Bestevenner for alltid

Kapittel 15. Mangel på luft

Ing-Kristin kjente at magen knytte seg til en eneste stor knute. Dette kunne bare ikke skje! Markus sto og stirret på stedet Katrine hadde stått bare for noen sekunder siden. Og så med ett var han borte ved kanten og kikket ned i det store havet. Ing-Kristin tok seg sammen og kom seg bort til Markus. "Katrine!!", skrek han. En tåre rant nedover kinnet til Ing-Kristin. Katrine kunne ikke dø her. Hun kunne ikke forsvinne ned i dypet og bli dratt ut i det uendelige store havet. Hun kjente at panikken kom, men holdt den tilbake med alle kreftene hun hadde. "Katrine!", skrek Markus igjen. Ing-Kristin tok hånden hans og klemte den og sa; "Markus" Han forsatte å stirre ned i vannet der Katrine hadde forsvunnet.  "Markus!" Hun dro han hardt i armen for å få oppmerksomheten hans. Markus snudde seg.  "Ja?", man kunne høre at tårene snart kom til å renne i flommer nedover fjeset hans. "Du! Fokuser! Du må løpe til Katrines sitt hus og fortelle foreldrene hennes hva som har skjedd, Du er mye raskere enn meg. Og du er nødt til å ta deg sammen og løpe alt du kan. Du vet like mye som meg at om ingen kommer og leter etter Katrine snart, kommer de sterke strømmen som går her føre henne langt til havs, og da ser vi henne aldri noen sinne igjen." Markus bare nikket snudde seg og løp alt han kunne mot huset til Katrine.

