Differenty Academy

Kap. 04: Kameloener og Tvillinger

To identiske gutter står på den høyre trappeavsatsen. De har langt, krøllete, oransjerødt hår og et ansikt med markerte trekk og et dryss fregner. Gutten til høyre har isblå øyne plassert bak et par tykke, svarte briller som hviler på den brede nesen, mens den andre har sjøgrønne øyne og håret satt opp i en bustete hestehale. Blazeren hans er slengt over skulderen. De går begge i skoleuniformer, like den som Blaire hadde på seg, men med svarte bukser istedenfor skjørt. Det lilla slipset til gutten på venstre side er knyttet løst rundt halsen mens gutten til høyre har slipset stramt knyttet under en perfekt strøket skjortekrage. Begge to smiler skjevt og kommer gående ned trappa mot oss.
"Hva vil dere?" Spør Rue oppgitt og skal til å snu seg igjen idet guttene roper på henne igjen.
"Vent! Kjære lille Rue Mae Lìn..." De har begynt å snakke i kor og smiler begge sukkersøtt mot Rue, som har et misfornøyd ansiktsuttrykk klistret på.
"Hva?" Hun høres irritert ut.
"Vi bare lurte på om du kunne tenke deg å..." Begynner gutten med hestehalen.
"...dele notatene dine til Doktor Huā's prøve i urtemedisin til TKM-klasse imorgen med oss?" Avslutter gutten med brillene og de ser begge håpefullt opp på Rue.
Hun står et par trappetrinn over dem, noe som får henne til å virke høyere enn det hun virkelig er, og gransker dem ettertenksomt med smale øyne.
"Venter til siste dagen med å øve igjen, gjør dere?"
De klapper sammen hendene sine, som i en bønn og sier i kor:
"Vi lover at vi aldri skal gjøre det igjen, sverger på Den hellige fontenen, så lenge vi får låne notatene din en siste gang. Vær så snill kjære Rue." De setter opp to identiske triste ansiktsuttrykk og skyter ut underleppa.
Rue begynner plutselig å le. Latteren hennes er smittende og minner meg om en klukkende bekk. Når latteren tilslutt dør ut blir et mykt smil liggende igjen på de fyldige leppene hennes.
"Greit, men jeg mener det, det er siste gang. Dere skylder meg allerede en tjeneste for sist gang."
Tvillingene nikker oppglødd og legger hendene sine på hjertet som for å sverge på det.
"Okey, jeg må bare ta med nylingene her tilbake til rommet deres før jeg kan hente notatene mine. Kan vi møtes på biblioteket om en halvtime?" Spør hun men venter ikke på svar før hun begynner å gå opp trappa igjen.
"Nylingene som i flertall? Kan bare se en jeg." Sier gutten med hestehalen og klør seg forvirret i bakhodet.
"Hun er vel usynlig da, din idiot." Svarer broren og slår ham hardt i skuldra.
"Oohh, en usynlig nyling, det er lenge siden. Aldri sett en som er fullt transformert."
Rue bare rister oppgitt på hodet og ber oss følge etter henne.
Bri nøler men jeg følger etter Rue så raskt jeg klarer. Jeg føler meg ukomfortabel, litt som en attraksjon på et tivoli, av en eller annen grunn.
"Brianna!" Roper Rue idet jeg kommer opp på siden av henne.
De to tvillingene smiler etter oss idet Brianna skynder seg opp trappa og vi går gjennom døra til fellesrommet. Et par jenter har samlet seg rundt TVen og ser på et eller annet kjærlighetsdrama, men alle sammen snur seg rundt idet vi kommer inn i rommet. Alle stirrer på oss, men jeg har en følelse av at de stirrer mer på Bri enn meg og Rue, så jeg tipper at de ikke kan se meg og ikke interesserer seg for Rue like mye som de gjør for en fersk nyling.
