Bestevenner for alltid

Kapittel 11. DEL 2. Hevn

Ing-Kristin kjente sinnet som raste gjennom kroppen nå mens hun sto ovenfor Katrine og braste ut med tankene sine. Nå hadde hun ikke klart å holde tankene tilbake lenger. Hun hadde sittet pent og hørt på moren, og moren til Katrine prate mens de ventet på at Katrine skulle komme tilbake fra en joggetur. Selv om moren til Katrine sa noe, så visste hun at Katrine var ute å jogget med Markus. Eller for å være presis skulle ha jogget med Markus. Ing-Kristin kikket på klokken og regnet seg frem til at Katrine og Markus ikke var sammen mer, og at Katrine satt ett eller annet sted i skogen og gråt. Hun viste at hun hørtes slemt ut, men hun kjente Katrine godt nok nå til å vite det.

Ing-Kristin ventet tålmodig på at Katrine skulle komme og i det samme hun hadde tenkt det så kom Katrine inn ytterdøren. Moren til Katrine unnskyldte seg, og reiste seg for å gå ut i gangen til Katrine. Hun kunne høre at de pratet der ute. "Gleder du deg til å se igjen Katrine?" Ing-Kristin ble revet ut av tankene sine. "Mhh? Ja, jeg gleder meg", hun smilte til moren. Smilet virket både ekte og falskt. Selv om de var uvenner eller selv om hun var uvenn med Katrine så var hun, nei, så hadde hun tross alt vært bestevenninnen hennes en gang, og hun gledet seg egentlig litt til å møte henne igjen. Men på den andre siden så hadde Katrine tatt livs kjærlighet.  Moren til Katrine kom inn igjen og satte seg. "Katrine skulle bare ta en dusj så kommer hun ned. Ing-Kristin kikket på klokken igjen. Ikke lenge til nå. Og etter 5 minutter så sto Katrine ny dusjet i stuen med et stort smil om munn. Ing-Kristin ble sittende stiv da Katrine kom bort for å gi henne en klem. Ing-Kristin følte ikke for å gi noen klemmer i dag. Hun var i et for dårlig humør. Hun kunne se at Katrine la merke til at noe var galt men satte hun seg i stolen ovenfor henne. Katrine så på moren sin. "Mamma? Er det greit om jeg og Ing-Kristin går opp på rommet?" Moren til Katrine smilte. "Selvfølgelig kan dere det." Katrine snudde seg til henne og spurte: "Kommer du?" Hun reiste seg bare uten å svare og fulgte etter Katrine opp på rommet til Katrine. Ing-Kristin kikket seg rundt. Alt var som det pleide å være det, utenom at det var veldig varmt der. "Det er bare å sette seg." Katrine åpnet døren ut til den lille balkongen som var utenfor rommet hennes. "Skal vi sette os ute? Det er så varmt her." Ing-Kristin bare trakk på skuldrene og satte seg i en stol utenfor. Selv om hun var takknemlig for at de satte seg ute. Det var mye lettere å puste der. "Så Katrine, hvordan er den gutten du er så forelsket i?" Ing-Kristin så på Katrine at den traff hardt. "Altså, han er søt og morsom, nydelige øyne." Ing-Kristin kunne kjenne sinnet stige i seg, og hun kunne se at tårene kom hos Katrine, noe som betydde at Markus og henne ikke var mer. Det gjorde henne litt lettere til sinns.  "Vet du Ing-Kristin, jeg har egentlig ikke så lyst til å prate om han. Han sviktet meg. Sa at jeg var en av dem. Hva nå den skal bety." Ing-Kristin smilte. Hun hadde ventet på dette øyeblikket siden hun hadde pratet med Markus. Nå var det hennes tur til å ta hevn. Nå skulle Katrine kjenne hvordan det føltes ut å være het alene og at noen stjeler kjæresten deres. "Å, sier du det? Hva tror du han mente med en av dem?" Katrine bare trakk på skuldrene til svar. "Jeg vet ikke. Kan vi ikke prate om noe annet?" Hun ristet på hode. "Nei, jeg vil ikke prate om noe annet. Jeg vill prate om Markus og om hvor grusomt det var av deg å ta han fra meg!" Katrine hevet det ene øyenbrynet. Hun så virkelig overasket ut. "Tok han fra deg? Hva er det du snakker om?" "Jeg trodde virkelig ikke at du var så dum!" Ing-Kristin var sint nå. Det raste inne i henne. Noe som hun bare måtte få ut. Sinne, frustrasjonen og ensomheten. "Jeg er forelsket i han! Jeg elsker han. Han var den eneste, og han likte meg! Vi var venner helt til du møtte han. Han sendte meg en SMS hvor det sto at han ikke ville være sammen med meg!" Ing-Kristin kjente at tårene strømmet nedover kinnet hennes. "Men, men jeg viste ikke! Du sa ingen ting. Hvorfor fortalte du meg ikke det!?" Ing-Kristin kunne se frustrasjonen til Katrine, og at hun kanskje ikke visste noe om det, men det var for sent nå. Nå hadde hun allerede gjort det. Vennskapet deres var allerede ødelagt. "Jeg fortalte ikke noe for jeg var redd du skulle bli sjalu på meg! Men det ser jeg jo at det er ikke noe vits i å tenke på lenger. Du stjal han i stedet. Hvordan fikk du vite om det? Fortalte han deg det? Var det noen fra skolen? Eller fant du det ut selv." Ing-Kristin var ferdig med å gråte. Nå skulle hun lage et mareritt for Katrine og ødelegge vennskapet mellom henne og Markus slik at hun kunne få han tilbake. "Nei! Nei, jeg viste ikke noe! Jeg fikk først vite det nå når du fortalte meg det! Jeg sverger!" Ing-Kristin så at Katrine var lei seg, men nå brydde hun seg ikke lenger. Det var bare noe inne i henne som hadde ligget der veldig lenge, og nå var det på tide å få det ut.  Hun trodde fortsatt ikke helt på at Katrine ikke hadde visst noe om Markus og hennes vennskap. "Vet du Katrine. Jeg tror deg ikke. Jeg drar nå og jeg kommer nok ikke tilbake." Hun gikk ut i gangen og snudde seg. "Kos deg med Markus da, mens du har han. Å nei, han er jo borte allerede." Man kunne ikke unngå sarkasmen og hatet i stemmen hennes. Og Ing-Kristin så at den traff Katrine som om hun skulle ha slått henne. 

Ing-Kristin fortsatte ned trappen og tørket tårene samtidig før hun gikk inn i stuen der moren satt. "Har dere det koselig?" Ing-Krstin ville ikke lyve til moren, men hun ville ikke blande inn henne i dette heller. "Joda, men jeg kom på at jeg har et veldig viktig møte i dag, så vi må dra nå mamma. Er det greit?" Moren kikket overasket på henne. "Kan du ikke bare avlyse da? Det er ikke hver dag at du kan besøke Katrine." Ing-Kristin ristet på hode. "Nei, det er viktig. Vi må dra nå." Moren hennes reiste seg. "Javel. Vi får dra da." Hun snudde seg til moren til Katrine. "Takk for at vi fikk komme. Det var veldig hyggelig, og så får vi komme på besøk en annen dag og fortsette samtalen da." Moren til Katrine viste dem ut og vinket hade. "Kom snart tilbake, og god tur hjem." Var det siste hun hørte  før hun lukket døren til bilen og moren startet bilen og kjørte hjemover.