Bestevenner for alltid

Kapittel 11. DEL 1. Knust og alene

Katrine brydde seg ikke lenger om hva Markus hadde å si. Hun bare snudde seg og løp. Hun løp og løp. Tårene fosset nedover kinnene hennes og hun følte at det gjorde vondt i hjerte. Katrine så ikke hvor hun løp, hun lot bena føre henne ditt de ville. Hun begynte å kjenne at det sved i brystet, det var vanskelig å puste. Plutselig snublet hun og hun datt hardt i baken, og hun kjente at hun begynte å blø på kneet. Katrine orket ikke å reise seg. Hun bare krøllet seg sammen og gråt. Hvorfor hadde Markus sagt at han "ikke kunne fordra personer som deg og hold deg unna. Det lille spille ditt." Hvorfor ville han ikke være kjæresten hennes mer? Hun forsto ikke, hun følte seg forlatt, ensom og sviktet. Hun savnet Ing-Kristin. Ing-Kristin! "Å, nei!", hvisket hun til seg selv. Hun skulle komme i dag! Hun måtte skyndte seg hjem. Men hun ville ikke hjem. "Ta deg sammen Katrine!" Hun kjeftet på seg selv. Katrine kom seg på bena. Det gjorde vondt i benet, men det var ikke ille. Katrine tørket fort bort tårene og begynte å gå hjem. 

Da Katrine åpnet ytterdøra hørte hun stemmer fra stuen. "Katrine, er det deg?" "Ja, det er meg!" Moren hennes kom ut  gangen. Hun gransket Katrine fra topp til tå. "Hva har du drevet med Katrine?" Katrine tenkte ikke over at hun mest sannsynlig så så helt forferdelig ut. "Vel,  jeg har vert ute å jogga bare." Heldigvis hadde hun tatt på seg trenings shortsen, alle de andre var i vask, og så hadde hun og Markus hatt planer om å jogge sammen. Markus, bare navnet hans sved nå. "Jogga? og hva med kneet ditt?" "Kneet?" Hun hadde allerede glemt at de blødde. "Å kneet! Jeg snubla bare, ikke noe fare. Alt er fint med meg." Moren sukket. "Greit, skynd deg å ta en dusj. Ing-Kristin og moren hennes er her. De ringte og sa at de kom tidligere. Hadde du glemt det?" "Nei, jeg hadde ikke glemt det, jeg bare jogget lenger enn jeg hadde planer om", hun løy. Hun hatet å lyve, men akkurat nå orket hun ikke å høre en hel lekse om hvor glemsk hun var. "Greit, skynd deg nå." Moren gikk tilbake inn i stuen og praten begynte igjen. Katrine skyndte seg og hentet noen rene klær og kastet seg i dusjen. Det var sjeldent hun dusjet raskt, men i dag klarte hun det på 5 minutter. Ny rekord. Katrine tørket seg og kledde på seg. Hun følte seg allerede bedre. Hun gledet seg til snakke med Ing-Kristin igjen. Hun ville forstå og hjelpe henne. Det gjorde hun alltid. Katrine gikk ned og inn i stuen der hun så at Ing-Kristin og moren hennes. Hun smilte til henne og gav henne en klem. Klemmen var stiv og hard. Det var noe som ikke stemte, klemmene til Ing-Kristin var alltid varme og myke. Vel for det meste av tiden. Hun ignorerte det og satte seg i stolen ovenfor henne. Det var noe i blikket til Ing-Kristin som ikke stemte. Katrine så på moren sin. "Mamma? Er det greit om jeg og Ing-Kristin går opp på rommet?"  Moren smilte. "Selvfølgelig kan dere det." Hun så på Ing-Kristin. "Kommer du?" Ing-Kristin reiste seg uten å svare. De gikk opp på rommet Katrine. "Det er bare å sete seg." Katrine åpnet døra ut til den lille balkongen som var utenfor."Skal vi sette oss ute? Det er så varmt her." Ing-Kristin bare trakk på skuldrene og satte seg i en stol. "Så Katrine, hvordan er den gutten du er så forelsket i?" Katrine kjente at det verket i bryste enda. "Altså, han er søt og morsom, nydelige øyne..." Katrine kjente at tårene kom. "Vet du Ing-Kristin jeg har egentlig ikke så lyst til å prate om han. Han sviktet meg. Sa at jeg var en av dem. Hva nå den skal bety." Ing-Kristin smilte. Hun hadde ventet på dette øyeblikk siden hun hadde pratet med Markus. Nå var det hennes tur til å ta hevn. Nå skulle Katrine kjenne hvordan det føltes ut å være het alene og at noen stjeler kjæresten demmes. "Å, sier du det? Hva tror du han mente med en av dem?" Katrine bare trakk på skuldrene. "Jeg vet ikke. Kan vi ikke prate om noe annet?" Ing-Kristin ristet på hode. "Nei, jeg vil ikke prate om noe annet. Jeg vil prate om Markus og om hvor grusomt det var av deg å ta han fra meg!" Katrine hevet det ene øyenbrynet. "Tok han fra deg? Hva er det du snakker om?" "Jeg trodde virkelig ikke at du var så dum!" Ing-Kristin var sint nå. "Jeg er forelsket i han! Jeg elsker han. Han var den eneste, og han likte meg! Vi var venner helt til du møtte han. Han sendte meg en SMS hvor det sto at han ikke ville være sammen med meg!" Tårer trillet nedover kinnet til Ing-Kristin. "Men.. men jeg viste ikke! Du sa ingen ting. Hvorfor fortalte du meg ikke da bare!?" Katrine var fra seg. Bestevennen hennes satt og gråt, men hun hadde ikke lyst til å trøste henne. Ikke nå lenger. Ikke etter at hun hadde sviktet henne. "Jeg fortalte ikke noe for jeg var redd du skulle bli sjalu på meg! Men det ser jeg jo at det er ikke noe vits i å tenke på lenger. Du stjal han i stedet. Hvordan fikk du vite om det? Fortalte han deg det? Var det noen fra skolen? Eller fant du det ut selv." Ing-Kristin var ferdig med å gråte. Nå skulle hun lage et mareritt for Katrine og ødelegge vennskapet mellom henne og Markus slik at hun kunne få han tilbake. "Nei! Nei, jeg viste ikke noe! Jeg fikk først vite det nå når du fortalte meg det! Jeg sverger!" Katrine viste ikke hva hun skulle gjøre. Hva fikk bestevennen hennes til å gjøre dette? Hvordan skulle hun få henne til å forstå? "Vet du Katrine. Jeg tror deg ikke. Jeg drar nå og jeg kommer nok ikke tilbake." Hun gikk ut i gangen og snudde seg. "Kos deg med Markus da, mens du har han. Å nei, han er jo borte allerede." Man kunne ikke unngå sarkasmen og hatet i stemmen hennes. Katrine falt sammen på gulvet og gråt da hun hørte at ytterdøren ble åpnet og lukket igjen nede. Hun var alene. Helt, helt alene.