"Nyling, betyr det det samme som nykomling eller en ny elev liksom?" Spør jeg for å være sikkert på at jeg har forstått det idet vi kommer inn i den neste korridoren.
Rue nikker bifallende.
"Det stemmer."
Idet vi når rommet vårt stopper Rue og ser avventende på meg og Bri.
"Nå, har dere tenkt å åpne?" Spør hun mer humoristisk enn irritert.
Bri smiler nervøst idet hun usikkert rekker frem hånden mot dørhåndtaket og drar det ned. Et høyt klikk høres idet døra åpner seg opp og Bri ler en fjollete latter.
"Det stemte, det han derre Christoph-fyren sa." Sier hun og det virker ikke som hun klarer å fjerne det fjollete smilet som har etterlatt seg på leppene hennes.
Rue rister oppgitt på hodet men har fremdeles et smil plantet på leppene. Når hun kommer inn på rommet vårt går hun mot TVen og skrur den på. Bri setter seg ned på kinnsofaen mens jeg setter meg ned på senga mi.
"En tjenestepike vil nok snart komme opp med klær til dere..." Rue ser opp på klokka som henger over døra. Den viser halv seks. Det overrasker meg hvor mye klokka er, jeg hadde helt glemt bort tiden. "...og jeg vil komme å hente dere ti på syv, så det er best at dere er klare."
Hun nikker farvel til Bri og begynner å gå mot døra. Jeg fikler med kanten på dyna mi, ikke interessert i å se introduksjonsfilmen en tredje gang.
Rue snur seg plutselig og øynene hennes låser seg fast i mine.
"Erione, jeg vet at du allerede har sett introfilmen så hvis du et interessert av å se skolebiblioteket så får du gjerne følge med meg." Tilbudet hennes overrumpler meg fullstendig og det tar en stund før jeg klarer å svare.
"Eh...ja...gjerne." Jeg reiser meg opp fra senga og føler meg både anspent og lettet idet jeg går mot døra igjen. På den ene siden slipper jeg å være innestengt i et rom med en jente som jeg bare møtte for et par timer siden, på den andre siden er jeg nå på vei til et bibliotek sammen med en annen jente som jeg heller ikke har møtt før idag.
Bri vinker til oss idet vi går ut av døra men fjerner ikke blikket fra TV-skjermen, så jeg tipper at hun ikke har noe særlig imot å få rommet for seg selv en liten stund.
"Jeg må bare hente notatene mine før vi kan gå til biblioteket." Forklarer Rue mens vi går stille bortover korridoren.
Jeg nikker og drar ut strikken av håret mitt slik at afroen faller ned og omkranser hodet mitt som en myk sky. Jeg trer strikken rundt håndleddet og begynner å fikle åndsfraværende med den. Rue ser bort på meg men fjerner raskt blikket sitt idet vi når rommet hennes. På gullskiltet på døra står det:
R. M. Lìn
B. B. Blackwood
Jeg har lyst til å spørre Rue om B.B . Blackwood er Blaire Blackwood, men jeg er redd hun vil miste temperamentet sitt slik som forrige gang, og komme til å kalle Blaire noe verre enn en jævla heks.
Rommet innenfor er nesten likt som mitt og Bri's bare mer rotete. Det ligger klær slengt rundt om, på sengene, gulvet og hengende på trerammene over sengene. Bøker er stablet, ikke bare på skrivebordene, men også på gulvet og rundt TVen. Rue går mot senga til høyre, den er en anelse mer ryddig enn den andre senga og er til og med redd opp. Hun løfter et par tykke bøker med gammel innbinding opp fra senga og plasserer dem på nattbordet før hun endelig finner en tjukk, slitt notatbok med blekkflekker og kruseduller tegnet på omslaget. Deretter går hun mot skrivebordet sitt og finner frem en svart strikk som hun binder opp det korte håret sitt med. Mye av håret faller ut av hestehalen så fort hun har satt i strikken men det gjør ingenting siden det bare omkranser ansiktet hennes perfekt.
