Bestevenner for alltid

Kapittel 12. Ønsketenkning

Katrine gråt. Hun gråt og gråt. Hvorfor gråt hun? Hun hadde ingen grunn til å gråte. Det skulle vært Ing-Kristin som skulle ha grått, ikke henne. En ting forsto hun ikke der hun satt på gulvet og gråt. Hvorfor hadde ikke Ing-Kristin sagt noe før? Hvorfor hadde hun ikke bare pratet med henne om det. Hvorfor gjorde hun dette mot henne? Var de ikke bestevenner? "Ikke nå lenger." Hun klarte nesten ikke å uttale de vonde ordene som kan få hvilket som helst hjerte til å skrike. For det var det hun hadde lyst til. Hun hadde bare lyst til å skrike høyt og lenge. Katrine reiste seg opp av gulvet og tørket øynene. Var det en ting hun hadde lært gjennom årene, så var det at det aldri hjalp å gråte. "Greit, hva gjør jeg nå?" Et lite smil kom til syne på leppene hennes. "Å prate med meg selv forsvinner aldri." Et bredere smil kom frem. "Jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre." Katrine klarte ikke å slutte å smile da det banket på døra hennes. "Ja!?" Moren stakk hode inn døra? "Hei, er alt bra?" Katrine nikket. "Jada, alt bra. Var det noe du ville?" Moren hennes ristet på hodet. "Neida, jeg ville bare si at det var dumt at Ing-Kristin måtte dra så fort. Det var synd at hun hadde den avtalen akkurat i dag, men jeg sa at hun og moren var velkommen når som helst. Hadde dere en fin tid?" Moren så spørrende på Katrine. "Jada, den var fin den. Var det noe mer?" Katrine hatet å lyve for moren sin, men det så ut til at Ing-Kristin hadde lyst til å ha denne krangelen eller "fight'en" mellom dem. Om det var ønsket hennes så skulle det få bli det. Katrine hadde ikke mer lyst til å sitte og forklare alt for moren sin heller. Moren smilte til henne. "Nei, det var ikke noe mer. Jeg roper når det er middag. Ok?" Katrine nikket "Ok." Moren lukket døren etter seg og Katrine kunne høre at hun gikk ned igjen. "Så", mumlet hun. "Tilbake til planen."

Katrine satte seg ved pulten sin for å begynne og skrive da hun plutselig fikk en melding. Hun la fra seg blyanten og plukket opp mobilen. Hun låste opp mobilen og kikket på displayet for å se hvem den var fra. Hjerte hennes gjorde et hopp. Den var fra Markus. Katrine trykket på meldingen og leste den: "Okey Katrine, jeg vet at jeg var urettferdig mot deg, og jeg vil gjøre det godt igjen med at vi kan prate om det? Plizz kom å møt meg på plassen vår i skogen." Katrine smilte. Selvfølgelig ville hun møte han og bli forhåpentligvis sammen med han igjen, men hun hadde eller ikke noe lyst til å la Markus tro at hun tilgav han så lett heller så hun skrev tilbake: "Jeg vet ikke Markus, for bare noen timer siden sto du å skrek til meg om at du ikke ville ha noe med meg å gjøre." Hun trykket på send og nesten med en gang kom svaret tilbake: "Jeg vet det og jeg har utrolig dårlig samvittighet for det! Vær så snill. Jeg kan tilgi deg om det er det som trengs." Katrine svarte var nesten på vei ut døra allerede da hun svarte: "Greit, for samvittigheten din sin skyld. Er der om 5." Markus svarte kort tilbake: "For samvittigheten" Katrine smilte igjen fordi hun viste at Markus smilte også. Hun elsket han, det viste hun og etter meldingen hun fikk nå elsket han hennes også.

Ing-Kristin kikket ut vinduet på bilen og så på alt suse forbi utenfor. Det var ikke ofte at bilturene var så stile som denne hadde vært. "Er du ok Ing-Kristin? Er det noe galt? Har det skjedd noe mellom deg og Katrine? Var det derfor du sa at du hadde en avtale som du tydeligvis ikke har, for du har ikke sagt noe om den på kjøreturen til nå." Ing-Kristin sukket og konsentrerte seg for å ikke komme med en stygg kommentar. "Nei, det er ikke noe galt mamma. Alt er fint. Jeg har ikke noe problemer, og nei jeg har kanskje ikke en avtale akkurat nå, men jeg har en, okey!?" Hun var kanskje en smule for hard i stemmen enn hun burde, men nå ble moren ihvertfall ferdig med alle de teite spørsmålene sine. Ing-Kristin så ut av bilvinduet og kjente hvor mye hun gledet seg til å komme hjem. Hjem, det ar ikke vanlig at hun tenkte på sitt nye hus som et hjem.  Men i dag så kjente hun at et vært hus som var langt borte fra Katrine som mulig var et hjem. En ting hun ikke kunne få ut av hode var: Hvordan havnet Katrine og hun i denne posisjonen? Hvordan hadde det blitt til at hun og Katrine ble mer fiender enn venner? De var bestevenner, var liksom bestevenner for alltid! Dette var noe Ing-Kristin lurte på mer enn om de noen gang ble venner igjen. Det var en ting til: var det hennes feil at hun og Katrine ikke var venner mer? Hun forsto jo at hun hadde vart veldig sjalu på Katrine som hadde blitt sammen med Markus, men så hadde de jo vært sammen før. Men igjen dette viste ikke Katrine. Ing-Kristin begynte å tvile på seg selv og avgjørelsen sin igjen. Hadde hun vært urettferdig mot Katrine når hun sa alt det hun gjorde til Markus. Ing-Kristin kjente samvittigheten komme krypende opp i magen. Skulle hun angre igjen? Skulle hun prøve å få Katrine til å tilgi henne, skulle hun ignorere henne eller hva skulle hun. Nå var hun ikke bare alene men også forvirret, dårlig samvittighet og sint! Dette var bare en håpløs situasjon. Ing-Kristin lukket øynene og stengte verden som suste forbi utenfor ute. Hun stengte av tankene i hode og følelsene. Det eneste hun ønsket var å gå tilbake 2 måneder da alt var perfekt.

 Ing-Kristin må ha sovnet for da hun åpnet øynene sine igjen var hun og moen hjemme. "Er du trøtt Ing-Kristin?" Ing-Kristin nikket. "Mhm, hva er klokka?" Moren kikket på klokken sin på armen. "Den er 19.00. Du rekker ikke avtalen din i dag." "Det gjør ikke noe. Jeg avlyste den uansett." Ing-Kristin åpnet bildøra og gikk ut. Hun stoppet opp og trakk den kjølige kveldluften inn. Huset sto der og runget over henne. Huset så stort og nesten litt skummelt ut i mørket. Skyggene til trærne i skogkanten hjalp ikke på svimmelheten. Hun smilte litt. Når man sto slik så føltes alt så fint ut. Ing-Kristin gikk inn og fant veien til rommet sitt der hun slang seg ned på sengen. Der lukket hun øynene og prøvde å stenge alt ute igjen, men ikke etter mer enn et par sekunder vibrerte mobilen hennes. Hun plukket den opp og så at hun hadde fått en melding fra Katrine. Ing-Kristin sukket og åpnet den. Det var bare to bilder i meldingen og et av bildene var av Katrine og Markus og det andre var av henne og Katrine. Ing-Kristin lukket mobilen og slengte den fra seg på nattbordet. Hun fant frem Mp3-spilleren og tok øre-pluggene i ørene.Hun skrudde på musikken slik at hele omverden forsvant for andre gang denne dagen.