok?" Katrine smilte fra øre til øre. "Så bra!" De ga hverandre en klem og akkurat i det Ing-Kristin skulle gå, åpnet døra seg og Markus kom inn. "Jeg bare glemte." Han stoppet opp midt i setningen da han så at Katrine var våken. "Katrine! Du er våken!" Katrine smilte svakt til han. "Jepp. Jeg er våken og jeg lever." Markus kom bort og ga Katrine et lite kyss på munn og hvisket "Jeg er glad du lever." Ing-Kristin kunne ikke la være å føle den lille irritasjonen som dukket opp i henne. Hun kremtet. "Vel, jeg må gå nå. Mamma venter på meg." Katrine så fra Ing-Kristin til Markus. "Ok, ses da." Ing-Kristin mumlet et ses og gikk. Markus ble stående stille og se etter henne helt til hun var ute av syne. "Markus?" Katrine hørtes ganske sliten ut nå. "Ja, hva er det Katrine?" Katrine sukket. "Du, jeg så hvordan du så på henne. Jeg er ikke dum vet du." Han blunket overasket. "Hva mener du?" Katrine himlet med øynene. "Du, jeg er ikke blind. Jeg ser jo at du er forelska i henne!" Markus ristet på hode. "Jeg, jeg skjønner ikke hva du mener. Jeg er ikke forelska i Ing-Kristin." Katrine kunne høre at han løy. "Du, Markus. Jeg liker deg, men det at du og jeg ble sammen var det som førte til at vennskapet mellom Ing-Kristin og meg ble ødelagt og dessuten vil jeg at du skal være sammen med den du er forelsket i. Ikke med andrevalget ditt." Katrine trakk pusten. "Jeg ser du liker henne, og hun er liker deg like mye tilbake, om ikke mer! Jeg skjønner at ingen av dere har lyst til å innrømme det nå, men det spiller ingen rolle om det er nå eller siden. Jeg vil bare deres begges beste." Markus så på henne og en tåre trillet nedover kinnet. "Jeg elsket deg virkelig. Det var bare at jeg også liker henne og når vi satt sammen og håpet på at det skulle gå bra med deg så kjente jeg de gamle følelsene dukke opp igjen." Han stoppet. "Unnskyld Katrine. Virkelig." Det var Katrine sin tur til å riste på hode. "Du har ingen ting å si unnskyld for. Jeg forstår det godt. Fort deg etter Ing-Kristin nå." Han så på henne med øyne man ikke kunne si nei til. "Er du sikker?"  Katrine nikket. "Jeg er sikker. Fort deg nå." Markus gikk bort til henne. Ga henne en klem og hvisket: "Takk." Før han så fortet seg ut den store sykehusdøra som førte ut i korridoren. Katrine sukket og mumlet. "Jaja, de single er de som har det mest gøy." Hun smilte for seg selv. Så hadde det meste ordnet seg igjen. Nå var det på tide å la legene få vite at hun var våken. Hun bøyde seg over på siden av sengen og dro i den røde tråden som hang der.