Hun kommer mot meg og skal til å lukke døra etter seg før hun stopper i døråpningen. Hun biter seg ettertenksomt i underleppa men lukker tilslutt døra etter seg.
"Elver skal egentlig bruke uniform helt til skoledagen er offisielt slutt, altså ikke før seks, men jeg synes ikke det er noen vits for meg nå som det er så kort tid igjen." Forklarer hun og holder opp døra til fellesrommet for meg. Jeg nikker som takk.
"Det er en ganske lang skoledag." Bemerker jeg, litt urolig. Jeg har aldri vært glad i skole og kan ikke si at jeg gleder meg til å ha skoledag helt til seks i tillegg til å bo her.
Rue sender meg et smil, hun virker mye mer avslappet enn det hun gjorde når vi møttes første gang idag.
"Vel, dagsplanene er veldig forskjellige avhengig av hvilket nivå du tilhører, så noen kan begynne mye senere og slutte tidligere, og omvendt. Skoledagen er ikke over før klokkene i det lille kapellet helt i utkanten av skoleområdet slår seks. Det er en kjærlighetshistorie bak det hele, som med alle gode tradisjoner og høytider, men den har en dyster slutt." Forteller hun uten å se på meg.
Vi går ned den store trappen i stillhet før hun svinger i motsatt retning av Administrasjonen. Jeg stjeler et raskt blikk på klærne hun har på seg. Det slo meg ikke før hun nevnte det, men hun har ikke på seg en uniform slik som alle de andre elevene jeg har sett idag, til og med de stirrende jentene i fellesrommet hadde på seg uniformer. Istedenfor har hun på seg en vanlig, ganske vid, olabukse som er brettet opp over anklene, en enkel hvit T-skjorte med en liten lomme på venstre side av brystet og et par svarte Converse sko.
Rue åpner en av de svarte dørene uten skilt på og en korridor kommer til syne. Det er ingenting spesielt ved korridoren, bare den samme lilla løperen som strekker seg helt til en buet åpning i enden. Et par små lamper er skrudd fast i veggen og lyser opp den mørke gangen tapetsert i lilla og gull.
"Mange av dørene i førsteetasje ender ofte i en korridor, de har fått navnet mellomganger fordi de fungerer som mellomrom mellom ulike deler av bygningen." Forteller Rue mens vi går bortover korridoren, det virker som om den aldri skal ta slutt.
Det skinner svakt fra åpningen i den andre enden, og det er det eneste som gir meg håp om at det finnes en slutt.
"Hvis akademiet noen gang skulle bli angrepet vil det bli utløst ulike hindringer i hver av korridorene slik at elevene lettere kan komme seg ut på motsatt ende av bygningen uten å bli tatt av angriperne." Fortsetter hun stolt som om det var hun som kom opp med den idéen.
"Har akademiet blitt angrepet før?" Spør jeg en smule bekymret. Hva slags skole er egentlig dette?
"Ja", medgir Rue, "to ganger."
Det virker ikke som om hun har lyst til å gå noe dypere enn det, men jeg er altfor nysgjerrig nå til å ta til takke med et slikt tamt svar.
"Når da?"
Hun gir meg et underlig blikk, en blanding mellom tristhet og lettelse.
"Vi skal egentlig ikke snakke om det, det er et par tiår siden forrige angrep." Forteller hun motvillig når hun skjønner at jeg ikke hat tenkt til å gi meg.
"Men,.." Begynner jeg men Rue lar meg ikke fortsette, istedenfor holder hun opp hånden sin foran meg som for å få meg til å stoppe.
