Bestevenner for alltid

Kapittel 1. I solen

Ing-Kristin og Katrine sitter på benken utenfor huset til Katrine. "Du Katrine?" Katrine så bort på Ing-Kristin som endelig brøt den lange stillheten. "Ja?" Ing-Kristin bet seg i leppa før hun fortsatte. "Hva skjer om jeg må flytte en gang?" Hun pustet rolig. "Flytte! Du skal vel ikke flytte?" Katrine så bekymret bort på Ing-Kristin. "Vel, ikke som jeg vet enda, men husk at vi bare leier huset vi bor i." "Ja, jeg vet jo det, men du trenger vel ikke å flytte langt av gårde. Om du absolutt må flytte mener jeg?" Ing-Kristin lo litt. "Det bestemmer ikke jeg. Det kommer vel an på om mamma og pappa føler for å bo her eller ikke det." Katrine sukket. "Vel vi trenger vel ikke å tenke på dette nå, gjør vi? Kan vi ikke bare kose oss i solen, nå som den endelig er her."  De smilte til hverandre og snudde seg mot solen igjen. "Du vet Ing-Kristin..." Ing-Kristin avbrøt Katrine. "Du klarer virkelig ikke å være stille i ett minutt en gang du." Hun sa det med en ertende tone. "Unnskyld da... men nå får du ikke vite det jeg skulle si om deg." Katrine tok armene bestemt i kors. Det ble stille en stund. "Okey, jeg gir meg. Hva skulle du si?" Katrine måtte le litt, de kjente hverandre nesten for  godt nå. "Jeg skulle bare si hvor glad jeg er i deg Ing-Kristin." "Å? Jeg er glad i deg også."De smilte. "Jeg mener det virkelig. Du betyr absolutt alt for meg og jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten deg. Du er som min ande halvdel, min gode halvdel." Katrine ristet lett på hode og sa: "Skikkelig klisjé det der altså." Ing-Kristin smilte. "Jeg kunne ikke klart med uten deg jeg heller." Ing-Kristin og Katrine klemte hverandre.  "Jeg mener det virkelig Ing-Kristin. Du er alt for meg og uten deg og din hjelp hadde jeg ikke klart meg! Jeg hadde aldri hatt en hovedrolle i et skuespill og aldri sunget for hele skolen!" Ing-Kristin smilte. "Og jeg hadde heller ikke vert så mye mer selvsikker som jeg er i dag og heller ikke stått foran klassen og fremført for dem. Du har hjulpet meg med så mye at du bare vet ikke hvor viktig du er for meg." Ing-Kristin fikk tårer i øynene. "Ååå Katrine, du betyr utrolig mye for meg også! Du tok imot meg nå jeg kom hit og du har støttet meg og mine valg, uansett hvor rare, sprø eller ukomfortable de har vert for deg! Det er det ikke mange venner som gjør." Katrine smilte mot bestevenninne sin. "Mener du virkelig det? For noen ganger føler jeg bare at jeg henger med på slepet og drar deg vekk fra de andre." Ing-Kristin ristet på hode. "Ikke i det hele tatt." "Siker på det?" "Helt sikker?" Katrine rynket på pannen og så alvorlig på Ing-Kristin. "Ja, jeg er helt sikker." Katrine ga Ing-Kristin en klem. "Takk!" Ing-Kristin smilte igjen. "Vi skal ikke gå og gjøre noe annet da? Jeg begynner å kjede meg litt nå." Katrine sukket svakt. "Okey, hva har du lyst til da?" Ing-Kristin trakk på skuldrene. "Vet ikke jeg." Katrine himlet med øynene. "Det gjør du aldri det." Ing-Kristin gliste til Katrine. De to kunne ikke annet en å le. I dag var en perfekt dag. Det var ingenting som kunne "Vi kan gå hjem til meg." Ing-Kristin reise seg. "Okey"Katrine reiste seg også. Ing-Kristin bodde i en rød leilighet, ikke så alt for langt fra parken der Katrine bor. De gikk igjennom parken og kom ut på andre siden. De kunne se den røde leiligheten. "Er du sikker på at jeg får lov til å komme da? Tenk om det ikke passer akkurat nå." Ing-Kristin snudde seg og så på Katrine. "Det passer alltid at du kommer, englebarnet til alle foreldre du." Katrine himlet med øynene. "Slutt å si det! Jeg er ikke noe englebarn!" "Ikke englebarn... frøken jeg-har-ingen- anmerkninger." Katrine latet som om hun var små irritert. "Vel i isåfall er du også et englebarn, for du har heller ingen anmerkninger." Ing-Kristin spilte med. "Vel, greit da. Vi er begge englebarn." Ing-Kristin gikk opp den lille trappen til hoveddøren. "Velkommen inn min kjære venn." "Takk." Ing-Kristin lot Katrine gå  inn først, før hun også gikk inn og lukket døra. "Hei, jeg er hjemme!" ropte hun for full hals. Moren til Ing-Kristin kom i døra. "Hei, er du hjemme alt?" "Jepp." Ing-Kristin ga moren sin en god klem. "Hva gjør du og pappa nå?" Moren hennes så alvorlig på henne. "Ikke bli lei deg å eller sint, men vi skal flytte." Både Ing-Kristin og Katrine måpte.