Bestevenner for alltid

Kapittel 2. Flytte?

"Flytte!? Du kan ikke mene det?" Ing-Kristin hadde en tone i stemmen som Katrine aldri hadde hørt før. Hva var det som skjedde? Moren til Ing-Kristin så forsiktig på henne. "Jo, jeg gjør nok det jenta mi. Vi har funnet ett fint lite hus ." Ing-Kristin måpte. "Og hvor langt unna er dette fine lille huset da?" Moren til Ing-Kristin så bort før hun så rett på Ing-Kristin igjen. "Det er bare 3-4 timer unna her." "3-4 timer unna!" Ing-Kristin viste ikke lenger hvor hun skulle gjøre av seg. Hun kjente at hun var kjempesint og ikke minst såret. Hvorfor hadde ikke foreldrene sagt noe før? Hvorfor hadde de ikke inkludert henne i disse planene? Ing-Kristin kunne se at Katrine var lei seg. Hun var såret hun også. En bekymret rynke vokste frem hos Katrine. Det var aldri et godt tegn. "4 timer unna, betyr at vi ikke kommer til å gå på samme skole lenger og vi kommer bare til å møtes en gang i måneden og... og... og..." Ing-Kristin brøyt sammen i en og tårene kom frem. Katrine som bare hadde stått å sett på, nikket seg enig og sleit med å holde tårene tilbake hun også. Dette kunne bare ikke skje. De skulle liksom være bestevenner for alltid og de skulle ta hele utdannelsen sammen, bo sammen. De skulle aldri skilles. Og nå skjedde det de begge hadde fryktet. Ing-Kristin skulle flytte. Moren sukket og så forsiktig fra Katrine og bort på en gråtende Ing-Kristin. "Ja, du må bytte skole Ing-Kristin, det blir for langt å kjøre hit hver dag og ja, du kommer til å se Katrine mye mindre. Men det er da andre muligheter til å holde kontakten og dere kan møtes i helgene." Katrine tok hånden til Ing-Kristin og ga henne en god klem. "Men... jeg liker meg så godt her mamma! Det et jo her alle vennene mine er, det er her Katrine er." Ing-Kristin tørket en tåre. Katrine klemte hånden til Ing-Kristin. Katrine viste ikke hva hun skulle gjøre. Hun klarte nesten ikke å få frem en eneste lyd. Det eneste hun klarte å tenke på var hva hun skulle gjøre nå. Tenk om de kom til å falle fra hverandre. Tenk om de nesten ikke kom til å se hverandre mer. Tenk om hel vennskapet bare ble et kapittel i en historie. Det fantes så mange tenk om at hun ble helt ør av å tenke på det. Nå var det et eneste viktig spørsmål. Mår skulle de dra? Det var som om Ing-Kristin hadde lest tankene hennes. "Når er det vi flytter?" Moren hennes så veldig lei seg ut når hun svarte Ing-Kristin; "Vi drar i morgen." Ing-Kristin knakk sammen av tårer i armene til Katrine.