Vi har kommet til enden av korridoren, endelig, og nå kan jeg tydelig se hvor det svake lyset kommer fra. En gigantisk lysekrone henger i et buet, mesterverk av et tak. Taket kunne lignet på taket i en kirke med nydelige malerier, men jeg har aldri sett disse maleriene før. Hyllerad etter hyllerad strekker seg bortover veggene og spretter opp midt i rommet. De når hele veien opp til det høy taket og er av mørk treverk med snirklete mønstre nedover sidene. Bøker i alle former og fasonger står prydelig plassert i bokhyllene, det er både gamle og nyere bøker. Noen er innbundet i lær og ser ut til å kunne smuldre under fingrene på en, mens andre er i pocket og ser ut som de akkurat har blitt kjøpt i en vanlig bokhandel. Små bord og stoler av samme mørke treverk som hyllene står rundt omkring, og har en liten gammeldags lampe stående midt på bordet for å gi bedre belysning. Det er ingen andre lamper i biblioteket bortsett fra den enorme lysekrone og de små lampene, men allikevel er det ikke mangel på lys.
"Nå, hva synes du?" Rue ser avventende på meg med store, glitrende øyne i det dunkle lyset.
Jeg åpner munnen min, men klarer ikke å finne noen passende ord. Jeg er fullstendig målløs.
"Det er... jeg er målløs." Klarer jeg tilslutt å få fram og Rue nikker seg enig, tydeligvis tilfreds med svaret mitt.
Hun begynner å gå mot et av de små bordene og setter seg ned. Jeg setter meg på stolen ved siden av henne mens jeg prøver å få så mange inntrykk av biblioteket som overhodet mulig.
"Det er tre etasjer." Overrasker Rue meg med når vi har sittet stille en stund.
Jeg ser sjokkert på henne. Så mange bøker...så liten tid.
"Det...det..." Jeg vet ikke engang hva jeg skal si.
Jeg lurer på hvordan man finner fram til noen ting her, det er ufattelig stort og såvidt jeg kan se er det ingen bibliotekar her til hjelp. Kanskje bibliotekaren er i en av de andre etasjene.
Jeg ser bort på Rue, hun ser allerede på meg.
"Hvorfor kan noen personer, sånn som deg og Prestinnen, se meg, mens andre slik som Professor Christoph og Bre ikke kan det?" Spør jeg og møter de dype øynene hennes.
Spørsmålet har erget meg lenge og jeg tar sjansen på å spørre Rue nå som hun virker mer avslappet.
"Det er komplisert." Begynner hun og viker unna med blikket og plasserer det heller på en av bokhyllene. "Grunnen til at jeg kan se deg er fordi jeg er en Seer, som du kanskje allerede har skjønt siden du har sett introfilmen. Jeg kan altså se sjelespeil."
"Ja, jeg husker det fra Introduksjonsfilmen, men jeg forstår ikke helt hva det betyr." Avbryter jeg henne og håper at hun ikke tar det ille opp.
Rue gir meg et forståelsesfullt blikk.
"Hver elev, eller Differenty, har Evner, altså spesielle krefter. Seere har Evnen til å til å se det som blir kalt sjelespeil. Det er som en pulserende aura av kraft som omkranser alle Differenties, og er derfor ulik fra person til person." Forklarer hun, fremdeles med blikket vendt bort fra meg.
"Men hvordan ser de ut nøyaktig?" Lurer jeg på, kan hende jeg er altfor nysgjerrig for mitt eget beste, men nå som jeg først har Rue på gli kan jeg like godt utnytte det. Hvem vet når jeg vil sjansen igjen.
"Det er vanskelig å forklare, om ikke umulig. Det har seg slik at fargen på et sjelespeil vil variere fra sterkt gult til fullstendig svart, alt etter hvor sterke Evner eller vanskelig fortid en Differenty har.
Hvis en person som deg for eksempel, en Kamuflerer som det kalles, gjør seg usynlig så vil ikke Seere se annet enn sjelespeilet til Kamuflereren."
Det tar en stund før jeg skjønner hva det er hun egentlig sier.
"Vent, så du kan ikke egentlig se meg, ordentlig se meg?" Jeg høres mye mer skuffet og såret ut enn det jeg forventet.
