Bestevenner for alltid

Kapittel 18. Skal du bare ligge der og dø?

Ing-Kristin reiste seg og flyttet seg helt bort til vinduet da tre sykepleiere kom inn i rommet. Markus flyttet seg også. Hun tok hånden hans og klemte den hardt. Han klemte den svakt tilbake. Hun kjente at det trøstet henne. De tre sykepleierne tok frem en maskin som Ing-Kristin visste at var en hjertestarter. Den sender en elektrisk bølge inn i hjerte og hjerte starter på nytt. Det var lett å se at Markus fikk tårer i øynene og var på vei til å bryte sammen. Ing-Kristin dro han med seg inn til Mariann. Hun sto der og bet negler. Hadde det ikke vert for denne alvorlige stemningen hadde Ing-Kristin himlet med øynene. Det var ikke mulig å være så lik moren sin. En av de verste uvanene som Katrine hadde var å bite negler. Markus gikk bort til en av stolene som sto der og satte seg ned i den og la hode i hendene. Man kunne høre små hulk komme fra han. Ing-Kristin knep øynene igjen. Hun ville ikke se. "Ikke dø, ikke dø, ikke dø!"  Hun tenkte på alle de tingen de hadde planlagt å gjøre sammen. "Katrine! Kom igjen! Ikke bare ligg der, du må kjempe. Du har et så langt liv foran deg. Kom igjen nå. Jeg må få sagt unnskyld til deg. Vi må ordne opp ellers så kommer jeg til å skylde på meg selv."  Ing-Kristin tok seg i å tenke på skyldfølelsen hun innerst inne kjente på. Hun ville ikke kjenne på den nå. Hun kunne ikke det. Den ville dra henne med seg ned på et sted hun ikke orket tanken på nå. Katrine hadde ikke villet at hun skulle gå rundt med skyldfølelse. Plutselig kom de tre sykepleierne ut og Linn kom bort til dem og sa; "Hun klarte seg. Hjerte stoppet et lite øyeblikk, men vi fikk det igjen så fort at det skal ha godt bra." Mariann nikket og mumlet ett lite "takk." Linn så forståelsefullt på Mariann. "Du burde komme deg hjem og ta litt vare på deg selv også. I morgen skal vi prøve å vekke henne." Mariann nikket. Markus reiste seg og gikk bort til dem. "Kan jeg være med da?" Linn nikket. "Jada, både du og venninnen kan det, om det er greit for Mariann da selvfølgelig." Mariann snudde seg til Ing-Kristin. "Skal du være med oss, eller venter du på moren din?" Ing-Kristin kikket inn på Katrine og så bort på Mariann og Markus igjen. "Jeg vil gjerne vente på mamma. Om det er greit da?" Mariann så på henne litt før hun sa; "Selvfølgelig kan du det." Mariann tok en hånd på Markus sin rygg og fulgte etter Linn ut døra. Da døra hadde lokket seg gikk Ing-Kristin inn til Katrine igjen. Hun gikk og satte seg på stolen hun bare noen minutter siden hadde sittet på. Hun tok igjen forsiktig hånden til Katrine. "Katrine?" Det var ingen ting som skjedde. "Katrine, du må ikke gi opp nå. Du er så nære med å vinne." En tåre rant nedover kinnet til Ing-Kristin. "Dessuten, hva skal jeg gjøre uten deg? Jeg tenger deg. Husker du ikke at vi var en og samme person?" En ny tåre rant over kinnet til Ing-Kristin. "Husker du ikke at lærerne sa at vi som ofte snakket med samme tunge? Vi to hører sammen like mye som yng og yang. Katrine du må virkelig ikke gi opp nå." Flere tårer fulgte på og så lot Ing-Kristin dem flomme på. "Om du dør nå, hvem er det du har planlagt at jeg skal dra til Spania med? Hvem er det som skal gi meg klemmer og si god natt til? Og viktigst av alt, hvem er det som skal trøste meg når jeg trenger det som aller mest?" Ing-Kristin kjente hvor mye hun hadde savnet å ha Katrine ved sin side. Hun merket hvor mye hun savnet å høre den fine latteren og den falske syngingen hennes til favorittsangene hennes. Hun savnet rett å slett bestevennen sin. Det var noen spesielt mellom dem. Det var et veldig sterkt vennskap. De var og er bestevenner. Nesten som søstre, bare det at de ikke hadde hele den kranglingen og sånt. "Kom igjen Katrine, skal du bare ligge der og dø?" Det rykket svakt i øyelokkene til Katrine og litt i fingrene hennes. Ing-Kristin skvatt litt da hun kjente at taket rundt hånden hennes ble sterkere. "Hun rettet seg opp. "Katrine? Katrine hører du meg? Om du gjør det. Kan du la være å stoppe hjerte ditt da? Det gjorde så vi frika ut alle sammen her." Ing-Kristin kunne sverge på at hun så et svakt lite smil om munnen til Katrine. "Jeg visste du ikke hadde planer om å gi opp nå! Jeg visste at du ikke hadde planer om å ligge her og dø!" Katrine åpnet øynene litt på gløtt og hvisket veldig laft; "Nei, er du gæren. Trur du jeg går glipp av to sesonger av Beatuty and the beast?" Ing-Kristin kunne ikke annet enn å le. En latter som også inneholdt gledestårer. Det var bare helt fantastisk. Hun følte seg så letta. Katrine trakk pusten dypt, skar en liten gramse og sa; "Kunne ikke la deg dra alene til Spania. Nei, vet du hva. Kan ikke gå glipp av så mye. Dessuten kan jeg ikke dø med visshet om at jeg dermed har brukt tid på å gå på skole som jeg kunne ha brukt på å leve i stedet." Katrine trakk pusten igjen før hun fortsatte; "Og deg da. Jeg kunne ikke bare dø fra deg, kunne jeg vel. Etterlate min beste venn alene?" Ing-Kristin smilte. Den gode gamle Katrine var tilbake.