Bestevenner for alltid

Kapittel 5. Hade

Katrine åpnet øynene forsiktig. Hun følte seg tung i hode. I dag var dagen da hennes bestevenn skulle flytte fra henne. Det kom til å bli helt forferdelig. Hun lukket øynene hardt igjen med et håp om at alt skulle bli normalt igjen. Katrine ventet noen sekunder før hun åpnet øynene sine igjen. Det hjalp ikke noe, Ing-Kristin skulle fortsatt flytte. Katrine sukket. "Jeg får stå opp da", Katrine satte seg opp i sengen. Kanskje det ikke ville bli så ille allikevel? Hun kunne vel få seg noen nye venner? Noen andre til å dele alt med? Noen andre til å trøste henne? Noen andre til å klemme når hun sa hade eller bare trengte en klem? Noen andre til å le med henne? Noen andre til å være bestevennen hennes? Nei! Nei, var svaret. Ingen og da mente hun virkelig ingen kunne erstatte Ing-Kristin sin plass i hjerte hennes og hennes plass som Katrines bestevenn. Ing-Kristin var helt spesiell, hun var ikke som noen andre. Tanken på at Ing-Kristin skulle få en annen bestevenn, som som erstattet henne selv. Tanken var skremmende. Katrine gikk sakte ut av sengen. Gulvet var iskaldt. "Ha!", utbrøt hun "Det hadde vert så klassisk i en bok!" Katrine gikk bort til skapet og fant noen sokker. Hun tok dem og et par bukser og favoritt genseren sin med bort til sengen og kledde på seg. Katrine så seg selv i speilet. Ok, da var det bare håret som manglet. Det var brunt, Ing-Kristin sitt var mørke blondt. Hun tenkte på ordtaket "Every blondie needs a brownie by her side." Det var rart å tenke på hvor ofte hun så to gode venniner der en ene hadde brunt hår og den andre lyst hår. Katrine gikk ned for å få seg litt frokost før hun gikk bort til Ing-Kristin for siste gang. Nede på kjøkkenet satt moren hennes og spiste frokost. "Er du våken allerede nå?" Moren til Katrine så på Katrine med et hevet øyenbryn og det av god grunn. Katrine pleier aldri å stå opp tidligere enn det hun absolutt måtte. "Ja, jeg må bort å si hade til Ing-Kristin før hun drar." "Å, det hadde jeg glemt." Katrine satte seg på motsatt siden av moren. "Kan tenke meg det ja", mumlet Katrine til svar. "Kan jeg få litt frokost?" Moren smilte. "Klart du kan. Hva har du lyst på?" Moren hennes tok frem brødet. "Det vanlige", svarte hun bare. "Her." Moren hennes satte brødskivene foran henne. "Hjelp deg selv." Katrine sukket. "For en en fin  start på dagen og det skal bli verre", tenkte hun.

Ing-Kristin åpnet øynene. Hun hadde ligget å stirret i taket nesten hele natten. For en grusom dag dette skulle bli. Nå var rommet hennes så tomt. Esken med tingene hennes var blitt båret ned. Alt var klart. Det eneste som gjenstod var å putte alt inn i  bilen og dra. Ing-Kristin sukket. "Jeg får stå opp." Hun smilte og ristet på hode. "Nå har jeg blitt som Katrine. Prater med meg selv." Ing-Kristin sto opp og kledde på seg. Morgenrutinen var ikke slik den pleide i dag, men det var det jo ingen ting som var. Ing-Kristin gikk ned på kjøkkenet. Moren hennes var der. "Hei, skal du ha litt frokost før vi drar?" "Kanskje det, og vi kan ikke dra før Katrine har kommet og sagt hade." Ing-Kristin satte seg ved kjøkkenbordet. "Vil du ha frokost eller ikke?" Ing-Kristin tenkte seg om. Hun var klar over at om hun ikke spiste ville hun bare bli bilsyk. "Greit da. Et par brødskiver." Moren hennes satte brødskivene foran henne. "Hva vil du ha på?" Ing-Kristin tenkte seg om. "Vet ikke jeg." Moren sukket. "Noen ganger kan du være så vanskelig." Ing-Kristin bare ristet på hode. "Vi skal jo flytte! Og dere sa ingen ting til meg før i går! Hva slags foreldre er dere egentlig!" Moren hennes kom bort og satte seg ved siden av henne. "Nå synes jeg du er  urettferdig. Vi tenkte bare at du ikke trengte å gå og tenke på dette før det var nødvendig. Da slapp du å være trist og lei deg hele tiden. Og du får jo se Katrine i helgene." Ing-Kristin slo ut armene av frustrasjon. "Det hjelper ikke! Jeg vil ikke flytte! Vi har det jo så fint her. Kan vi ikke bare bo her da?" Moren hennes så på henne med et blikk som sa at hun var lei. "Ing-Kristin, vi har nå allerede kjøpt huset, og denne leiligheten er ute for salg. Vi kan ikke ombestemme oss nå." Ing-Kristin reiste seg og gikk bort til benken der moren hadde tatt frem baconost. "Greit, så kan vi ikke ombestemme oss da. Men kan ikke jeg bo hos Katrine? Så kan jeg bo hos dere i helgene?" Moren henne så forsiktig på henne og sa: "Ing-Kristin, du vet at det ikke går. Du må flytte like mye som det vi andre må." Ing-Kristin gjorde dådyr øyne. "Vær så snill mamma!" Moren hennes slo hånden i bordet. " Skjerp deg Ing-Kristin! Du må bli med oss om du vil eller ikke. Ikke noe mer diskusjon om det." Ing-Kristin la fra seg baconosten. "Greit. Nå har jeg ikke lyst på noe mat." Moren sukket igjen. "Nei vel, men ikke klag i bilen når du begynner å føle deg kvalm."