Rue sukker og ser ned på hendene sine som ligger foldet i fanget.
"Nei, beklager, jeg kan ikke se deg. Ikke sånn som du ønsker." Hun møter endelig blikket mitt, men øynene hennes er så fulle av medlidenhet at jeg blir nødt til å se bort.
Hun kremter litt forlegent før hun fortsetter.
"Seere ser først og fremst Sjelens Midtpunkter, resten av personen, altså kropp og hår og sånn, er mer som et uklart bilde, litt som å se på et punkt langt unna dersom man er nærsynt. Bildet blir tåkete og alt vi virkelig kan se er fasongen på personen og en glødende aura rundt kroppen." Hun stopper opp for å se om jeg holder følge og jeg nikker som for å vise at jeg forstår.
"Hva er Sjelens Midtpunkter?" Spør jeg og lar blikket mitt gli bortover hyllerad etter hyllerad.
"Har du noen gang hørt uttrykket: Øynene er sjelens speil?" Spør Rue og ser på meg med avventende, myke øyne.
Jeg nikker igjen.
"Det var en av de første Seerne som kom opp med det uttrykket for å forklare det første og sterkeste midtpunktet til sjelen, øynene. Man kan fortelle mye om en person kun ved å se dem i øynene." Forteller Rue meg, og jeg kan ikke noe for at jeg drar blikket mitt mot henne.
Det føles ut som om de brune mandelformede øynene hennes kan se rett gjennom meg, at de kan lese hver minste lille hemmelighet jeg har hatt opp gjennom årene.
"De to andre midtpunktene, da?" Spør jeg og lykkes med å slite blikket mitt fra Rues.
"Det neststerkeste midtpunktet er hjertet, og det tredjesterkeste er hjernen." Forklarer hun med en skuldrtrekning.
"Hvorfor?" Jeg forstår ikke hva alle disse midtpunktene i kroppen skal være godt for. Hva gjør de?
Hun ser en smule usikker ut selv og biter tennene ettertenksomt i underleppa.
"Jeg vet egentlig ikke helt. Det er vel de punktene som forteller mest om deg som person. Hvis auraen fra hjertet er mørk, vil det si at du har et mørke i deg, det samme med hjernen. Oftest hvis du har mørke i både hjernen og hjertet..." Hun tar en pause midt i setningen, som om hun tenker på om hun burde fortelle meg resten eller ikke.
Dermed kremter hun.
"Glem det. Hva jeg mente å si var at auraen rundt deg er en blanding mellom auraene som kommer fra hjertet, hjernen og øynene dine." Hun møter ikke blikket mitt men ser heller mot den buede inngangen til biblioteket.
Jeg har lyst til å spørre henne hva som skjer med et menneske som har både mørke i hjertet og hjernen, men det virker ikke som om hun har lyst til å fortelle meg. Ikke akkurat nå ihvertfall.
Plutselig hører jeg et sett med klakkende skritt og de to tvillingene fra tidligere kommer til syne i inngangen.
"Dere er sene." Sier Rue og setter opp et irritert ansiktsuttrykk.
Guttene smiler bredt til henne og drar hver sin stol bort til bordet vårt.
"Har du greiene?" Spør gutten med hestehalen Rue, som om de holder på å smugle narkotika eller noe, og lener seg over bordet.
Hun himler oppgitt med øynene og slenger notatboka si i bordet midt mellom dem.
"Her, gå og øv nå. Hvis dere er heldige klarer dere å skrape sammen en firer på prøva." Svarer Rue en smule nedlatende.
Det virker ikke som den tøffe holdningen hennes har noen effekt på dem for de smiler bare skjevt mot henne.
"Å, ha litt mer tiltro til oss enn det da, Mae." Nå er det gutten med brillene som snakker.
Jeg legger merke til at stemmen hans er ørlite grann lysere enn gutten med hestehalen sin, og hadde ikke den ene hatt på seg briller og den andre hestehale ville jeg ganske sikkert ikke kunne skille dem fra hverandre, bortsett fra de ulike øyefargene da.
