Bestevenner for alltid

Kapittel 9. Forelskelse

Hun tenkte på han. Hun fikk han ikke ut av hode. Markus, for et nydelig navn. Hun måtte smile. "Katrine?" Katrine skled sakte ut av tankene sine. "Mhm?" Hun kikket opp på læreren som hadde sagt navnet hennes. "Kan du svare på spørsmålet mitt?" Læreren så på henne med et hevet øyenbryn. "Emm... hva var spørsmålet igjen?" Hun kjente at hun ble knall rød i kinnene. Noe så flaut! Hun likte ikke å prate høyt i timen, vertfall ikke å kunne svare på et spørsmål fordi hun ikke fulgte med. Læreren ristet på hodet. "Jeg spurte om du kunne svare på det mattestykket her?" Læreren pekte på mattestykket på tavlen. Hun skulle akkurat til å svare da noen andre ropte ut svaret for henne: "x = 24!" Læreren så strengt på han som hadde ropt ut svaret uten lov. "Det var ikke deg jeg spurte?" "Joda, jeg bare..." Katrine kjente at hjertet hoppet over ett slag. Den stemmen, hun kjente den igjen. Katrine snudde seg diskré for å se hvem som hadde svart for henne. Markus. Bak henne satt Markus! Hun ble enda rødere i kinnene enn det hun allerede var fra før. Katrine snudde seg tilbake og så ned i matteboken. Hvor kom denne følelsen fra? Hvorfor fikk hun denne kriblingen inne i seg fra? Hvorfor rødmet hun så mye? Og viktigst av alt: Hvorfor tenkte hun på Markus?
           Katrine hadde en forklaring på det, men hun ville bare ikke innrømme det. Det var bare et veldig dårlig tidspunkt. Hun brukte resten av skoledagen til å unngå Markus som hun følte at hadde en merkelig tendens til å følge etter henne, eller kanskje det bare var hun som ville at han skulle følge etter henne. Katrine tuslet bortover gata mot huset sitt da hun hørte at noen som ropte navnet hennes. "Katrine! Katrine vent litt da!" Hun ble varm inne i seg, hjerte dunket raskere. Hun stoppet og snudde seg sakte. Markus kom løpende mot henne. "Hei! Du går jammen fort!" Han hev etter pusten da han kom opp ved siden av henne. Katrine begynte å gå igjen. "Du, vent litt da. Jeg bor den samme veien, kan vi ikke slå følge?" Katrine så bort den andre veien for å skjule et smil. "Joda, det kan vi sikkert" Hun bet seg i underleppa. Han smilte. "Du, jeg er lei for det med at jeg løp inn i deg i gangen. Jeg var virkelig stressa." Markus kikket på henne med et smil. "Å det, nei der var ikke noe å tenke på. Det var jeg som bare sto der og ikke visste noen ting og jeg, vel, jeg bare visste ikke hvor jeg skulle." Hun hørte at han ble nervøs. Hun likte det, det ga henne mer selvtillit. "Så, er du ny på skole eller noe? Jeg tror ikke jeg har sett deg før."  Hun angret i det samme hun sa det. "Nei, altså jeg har alltid bodd i område her, men jeg gikk på en annen skole og så flyttet vi inn i en leilighet rett borti her og da mente mamma at jeg burde bytte til denne skolen, slik at det ikke ble så langt å dra." Hun nikket. "Jeg forstår." Han smilte til henne. Katrine kjente at kinnene ble varme. "Så..." Hun prøvde å finne på noe å snakke om. Han så ned i bakken. "Å! Her bor jeg. Så da snakkes vi da eller?" Katrine smilte til han "Klart det!" De skilte lag og det var ikke før da Katrine låste opp sin egen dør at hun kom tenke på at Markus nå bodde i Ing-Kristin sin gamle leilighet.

Ing-Kristin lå på ryggen i sengen sin. Første skoledag var over og ingenting spennende hadde hendt. De hadde tatt henne godt imot alle sammen. Hilst på henne og ønsket henne velkommen og at de håpet at hun kom til å trives. I friminuttene hadde en gjeng med jenter fra klassen spurt om hun ville sitte med dem, men hun hadde ikke kommet skikkelig igjennom og hun ble mer eller mindre bare sittende der. Hun hadde håpet på å bli kjent med noen. Bare en som  hun kunne prate med og som kunne holde henne med selskap. Ing-Kristin sjekket mobilen. Hun hadde ikke hørt fra Katrine på en stund, og Katrine var den typen som maste om og om igjen om at hun kjedet seg eller savnet noen. Selv om det kunne være ekstremt irriterende, og det å komme hjem og se at du hadde 15 uleste meldinger, så måtte hun innrømme at hun savnet det litt. "Kanskje jeg skal ringe, selv om det bare er mulig å få tak i henne 02.00 på natta." Det var en gammel spøk mellom dem da hun hadde prøvd å få tak i Katrine hele dagen, og da hun endelig fikk kontakt med henne så var klokka 2 på natten. Hun smilte av minnet. Hun husket ikke helt hva det var de hadde pratet om, men de hadde pratet lenge. Ing-Kristin tok frem mobilen. Hun fant frem nummeret til Katrine og trykket på ring knappen. Hun hørte summelyden, hun ventet og så akkurat da hun skulle til å legge på igjen så fikk hun svar. "Hallo, det er Katrine." "Hei Katrine, det er Ing-Kristin!" "Hei! Du hvordan har du det? Hvordan var første skoledag på ny skole?" Ing-Kristin smilte. Det var absolutt den gode gamle Katrine hun snakket med som ville vite alt og som ville lytte til deg i evigheter. "Jeg har det fint og skolen er helt grei..." Hun begynte å fortelle om skole og hvordan det hadde vert. Innimellom kom Katrine med ett flott, så fint, så dumt da. Plutselig slo det Ing-Kristin at det var ikke slik Katrine pleide å være. Hun pleide å avbryte deg midt i en setning og forklaringer for å stille spørsmål og spørre om ting hun lurte på. Så Ing-Kristin spurte: "Så Katrine, hvordan går det med deg?" Hun kunne se for  seg hvordan Katrine lyste opp. "Å! Så gøy at du spurte!" Ing-Kristin hørte at det var noe som hadde hendt. "Du skjønner at jeg møtte en gutt i dag. Og det kan se ut til at jeg liker han." Ing-Kristin rynket pannen. "Liker han?" Katrine var ivrig."Mhm, ja jeg er forelsket!" Ing-Kristin ble så sjokkert at hun nesten satte sitt egent spytt i halsen. "Forelsket?" Hun trengte ikke å se Katrine for å skjønne at hun gliste fra øre til øre nå. "Ja, forelsket." Ing-Kristin kom til seg selv igjen. "Så hva heter gutten du liker så godt?" Hun hørte at Katrine trakk pusten før hun svarte. "Markus." Ing-Kristin sitt smil forsvant og hun kjente en lite smerte som begynte å bre seg i hele kroppen. Markus? Markus som i hennes store forelskelse Markus?