Det ringte på døra. Katrine sto utenfor når Ing-Kristin åpnet døra. "Hei." Katrine ga henne en klem. "Hei." Ing-Kristin klemte henne tilbake. "Når er det du drar?" Ing-Kristin slapp Katrine inn i gangen. "Om en halv time." "En halv time, så 30 minutter?" Ing-Kristin sukket. "Ja. Du kan bli med opp på det som er igjen av rommet mitt, så kan de andre få lov til å sette tingene inn i bilen." Katrine nikket. "Okey, hvis du vil det så." De gikk opp trappen og inn på rommet til Ing- Kristin. "Så tomt det var her nå." Katrine satte seg på den tomme sengen. "Ja, jeg vet det." Ing-Kristin trakk pusten dypt og slapp den forsiktig ut igjen. "Jeg kommer til å savne deg slikt!" "Jeg deg også, ganger tyve!" Ing-Kristin ristet på hode. "Jeg skal flytte i dag! Vær så snill å la være å si tyve, det heter tjue!" Katrine smilte. "Vi kan vel ha det litt gøy, selv om du skal flytte vel." "Jeg bare tuller med deg Katrine!" "Jeg skjønte det da." De lo. "Ing-Kristin nå må du komme, vi skal dra nå.", moren sto i bunnen av trappen og ropte opp. "Jada, jeg kommer. Ett minutt bare!"Man trengte ikke å se moren for å vite at hun himlet med øynene. "Ja, da er det bare er minutt også." Katrine så på Ing-Kristin "Vi burde gå ned. De må ikke vente på deg." Ing-Kristin nikket veldig svakt. "Nei de må vel ikke det." De gikk ned trappen. "Skal vi si hade ute?" "Ok." De kledde på seg og gikk ut. Utenfor sto det en fullstappet bil med alle tingene til Ing-Kristin og familien hennes. "Vel, vi får vel si hade da." Katrine nikket. "Kan du love meg en ting før du drar?" Ing-Kristin nikket. "Hva da?" Katrine trakk pusten dypt inn før hun sa; "aldri glem meg. Husk alle minnene vi har sammen, ok?" Ing-Kristins øye ble store.  "Selvfølgelig skal jeg ikke glemme deg! Og ihvertfall ikke de flotte og fantastiske minnene vi har sammen." Ing-Kristin klemte Katrine. "Glad i deg!" Katrine kjente tårene presse på. "Glad i deg også!" "Åå Katrine!" Katrine ga Ing-Kristin en stor klem. "Kommer til å savne deg så!" "Jeg deg å!" Moren til Ing- Kristin kom ut døra. "Nå skal vi dra, du må komme." Ing-Kristin så bort på moren sin. "Okey." De klemte en siste gang før Katrine snudde seg og begynte å gå hjemover. Ing-Kristin satte seg i bilen og så på huset der alle de gode minnene hadde blitt til. Katrine kjente tårene presse mer enn noen gang da Ing-Kristin og familien hennes kjørte forbi og ut av synet hennes.