Bestevenner for alltid

Kapittel 3. Pakke

Ing-Kristin kikket opp på moren sin. "Jeg kan rett og slett ikke tro det! Hvorfor har dere ikke sagt noe før?" Ing-Kristin virket mer frustrert og sint, enn såret og lei seg  nå. Moren hennes så bort når hun sa; "Vi fikk ikke vite noe før i dag, og vi ville ikke si noe før vi måtte. Vi ville spare deg for smerten du kom til å få, og så tenk om det ikke hadde blitt noe."Ing-Kristin ristet bare på hodet. "Men..." Hun var tom for ord, hun hadde tapt kampen og nå skulle hun flytte mange kilometer fra sin beste venninne. Katrine likte det ikke noe mer enn Ing-Kristin, men hun la en arm rundt henne og sa: "du, la oss gå å pakke tingene dine." Ing-Kristin kikket bort på Katrine. "Vil du hjelpe meg med å pakke?" Hun sa det med en gråtkvalt stemme. Katrine nikket. "Selvfølgelig, kom så går vi." 

De gikk opp trappen som førte til rommet til Ing-Kristin. De kom opp og gikk inn døren til det lille rommet til Ing-Kristin. Et rom som snart ikke lenger var hennes rom. Det kom til å være noen andre som kom til å bo her om ikke veldig lenge. Hun hadde ikke lyst til å tenke på det en gang. Ing-Kristin satte seg på sengen og Katrine ovenfor henne på gulvet. "Hvordan kan du være så rolig i en slik stund som denne, Katrine?" Katrine trakk svakt på skuldrene. "Jeg er egentlig ikke det. Inne i meg er jeg et fullstendig vrak, og det kommer nok ut i natt." Ing-Kristine la hode på skakke og hun studerte Katrine litt før hun sa; "du er en type som ikke liker at noen ser på mens du gråter." Katrine tenkte seg litt om før hun svarte;  "Ja, jeg er vel det. Vi må begynne å pakke tingene dine." Ing-Kristin sukket høy og la seg ned på senga. "Ja, vi må vel det. Du kunne vel ikke ha hentet en eller to esker?" Katrine reiste seg.  "Hvor står de?" "Spør mamma." Katrine gikk ned trappen som endte midt i huset. "Hvor kan de være?" Katrine hadde til vane for å snakke med seg selv. "Hvor står det esker Ing-Kristin kan bruke til å ha tingene sine i!?" Katrine var ikke lenger redd for å rope høy i huset til Ing-Kristin. Hun bodde nesten bokstavelig talt med familien, men ikke nå lenger. "I gangen!", fikk hun svar fra stuen." "Takk!", ropte hun tilbake. Katrine gikk ut i gangen og tok en eske og gikk opp på rommet til Ing-Kristin igjen. "Her er en eske. Så hvor begynner vi?" Ing-Kristin så deg rundt. "Vell,  jeg vet ikke jeg. Du er så mye flinkere til sånt." Katrine sukket. "Greit, vi begynner med tingene under sengen."

Etter timer med arbeid. og solen hadde gått ned var endelig Ing-Kristin og Katrine ferdig. "Endelig ferdig." Ing-Kristin satte seg på sengen. "Ja, det tok sin tid. Jeg viste ikke at du hadde så mange ting." Katrine satte seg på sengen ved siden av Ing-Kristin. Hun kikket på klokken. Den var 20.00. "Oj! er klokka så mye? Jeg må hjem." Ing Kristin så også på klokken. "Hjem? Må du det? Kan du ikke bli her i natt?" Katrine ristet på hodet. "Nei, jeg kan dessverre ikke det. Mamma så klart og tydelig at jeg måtte komme hjem." Ing-Kristin sukket. "Greit jeg følger deg ut." De gikk ut av rommet, ned trappen og ut i den lille gangen. Katrine begynte å kle på seg. Da hun var ferdig stilte hun seg foran Ing-Kristin. "Jeg kommer til å savne deg." Ing-Kristin nikker." Jeg deg også. Ikke gråt for mye i natt. Ok?" Katrine ristet på hodet. "Ikke du heller, ok?" "Skal prøve. Hade da." "Hade." De klemte hverandre som de alltid gjorde når de så hade til hverandre. Da Katrine sto utenfor så sa hun: "Jeg kommer å sier hade i morgen." Ing-Kristin bare nikket. Hun lukket døra og gikk inn for nest siste gang. Katrine sto utenfor en liten stund, for nest siste gang.