Bestevenner for alltid

Kapittel 7. DEL 2. Dårlig søvn

Katrine fikk ikke den ekle følelsen i magen. Hva skulle hun gjøre nå? Eter at Ing-Kristin hadde dratt, hadde hun brukt resten av dagen bare på å ligge på sengen og stirre i taket. Moren hennes hadde til slutt kommet og sagt at hun måtte komme ned å spise mat og få litt frisk luft. Hun hadde ikke hatt lyst, men hun gjorde som moren hadde sagt og spist med dem, og etterpå hadde hun tatt på seg og gått til benken ved dammen i parken. Der hadde hun sittet i flere timer til hun frøs og måtte hjem. I dag hadde hun ikke noen store planer og hun visste så godt at hun kom til å føle seg så alene og forlatt igjen. Katrine kunne bare ikke forstå hvordan hun skulle overleve lenger, hvordan kom skoledagene til å gå nå som hun var alene i friminuttene på skolen, og ingen å være med på fritiden. Hun sukket."Jeg burde komme meg opp av sengen og bevege meg." Hun sto opp av sengen og kledde på seg. Hun hadde aldri brydd seg om hvilke klær hun hadde på seg eller hvordan håre så ut. I de siste årene hadde hun begynt å skjerpe seg litt på det, men i dag falt hun tilbake til gamle vaner og tok det som lå øverst i skapet. "Funker sikkert", mumlet hun. Katrine gikk ned og inn på kjøkkenet. Da hun kom inn satt moren hennes der med en te kopp og avisa fra dagen før. Hun kikket opp på Katrine med et øyenbryn hevet. "Hva er det?", sa Katrine surt. "Ikke noe i det hele tatt, du var bare så tidlig oppe i dag." Katrine trakk på skuldrene. "Fikk ikke sove. Hadde mareritt." Katrine gikk bort til kjøleskapet for å se etter noe å spie. "Mamma? Har vi noe mat fra i går?" Moren tenkte seg om. "Om det var pizza du mente så, må du nok gå å se i fryseren." Katrine sukket. "Så langt", sa hun med en overdrevet tone. Moren hennes bare nikket. "Greit.", svarte Katrine og gikk bortover gangen til rommet hvor fryseren var i, hun viste egentlig ikke hva hun skulle kalle rommet, men hun hadde hørt foreldrene hennes kalle det for vaskerommet. Hvorfor viste hun ikke helt, men det kunne jo kanskje ha noe med at vaskemaskinen og tørketrommelen sto der. Katrine stoppet opp. "Hvorfor gikk jeg inn her igjen?"  Hun tenkte seg om i noen minutter."Pizza!" Katrine sukket. Hun hadde en vane til å glemme ting. Hun kunne glemme småting som hva hun skulle hente eller hvor hun la fra seg tingene sine, men det var også det. Hun kom aldri til å glemme Ing-Kristin. Det trodde hun ihvertfall ikke.