Ing-Kristin la seg ned på magen ved kanten og kikket utfor stupet. Det var ingen tegn til Katrine i det hele tatt der nede, bare bølger som slo inn mot klippene med en kraft som kunne knuse en menneskekropp til støv. Ing-Kristin grøsset når hun tenkte på plasket de hadde hørt da Katrine traff vannet. Det hørtes veldig likt ut som når en stor stein falt i vannet, utenom at hun visste veldig godt at om en menneskekropp faller i vannet i feil stilling fra 30 meters høyde, kan det føre til en sterk og farlig hjernerystelse og at om man traff vannet virkelig feil kunne det føre til døden. Hun tørket tårene med håndbaken og bet seg svakt på innsiden av leppa. Hun kunne ikke miste kontrollen nå. Hun måtte holde fokus for Katrine sin skyld. Det måtte da komme noen snart? Markus er da ganske raskt og det er ikke så langt til Katrine sitt hus. Noen måtte komme snart ellers så kom Katrine til å drukne. Ing- Kristin satte seg ned. Knuten i magen hadde vokst seg større og tårene presset seg vei frem til de nesten rant over. Ing-Kristin kunne bare ikke bryte sammen nå. Da kom hun aldri til å tilgi seg selv. Hun kunne gråte etterpå. Ing-Kristin så utover havet. Det var absolutt ingen tegn til Katrine. Det var ingenting som tydet på at noen hadde falt ned fra stupet, utenom at man så helt ytterst på kanten at det hadde stått noen der. Ing-Kristin la hode i hendene og knep øynene igjen. Hvorfor hoppet hun ikke etter? Hvorfor handlet hun ikke med en gang og hoppet etter for å hjelpe Karine? Hvorfor hadde hun ropt på Katrine når hun sto så nærme kanten? Hvorfor hadde hun ikke løpt bort og prøvd å ta tak i henne før hun falt? "Nei!", mumlet hun. "NEI!" Hun kunne ikke ha rukket bort til Katrine uansett før hun falt og hun kunne ihvertfall ikke hoppe etter. Det var livsfarlig å bade der. Det var sterke strømmer og bølgene var så sterke at de kom til å brekke alle ben i kroppen om man ikke var forsiktig. "Der! Der borte!" Ing-Kristin reiste seg fort opp og snudde seg da hun hørte stemmen til Markus. Markus kom løpende sammen med moren til Katrine og en mann hun ikke kjente igjen. Hun gikk dem i møte. Moren til Katrine var fra seg av bekymring, Markus så ut til at han kunne dette sammen når som helst og mannen som hun nå så var ganske høy og hadde brunt hår virket veldig rolig. Han hadde tydelig vært gjennom dette før. "Ing-Kristin?" Hun så bort på Katrines mor igjen. "Dette er etterforskeren Hans Marthinsen." Hans rakte ut hånden. Ing-Kristin tok den og kjente at mannen hadde et fast håndtrykk. Dette gjorde at hun skjønte at han var sikker på seg selv og møtt mange mennesker i denne situasjonen. " Hans. Hyggelig." Hun svarte bare: "Ing-Kristin." Han slapp hånden hennes og så på henne med øyne som lyste av nysgjerrighet. "Så, Ing-Kristin? Hva skjedde her? Jeg har forstått at hun falt ned?" HUN? Han hadde ikke klart å få med seg hva Katrine het en gang. "Katrine sto alt for nærme kanten. Og da jeg rope til henne derfra," Hun la trykk på Katrine og pekte mot kanten og så mot skogkanten. "Jeg var redd for at hun skulle falle ned og så da jeg ropte skvatt hun og så mistet hun balansen og så... så bare falt hun." Gråten kom opp i halsen og hun brukte alle krefter på å ikke bryte fullstendig sammen. "Mhm, jeg skjønner.  Vi har sendt ut et dykkermannskap som ute å leter etter henne nå. Du sa du ropte til henne? Hva ropte du?" Ing-Kristin blunket. "Jeg rope bare navnet hennes. Det var ikke meningen å skremme henne. Hun ventet bare på Markus." Hans nikket og tok frem en liten notisblokk og noterte ned noe på den. "Du tror ikke at jeg gjorde det med vilje?" Han blunket, tenkte seg om og ristet på hode. "Vel, nei. Dere var da bestevenner, var dere ikke?" Tenk å prate om Katrine i preteritum. Som om hun allerede var død. "Katrine og jeg er bestevenner! Er dere sikre på at dere gjør alt dere kan?" Han så på henne  med et blikk som var irritert. "Selvfølgelig gjør vi alt vi kan." Det var noe med denne Hans som gjorde Ing-Kristin skikkelig irritert. Bestevenne hennes hadde falt i havet, der det var sterke strømmer og hun kunne være død allerede ,og han bare sto der og beskylde henne for at Katrine hadde falt. Hun hadde så lyst til  sette seg ved siden av Markus og gråte sammen med han, men hun kunne bare ikke. Det var ikke slik hun ville være. Hun var sterk og Katrine var sterk. Dette skulle gå bra. Ing-Kristin blunket vekk tårene og så bort. Den mannen var en av de typene som ikke var laget for å snakke med folk. Moren til Katrine som ikke hadde sagt noe så på Hans og sa; "Dere gjør alt dere kan ikke sant? Hvor er alle de andre?" Ikke mer hadde hun sagt det før en mann kom samme med ett par andre. "Du er fru Newman ikke sant?" Mariann nikket. "Ja, men ikke noe frue her. Mariann fungerer helt fint." Han tok hånden hennes. "Karl. Det hadde vært hyggelig under andre omstendigheter, men jeg er redd for at det er jeg som må komme med de dårlige nyhetene." Mariann ble blek i fjeset og Ing-Kristin kjente at det kom en veldig vond klump i magen. "Dårlige nyheter?", Mariann fikk nesten ikke frem ordene. Karl trakk pusten. "Vi har ikke funnet datteren din enda. Vi har søkt hele området her, og nå har vi flyttet oss enda lenger ut. Om vi ikke finner henne innen det blir mørkt om ett par timer må jeg dessverre si at vi kommer til å avslutte søket for i dag. " Ing-Kristin kjente at hun ble kvalm. "Avslutte søket!?", stemme skalv. "Ja, om hun fortsatt er i vannet da er det så er det liten sannsynlighet hun kommer levende ut av det."

Katrine kjente vannet treffe henne som en hard murstein. Smerten bredde seg fra ryggen og helt ut til fingertuppene. Gudskjelov hadde det vært ryggen som traff først ellers ville hun ha brekt et eller to ribbein. Da hun kom under vann lukket munnen seg automatisk og hun sluttet å puste gjennom nesa. Øynene hadde hun ikke lukket, men det hjalp ikke noe. Alt hun kunne se hva mørket. Vannet var ganske kaldt, vertfall for henne. Katrine visste at hun måtte komme seg opp for å få luft, men hun kunne ikke se noe og da hun prøvde å ta noen svømmetak, kjente hun strømmen som dro henne med seg utover. Eller det var i det miste det hun gjettet at den gjorde. Hva skulle hun gjøre nå? Hun ville ikke dø, ikke så ung og forelsket. Livet hadde endelig begynt å gå hennes vei. Bare noen kom å fant henne. Hun kjente trangen etter å puste. Det sved i bryste. Hun visste så godt at om noen minutter ville hun svime av og så var det ikke noe mer. Dette var den mest smertefulle måten å dø på tenkte Katrine. Hun kunne så gjerne ønske at noen var der til å trøste henne, men hun var helt alene sammen med alle fiskene som fantes i havet. Katrine hadde sukket om hun kunne. Om dette var slutten døde hun ihvertfall i havet som hun elsket så høyt.