Bestevenner for alltid

Kapittel 17. På liv og død

Katrine hev etter pusten, det sved i brystet, men hun fikk ihvertfall puste. Hun prøvde å åpne øynene og flytte seg, men det gikk ikke. Det var som om noen holdt henne nede. Hva skjer!  Hun hadde lyst til å reise seg opp og gråte. Hva var det som skjedde? Var hun død? Nei, det kunne hun ikke være for hun kunne høre noen som snakket. "Hun havner i koma. Vi må få henne til et sykehus med en eneste gang!" Det var en mann som snakket og en dame som svarte: "Jeg skal ringe helikopteret med en gang." Det ble det stille en stund. "Vi må flytte henne over på denne båren." De måtte ha kommet til land. "En, to, tre!" Katrine kjente et lite rykk i kroppen, men det var alt. "Vi må få henne til er sykehus så fort som mulig." Følelsen av å bare kunne ligge der og ikke røre seg, snakke eller se noe var en forferdelig følelse for Katrine. Lydene kom og gikk hele tiden, det føltes plutselig som om hun var under vann igjen, og så helt plutselig så føltes det ut som om hun var på land igjen. Katrine trakk pusten dypt. Det gjorde fortsatt veldig vondt  brystet og hun hadde en sviende følelse i hele kroppen. Helt uten forvarsel så forsvant følelsen i kroppen hennes.  Det siste hun hørte var; "koma." Og så forsvant alt av bevissthet hos Katrine.  

Ing-Kristin og Markus satt ved siden av hverandre på rommet til Katrine. "Hva var det?" Ing-Kristin var helt skjelven. Markus smattet litt med tungen før han sa; "Hva er det du vil at det skal være? Ja, vi har en gnist sammen, men skal det bli noe mer enn  det?" Ing-Kristin sukket. "Vil du vite sannheten?" Markus nikket. "Ja, det vil jeg." Ing-Kristin sukket. "Jeg vil helst at det skulle være starten på noe." Markus snudde seg og så på henne. "På hva da?" Ing-Kristin åpnet munnen for å si noe, men så ombestemte hun seg og lukket hun den igjen. "Det er ikke rettferdig ovenfor Katrine." "Men?", Markus ble avbrutt av Mariann som kom inn. Man kunne tydelig se at hun hadde grått, men akkurat nå hadde hun et svakt smil om munn. "De har funnet henne!" Markus reiste seg opp. "Har de? Nå? Går det bra med henne? Hun lever enda? Kommer hun til å overleve?" Markus snakket så fort at man nesten ikke kunne forstå hva han sa. "Markus slapp av. Hun puster enda, og hun puster selv. De har tatt henne med til sykehuset." Ing-Kristin kjente lettelsen og slapp ut et langt sukk. "For en lettelse." Hun reiste seg hun også. Mariann nikket enig. "Vi drar til sykehuset nå Ing-Kristin. Vil du være med nå eller vente til moren din kommer og henter deg?" Hun trengte ikke å tenke seg om en gang. "Jeg blir med nå!" Mariann nikket. "Ok, flott. La oss dra." Mariann og Markus forsvant ned trappa og Ing-Kristin skulle til å gå ned sammen med dem, da hun ombestemte seg og gikk inn på rommet til Katrine ingen. Hun gikk bort til hylla til Katrine og tok ned den gamle kosebamsen hennes. Ing-Kristin kunne huske at Katrine hadde fortalt at hun hadde hatt den siden hun var 2 år gammel. Ing-Kristin smilte og tok den med seg. 

Det ble en stille biltur til sykehuset. Det var ingen av dem som turte å tenke på den tanken som kunne skje. "Det kommer til å gå bra. Hun puster på egenhånd. Det er et bra tegn", Ing-Kristin tvang seg selv til å tenke positivt. Da de kom fram gikk de ut av bilen og inn til sykehusresepsjonen. Mariann gikk bort til damen som satt og trykket på en datamaskin. Hun sa noe og pekte bortover en gang.  Mariann vinket dem med seg og hastet bortover gangen. Ing-Kristin kunne høre hun mumlet noe til seg selv. De kom frem til en dør og Mariann åpnet den og gikk inn. Markus og hun selv fulgte etter. De kom inn til et lite rom som hadde et vindu inn til et annet rom. Inne på det andre rommet var det en seng og mange maskiner Ing-Kristin ikke ante hva var til. Katrine lå i sengen med mange slanger og ledninger festet til seg. Inne på rommet til Katrine var det også en sykepleier som la fra seg noe og kom ut til dem. Hun presenterte seg som Linn. Linn tok Mariann med seg noen skritt vekk fra Ing-Kristin og Markus og sa; "Vi har fjernet vann fra lungene til Katrine og..." Mariann stoppet henne. "Markus? Ing-Kristin?" Både Markus og Ing-Kristin tok blikket bort fra Katrine og så på Mariann. "Kanskje dere to vil gå inn til Katrine mens jeg snakker med Linn litt?" Begge nikket og gikk inn til Katrine. Ing-Kristin grøsset. Det var ganske kjølig rommet og litt skummelt var det også. "Det er litt rart, ikke sant?" Ing-Kristin kikket bort på Markus. Han hadde ikke sagt noe i løpet av turen. "Hva da?" Ing-Kristin gikk bort og la fra seg bamsen til Katrine på det lille bordet ved siden av sengen hennes. Markus pekte på Katrine. "Du vet at?" Han bet seg i det. "Nei, vet du hva? Bare glem det." Ing-Kristin trakk på skuldrene. "Ok." Hun satte seg på stolen ved siden av senga og tak forsiktig Katrine sin hånd. "Katrine, du må overleve dette her. Alt kommer til å bli bra etterpå. Jeg er så lei for alt. Det var derfor jeg kom til stupet. Jeg vill bare at du skal tilgi meg." Øyelokkene til Katrine vibrerte. "Katrine? Kan du høre meg?" Markus tok noen skritt nærmere sengen som Katrine lå i. "Katrine, elskede, hører du oss?" Øyelokkene vibrerte igjen. Og så uten forvarsel begynte en av maskinene å pipe veldig høyt.