Bestevenner for alltid

Epilog

80 år senere:

Ing-Kristin sto ved graven til Katrine. I den ene hånden hadde hun en bukket med oransje tulipaner. Det hadde gått mange år siden de satt på verandaen og spiste mini muffens, men det kjentes ikke slik ut. Det kjentes ut som om det var i går kveld. Hun husket det som om det var i går, men det var altså hele 80 år siden! 80 år siden de var to 16 åringer som fant på mange morsomme sprell. "Jaja Katrine, så fikk du det som du ville. Du døde først." Ing-Kristin tørket en tåre. "Men hun levde det livet hun ønsket." Ing-Kristin skvatt. Markus kom bort til henne. De hadde giftet seg, de hadde fått barn sammen, og de hadde levd sammen. Noe de gjorde enda. "Skremte jeg deg?" Ing-Kristin ristet på hode. "Neida." Markus leste teksten på gravstenen til Katrine. "Det spiller ingen rolle om jeg kommer til himmelen eller helvete. Jeg har uansett levd det livet jeg ønsket meg." Markus trakk på et øyenbryn. "Hva skal det bety?" Ing-Kristin smilte. "Du kjente da Katrine såpass, gjorde du ikke. Hun brydde seg aldri om det fantes noen helvete eller en himmel. Hun ville bare leve livet sitt fult ut og nyte det. Koste hva det koste." Markus ristet på hode og smilte. "Ja, det var slik Katrine var. Små rebelsk og bestemt på sitt." Ing-Kristin sukket. "Ja, og nå er hun borte. Borte for alltid." Markus tok hånden til Ing-Kristin og klemte den. "Ja, hun er kanskje borte nå, men du må huske på at alt har en ende. Uansett om det er godt eller vondt." Ing-Kristin så opp på Markus. "Og denne gangen var det Katrine sin tur." Markus nikket "Ja, denne gangen var det hennes tur, og en gang om kanskje ikke så veldig lenge er det vår tur." Ing-Kristin satte de oransje tulipanene oppi den lille vasen til å ha blomster ved graver i. "Det er kanskje det, men det er ikke i dag." Markus tok hånden til Ing-Kristin. "Nei, ikke i dag." Ing-Kristin tørket en tåre. "Så fikk du den lykkelige slutten din Katrine. Du levde livet du så etterlengtet drømte i så mange år etter." Ing-Kristin kjente tårene presse på for fult nå. "Heldig du er! Du klarte å snike deg unna tåretørking ved graven min!" Hun tørket tårene som rant nedover kinnene. "En dag møtes vi igjen, og det er jeg sikker på." Hun kunne se for seg hvordan Katrine hadde himlet med øynene over det. "Uansett hva du sier Katrine, vi ses." Hun kikket en siste gang på gravstenen til Katrine før hun snudde seg og gikk avgårde hånd i hånd med Markus.