Bestevenner for alltid

Kapittel 14. Fallet

Katrine våknet med et rykk. Hun hadde drømt igjen. Denne gangen var det ikke hun som hoppet, men Markus og Ing-Kristin. Det var ikke riktig at de skulle holde på med denne kranglingen stort lenger. Ikke hadde hun hørt noe fra Ing-Kristin heller. Det var bare så tåpelig å tro at de kom til å bli venner igjen nå. Altså hun hadde ikke stort igjen. Det var bare det at hun likte Markus alt for mye. Kanskje det var bedre å bare ende det med en eneste gang. Nei, hun kunne vel ikke gjøre det. Hun elsket han jo. Katrine satte seg opp og kikket bort på nattbordet. Klokka var halv 11 på morgen og det var lørdag. Som hun gledet seg! Det var på tide å ha overraskelse piknik med Markus. Den hadde hun planlagt i flere dager nå, og hun gledet seg veldig. Katrine sto opp og kledde på seg den fine sommerkjolen sin og smilte til seg selv i speilet. Dette var dagen da alt skulle bli bra igjen. Selv om det var noe som ikke føltes helt bra ut når Katrine gikk ned for å finne frem det hun skulle ha med seg. Hun bestemte seg for å ignorere følelsen og nynnet på en av hennes nyeste favoritter som het "Vivir mi vida" , på norsk blir det noe som "Leve mitt liv" . Spansk hadde aldri vært hennes sterkeste fag. Selv om hun likte språket veldig godt og syntes at mange sanger på spansk var fine og fengene. Hun smilte til seg selv der hun danset rundt på kjøkkenet for å finne brødskiver, saft og alt annet hun kunne tenke seg som passet til en piknik. Tenk om det var meningen at det skulle bli Markus og henne. Tenk om de kom til å leve lykkelig i alle sine dager, slik det var i alle eventyrene. Et eventyr som sluttet; "Så levde de lykkelig i alle sine dager."  Det var en slutt Katrine alltid hadde ønsket seg. Det var slik eventyret hennes SKULLE slutte. Det hadde hun bestemt seg for nå. Katrine tok frem mobilen og sendte en SMS til Markus: Møt meg ved klippen 12.00. xoxo K. Hun smilte da mobilen pep to sekunder etterpå. Hun åpnet meldingen og leste: Jeg er er der på sekundet :) xoxo M. Det skulle bli fint å bare være de to en stund helt alene etter alt det som hadde hendt i det siste. Katrine begynte på sin lille dans rundt på kjøkkenet igjen, og utvidet det til resten av huset for å pakke med seg det siste hun trengte. 

Ing-Kristin satt på bussen og kikket ut av vinduet. Det var en fin dag i dag. Sola skinte og det var skyfri himmel. Hun nøt varmen. Varmen som traff henne i ansiktet og den svake vinden som kjølte henne av. Det var en slik dag som var perfekt. Men selv med det fine været ute, satt hun på bussen og ventet spent på å komme frem. Hun lurte så inderlig mye på hva Katrine kom til å si når hun ringte på døra. Kanskje hun kom til å bli like glad som henne og si "Herregud som jeg har savnet deg!" Nei, vent hun ville aldri ha sagt det slik, for hun banner jo aldri! Eller ihvertfall aldri høyt så andre hørte det. Hun kom sikkert til å si noe som: "Fy! Som jeg har savnet deg!" Hun smilte over hvor godt hun egentlig kjente Katrine. Det skulle bli så fint å få henne tilbake. Ing-Kristin kikket ut vinduet og så hvordan alt forsvant forbi. Hun likte det. Hun likte å føle seg litt voksen og komme til sted til sted på egen hånd. Det pep i mobilen og hun åpnet meldingen. Den var fra moren hennes. Det sto: Hvor er du? Obs, hadde hun glemt å si i fra igjen om hvor hun dro. Hun svarte moren sin: Er på bussen på vei til Katrine. Skal ordne opp mellom oss. Hun fikk svar etter ett par minutter: Så fint! Vær forsiktig og ikke bli for langt ut på kvelden :) Hun svarte tilbake: Neida :) Ses om noen timer :) Ing-Kristin lukket mobilen og la den i lomma. Det var ikke lenge til hun var fremme nå. Hun kikket på klokka. Fantastisk! Hun kom til å være fremme ca kl. 11.45! Katrine gjorde ingen ting før etter 12.00 på en lørdag. "Man må bruke helgene til det de er til, nemlig sove", som Katrine alltid pleier å si. Hun var bare så altfor glad i den små late, men samtidige veldig spreke Katrine. Ing-Kristin smilte og sukket svakt. Hun gledet seg til at ting skulle bli som de pleide å være.

