Bestevenner for alltid

Kapittel 8. Første skoledag alene

Det hadde gått 1 måned siden Ing-Kristin hadde flyttet. Tiden hadde gått fort og verken Katrine eller Ing-Kristin hadde fått tid til å komme på besøk eller prate sammen utenom litt på chaten. Dette plaget Ing-Kristin nå som skolen snart skulle starte igjen, og hun skulle begynne på en ny skole der hun ikke kjente noen. Ing-Kristin viste ikke hva hun skulle gjøre av seg. Hun savnet Katrine så innmari mye. Katrine hadde det ikke stort bedre der hun satt i sengen. Hun tenkte på at skolen startet igjen i morgen og år hun kom på skolen igjen, ville det være en tom plass ved siden av henne. 

Ing-Kristin våknet av vekkerklokka. Hun skrudde den av. Klokka hennes viste 07.00 mandag 20 august. Det betydde at det var første dag på ny skole. Hun gruet seg. Hva ville de andre tenke om henne? Hvordan var de andre, hyggelige eller slemme? Likte de nye folk? Og hvordan var den nye kontaktlæreren? Alle disse spørsmålene tenkte hun stadig på. De gikk om og om igjen oppe i hode hennes. Ing-Kristin sto opp og tok en rask dusj. Etter dusjen tok hun en brødskive med kaviar på til frokost. Ing-Kristin måtte smile. Hun viste godt hvor mye Katrine hatet kaviar. "Hvordan går det med med nervene?" Ing-Kristin skvatt til. Hun hadde ikke hørt at moren hadde kommet. "Det går fint. En gang for alt, eller noe sånt." Moren smilte til henne. "Du får se å komme deg av gårde, så du ikke kommer for sent til første skoledag." Ing-Kristin nikket. "Ja, det er vel best." Ing-Kristin klemte moren og begynte på den nye skoleveien. Hun kjente det kriblet i magen av spenning og nervøsitet.

Katrine løp bortover gangen. Hun måtte ikke komme for sent til første time på første skoledag. Hva slags førsteinntrykk ville det gi de andre. Hun var langt inne i tankene sine da hun plutselig traff noe hardt og hun falt i bakken. Hun så forundret etter hva det var hun hadde løpt inn i. "Går det bra med deg?" Hun så opp. Foran henne sto det en gutt. En lyshåret og blåøyd gutt. Hjerte hennes hoppet over ett slag. "Hei? Går det bra med deg eller? Du slo deg vel ikke?" Hun ble revet ut av forvirringen. "Joda. Det går fint det." Det gikk opp for henne at hun fortsatt satt på gulvet og hun prøvde desperat å komme seg på bena uten noe hell. Gutten lo litt. "Trenger du hjelp?" Han rakte ut en hånd til henne. Hun tok den etter litt nøling og han dro henne opp på bena. "Takk." Hun kjente at hun ble varm i kinnene. "Å nei! Hvorfor måtte hun bli flau akkurat nå?"  Hun så ned i bakken i håp om at han ikke skulle legge merke til at hun rødmet. "Jeg heter Markus." Han smilte så søtt til henne. Han hadde så pene øyne. Han hadde så, ja han hadde alt. "Hem... he... jeg he... jeg heter Katrine.", fikk hun stammet frem til svar. Gutten, nei, Markus smilte pent til henne. Han hadde noen fantastiske tenner. "Jeg må nok gå nå jeg, så jeg rekker timen.", hun klarte så vidt å få frem ordene. Markus nikket. "Ja, det er vel best jeg kommer meg av gårde selv. Vi snakkes da." Han smilte en siste gang til henne før han gikk. "Vi snakkes", hvisket hun etter at han hadde gått.