Mr. Badboy Saved Me

45. Hva er oddsen??

*Wendy*
Blodbad, det var det detta var. Ett rent helvette. Synet gjorde meg kvalm, synet av å se min bestevenn ligge der, helt hjelpesløs, men blod flytende rundt seg. Hun stirret rett i taket, jeg vet ikke om hun er død, jeg vet ikke om hun lever, hun sier ingenting, hun ligger helt stille, hun blunker ikke, og puster, det vet jeg ikke, jeg ser ikke, på grunn av blodet. "Jas?" Prøvde jeg. En reaksjon, hun blunket. Hun tok hånden sin på magen.
"Marielle" hvisket hun, så lavt at jeg nesten ikke hørte det. "Marielle." Gjenntok hun. Jeg ante ikke hva jeg skulle si, jeg barre stirret tomt på henne, de blåe øynene som kunne lyse opp veien selv på de mørkeste dager, det røde håret som varmet deg hele vinteren. Stemmen som fylte rommet med kjærlighet, og smilet som fylte verden med fred. Men nå var det også blodet som fylte verden med krig. Å se min bestevenn i denne tilstaden drap meg på innsiden. Folk stormet ut av bygningen etter knivstikkingen, og Wayne er på rømmen. Jeg satte meg ned vedsiden av henne, denne gangen helt uten å tenke på blodet, vennskap er mye mer enn blod.

Ambulansepersonalet kom løpende med en båre og stormet inn i leiligheten. De tok godt tak i henne og løftet henne opp.
"Du må nesten bli med oss du også" sa en mann strengt. Jeg nikket og bet meg usikkert i leppa. Jeg fulgte etter inn i heisen og såg nervøst på alle arbeiderene, de var fire stykker. De løp mot ambulansen og brettet sammen beina på båren.

*Jasmin*

Smertene i magen ble sterkere og sterkere. Og blodet som fløt rundt ble kaldt. Jeg fikk en oksygenmaske rundt hodet og ble bedt om å puste roligt. Jeg gjorde som han sa, uansett hvor vondt det gjorde. Etter en liten stund ble jeg supersøvnig og sovnet.

"Jeg elsker deg" smilte han. Han er litt over ett hode høyere enn meg, så når jeg såg opp, såg jeg bare ein perfekt rad av hvite tenner. Han bøyet seg ned og kysset meg, det føltes som om hele verden ble snudd på hodet, alt ble bare tusen ganger bedre. Det svarte rufsete håret og de perleblåe øynene.
"Mamma se! Jeg har laget en tegning av deg og pappa!" Smilte Marielle i det hun kom løpende mot oss.
"Vennen den er kjempefin!" Smilte jeg og løftet henne opp.
"Jeg er glad i dere" sa hun med en søt lys stemme som fylte hele rommet. Det svarte håret hennes har fått ett lite rødskjer i seg og øynene hennes stråler blått mer enn noen gang. Håret hennes er ned til hoftene, mykt og tykt. Verdens beste datter.
"Cole, gidder du dra på butikken, og ta med deg Marielle? Hun har ni års dag imårgen, så vi må handle" smilte jeg og gav han en handlelapp. Han smilte og tok den imot.
"Kom da søta, så drar vi!"

Jeg blunket og kikket rundt i rommet. Helt hvitt, og kjedeligt. Jeg tenkte på drømmen min, så rar. Marielle var der, og Cole. Vent, Marielle!!!
---
Jeg beklager hvordan jeg skriver, jeg er 100% nynorsk så det å skrive flytende bokmål helt på egen hånd er ikke alltid like lett🙉 Men hva syntes dere om denne delen??