Katrine hadde fått pakket alt hun trengte til pikniken og samtid også gjort seg klar til å møte Markus. Da hun kikket på klokken sin var den bare 11.30. "Jøss! Mye tid til å gjøre klart for en gang skyld", mumlet hun til seg selv. Katrine tok på seg skoen og tok tak i kurven og ropte: "Mamma! Jeg skal ha piknik med Markus i skogen. Blir sikkert litt sein!" I det hun smalt døra igjen bak henne hørte hun; "Okay! Ikke bli altfor sein da!". Katrine kjente gleden av å være lykkelig der hun gikk bortover stien mot klippen. Selv om hun kjente det var en del av henne som manglet klarte hun å nyte solen som traff henne i fjeset og hun nyttet videre på sangen om å leve livet. Bare tenk om alle dager var som denne! Det tok ikke så lang tid å gå til klippen. Hun satte fra seg kurven og tok ut teppe hun hadde tatt med. Hun fant et flatt område, mer eller mindre, og la teppet utover. Deretter satte hun kurven oppå for at ikke teppe skulle blåse bort. Maten fikk de ta ut når Markus kom så ikke maurene eller andre ekle små insekter kom å spiste den. Katrine så utover og forbi klippen der hun kunne se havet. Hun hadde alltid elsket havet. Å kjenne det salte vannet mot kroppen mens musklene brukte krefter for å ikke synke. Hun hadde lært å ha respekt for havet etter at hun hadde veltet i en båt en gang, ikke at det gjorde henne noe mindre redd for havet. Dette hadde bare gitt henne en større ærefrykt og respekt for det. Katrine gikk helt ut mot kanten av stupet og stoppet ved en stein som bare lå bare 40 centimeter fra kanten, og hun kikket utover. Hun ble stående der og nyte det hele mens hun ventet på at Markus skulle komme.

Ing-Kristin gikk fort bortover mot Katrine sitt hus. Hun kjente sommerfuglene i magen og gledet seg veldig. Dette var bare helt fantastisk. Følelsen av å få tilbake den delen av henne som hadde vært borte så lenge var helt fantastisk. "Ing-Kristin!" Hun hørte navnet sitt og snudde seg brått. Det var Markus. "Hei Markus." Markus kom bort til henne. "Hvor skal du?", spurte han. "Jeg hadde planer om å få gjort opp med Katrine og bli venner igjen." Et smil bredde seg utover Markus sitt ansikt. "Det er bare helt fantastisk!" Hun nikket. "Er du på vei til henne nå? Jeg kan komme tilbake senere." Han ristet på hode. "Hun er ikke hjemme. Jeg skulle møte henne ved klippen nå klokka 12." Ved klippen. Det hadde jo pleid å være et sted de hadde gått mye til for å være i fred far alle menneskene i byen. "Vi pleier å gå dit når hun savner deg. Hun sa at det var deres sted", forklarte han. Ing-Kristin smilte. "Ja, vi pleide å gå dit ofte." Han nikket svakt. "Hun savner deg veldig Ing-Kristin. Bli med bort til klippen da vel. Så finner vi ut av det alle tre." Han tok tak i hånden hennes og la til "sammen." før han dro henne med seg bort til stien mot klippen. Hun kjente følelsene hun hadde begravd inni seg boble opp igjen når Markus tok på henne. Ja, hun hadde ikke noe annet valg enn å innrømme at hun fortsatt var forelsket i han. Ing-Kristin sukket. Hun hadde egentlig mest lyst til å snakke med Katrine alene, men det fikk duge. De gikk ganske fort bortover så det tok ikke lang tid til de så klippen og piknik-teppe, kurven og Katrine som sto og så utover havet. Katrine elsket havet. Det slo Ing-Kristin at Katrine sto veldig nærme kanten av stupet. Tenk om hun datt ned! Hun gikk raskere bortover og ropte: "Katrine!" Katrine snudde seg brått og Ing-Kristin så at hun snublet i steinen som lå ved siden av henne. Å nei!

Katrine hørte at noen ropte navnet hennes og snudde seg brått. Hun skulle aldri ha gjort det. Hun kjente at hun mistet balansen, og i et forsøk på å gjenvinne den tok hun først ett steg bakover, og så et til, og så ett for mye. Katrine kjente hvordan foten bare traff luft, og at hun mistet balansen totalt og falt. Katrine kjente hvordan panikken tok tak i henne og hun hørte vinden suse i ørene hennes. "Å nei!", tenkte hun. Det var ikke slik dagen skulle gå! Hun skulle ha piknik med Markus og Ing-Kristin hadde kommet for å bli venner igjen. Hun knep øynene igjen og gruet seg til å treffe vannet.