Bestevenner for alltid

Kapittel 10. Kysset som knuser hjerter

Katrine satt på rommet sitt og leste da det plutselig ringte på døren. Hvem kunne det være? Det var ingen som viste hvor hun bodde, eller som var interessert i å besøke henne. Det var ikke noe hun brydde seg om, men hun følte seg ganske alene etter at Ing-Kristin hadde flyttet, og hun hadde heler ikke funnet noen som ville være venn med henne enda heller. Eller hun hadde jo kanskje Markus da, men det var annerledes. Hun var forelsket i Markus. Katrine gikk mot døren og så ut av det lille kikke-hullet i døren. Hjerte hennes gjorde et lite hopp. Det var Markus. Hun åpnet døren forsiktig og smilte til han. "Hei." Han så på henne. "Hei." Katrine kjente at hun ble varm inne i seg. "Hva gjør du her? Hvordan fant du ut hvor jeg bor?" Han ga henne et skjevt smil. "Vel altså." Han så ned i bakken og fikk en svak rød farge i kinnene. "Jeg så i skoleregisteret." Katrine så sjokkert på han. "Skoleregisteret?" Rød fargen i kinnene hans ble sterkere. "Ja, jeg hadde så lyst til å treffe deg og bli bedre kjent med deg." Katrine kjente at hun ble varm i kinnene hun også. Som hun hatet denne rødmingen, det var noe av det verste hun visste. "Ja, da er du heldig da, for det vil jeg også." Hun gjorde en gest som sa at han kunne komme inn. Markus kom inn gangen og tok av seg skoene. Katrine satt sto ved trappen og ventet på han. Da han skulle gå bort til henne snublet han i dørkarmen. Markus grep automatisk etter det som var nærmest, som var Katrine. Hun ramlet ned på gulvet samen med Markus. De begynte å le, hun så inn i øynene hans. Fortapt, det var det hun var, i han. "Tenk at jeg klarte å snuble i dørkarmen!", lo han. Hun smilte "Ja, det var godt gjort!" hun hadde en ertende tone. De så hverandre inn i øynene og kom nærmere og nærmere, nesten som de skulle til å kysse. I hode til Katrine raste tankene. Hva skule hun gjøre? Trekke seg unna? Nei, da ville han tro at hun var feig. Men hun hadde jo aldri kysset noen. De nærmet hverandre enda mer og nesene deres kom nære hverandre. Så var det som om de bare viste hva du skulle gjøre og kysset. Og nei, det var ikke et slik dramatisk førstekyss som man ser på film. Det var et enkelt og rask kyss. Men det var nok til å få rødmen opp i kinnene til dem begge to. Katrine kremtet og flyttet seg av Markus. Han smilte. "Det var, jeg mente ikke." Han fant ikke ordene. Markus kikket ned i bakken og sa bare: "Unnskyld." Hun smilte søtt til han. "Nei, ikke unnskyld. Det var?" Hun lette etter et passende ord. "perfekt? bra?" Han så opp og smilte til henne, men de vakre tennene sine. "Perfekt? Ja det var perfekt." Hun kom nærmere Markus og klemte han. "Betyr det at vi?" Han så på henne. "Jeg antar det." Katrine smilte. "Da er det avgjort. Vi er sammen." Markus kysset henne raskt som en bekreftelse på det hun nettopp hadde sagt. Hun hadde greid det. Hun hadde fått en kjæreste uten hjelp av Ing-Kristin. Å Ing-Kristin! Hun måtte fortelle Ing-Kristin om kjæresten hennes. Hun kom til å bli så glad. I etter tid, om hun visst utfallet av å bli sammen med Markus, hadde hun aldri blitt det. 

Ing-Kristin hadde ikke kjedet seg like mye som det hun gjorde nå på mange år. Hva skulle hun finne på. Hun var fortsatt litt sint og irritert på Katrine som hadde blitt forelsket i Markus, hennes kjærlighet. Men hun var jo bare forelsket og hadde også bare møtt på han en gang. Det var vel ikke noe å bry seg om. Mens hun lå der å tenkte kom det en lyd fra pc'en som ga beskjed om at noen ville ha tak i henne på skype. Hva skulle hun og Katrine gjort uten skype. Og snakker om solen. Det var Katrine som ringte henne. Hun trykket på godta. "Hei!" Katrine smilte fra øre til øre. Ing-Kristin kjente Katrine godt nok nå til å vite at slik hun smilte og var nå, betydde at noe veldig fint hadde hendt. "Hei, har du det bra?" Katrine smilte enda bredere. "Du aner ikke! Vet du hva?" Ing-Kristin tenkte seg om. "Nei, jeg vet ikke hva." "Markus og jeg har blitt sammen!" Katrine hoppet neste i glede. Ing-Kristin sank sammen. Det kunne ikke være sant! De hadde bare møttes en gang da Katrine løp inn han. Så slo enda en tanke henne. Tenk om de har kyssa også! "og så kyssa vi!" Nei, nei, Markus var hennes, ikke Katrine sin! Hva skulle hun gjøre. "Ing-Kristin? Er du der? Hører du meg?" Nei, hun ville ikke være her, ville ikke høre. Hun ville ikke høre på hvordan de hadde kysset. Om hvor fantastisk det hadde vært. "Vet du Katrine. Jeg må gå jeg. Jeg har en avtale jeg må rekke. "Å, ok da." Hun kunne se skuffelsen i fjeset til Katrine. Og i akkurat i det sekundet så savnet hun henne mer enn hun hatet henne. "Hade." Hun vurderte og så la til: "vi snakkes til lørdag neste uke." Katrine smilte litt. "Jo, men det er helle 8 dager til! Ja, ok. Du må gå. Greit, hade da." Ing-Kristin trykket på avslutt knappen og lukket pc'en så fort samtalen var brudt. Hun kunne ikke begynne å gråte nå uansett hvor mye hun hadde lyst til det. "Okey, ta deg sammen!" Nå måtte hun finne på noe som gjorde at Markus ville gi gjøre det slutt med Katrine. Den jenta er jo, er jo."Å!", utbrøt hun. Nå kom hun på det. Hun viste hva hun skule gjøre. Ing-Kristin smilte for seg selv. At hun ikke kom på det før. Ing-Kristin gikk ned til moren sin som satt i stuen. "Mamma?" Moren så opp på henne fra avisen hun løste kryssord i. "Mhm..." Ing-Kristin satte på blikket som gjorde at hun alltid fikk viljen sin. "Nå vi drar til Katrine på lørdag, kan vi dra innom en gammel venn av meg som jeg ikke har snakket med på lenge." Moren smilte. "Selvfølgelig kan vi det. Vi må bare dra litt tidligere enn planlagt." Ing-Kristin smilte.  "Det gjør ikke noe." Ing-Kristin smilte for seg selv mens hun gikk opp på rommet for å finne ut hva hun skulle fortelle Markus, og hvordan det skule få det til å høres ekte ut. Heldigvis kjente ikke Markus Katrine veldig godt enda. Det gjør alt mye lettere. Det blir aldri lett å svikte en venn. Vertfall ikke en bestevenn.