"Jeg vedder på Den hellige fontene at dere ikke klarer å få mer enn 4+ på denne prøva." Hevder Rue og hever haken, mens et selvsikkert smil danser på leppene hennes.
"Veddemål akseptert." Tvillingene ser hverandre i øynene og sender begge et like selvsikkert smil tilbake til Rue.
De reiser seg opp og skyver stolene sine tilbake.
"Vinner du skylder vi deg en sjokoladeplate, vinner vi..." Begynner Hestehalen og ser bort på broren sin.
"...skylder du oss en tjeneste." Avslutter Brillene og har et utspekulert smil om leppene.
"Hva slags tjeneste?" Spør Rue mistenksomt, det virker ikke helt som om hun har fullstendig tiltro til dem.
"Alt fra å hjelpe oss med å skulke treningstimene, til å gjemme et lik." Svarer han og tvillingene snur seg rundt for å gå.
Rue virker ikke det minste overrasket og trekker bare likegyldig på skuldrene. Det virker som om hun kjenner tvillingene ganske bra, hun klarer i hvert fall å holde ut med tullet deres.
Tvillingene forsvinner ut av biblioteket like raskt som de kom og Rue begynner å reise seg opp fra stolen sin. Jeg har egentlig ikke lyst til å gå tilbake til rommet enda, så jeg prøver å innlede en ny samtale med Rue.
"Finnes det andre Kamuflerere her?" Spør jeg og reiser meg motvillig opp fra min egen stol, mens Rue skyver sin inn mot bordet igjen.
"Ja, to...nei, tre, tror jeg faktisk." Hun sender meg et av sine merkelig blikk, de jeg aldri helt klarer å tolke.
"Er de også usynlige slik som meg?"
"Nei..." Begynner hun. "...det finnes to ulike typer Kamuflerere skjønner du. De som kan gjøre seg usynlig og de som kan gli inn i miljøet rundt seg."
Jeg ser spørrende på henne.
"Kategori 2 bytter farge eller mønster etter hvilket element de befinner seg i, litt som en kameleon. Kategori 1 derimot, der du befinner deg, kan gjøre seg helt usynlige uansett element. Differenties i Kategori 2 spesialiserer seg ofte på et element, og har derfor svakere Evner enn en Differenty i Kategori 2." Forklarer hun og begynner å gå mot utgangen.
Jeg må løpe etter henne for å ta henne igjen.
"Så det finnes flere som meg?" Spør jeg og smiler bredt, jeg har alltid trodd at jeg var alene om dette.
Det føles fint å vite at andre sliter med det samme problemet.
Rue nøler akkurat lenge nok til å få tilhørigheten jeg følte til å forsvinne igjen.
"Ja, men..." Hun nøler igjen. "Jeg har aldri møtt en Differenty som er fullstendig usynlig, ikke i første fase ihvertfall. Når de først kommer til Akademiet er det oftest bare en del av kroppen som er borte, en finger eller kanskje en fot, i ekstreme tilfeller et bein eller en arm. Vanligvis lærer ikke Kamuflerere å gjøre seg fullstendig usynlige før i 6. Nivå."
"Så det er altså noe som er galt med meg likevel." Jeg stopper opp og ser skamfullt ned i gulvet.
"Hei." Rue vipper opp haken min med pekefingeren sin slik at jeg blir nødt til å møte blikket hennes. Idet huden hennes berører min går det en skjelving gjennom hele kroppen min som starter fra tippen av haken min der Rue holder meg, og ender i tærne mine.
Rue gisper og drar til seg hånda igjen slik at haken min faller ned på brystet. Øynene utvider seg og det rykker i munnviken hennes. Før jeg rekker å spørre henne hva som skjedde griper hun ansiktet mitt med begge hendene og samme skjelving går gjennom kroppen min, bare at denne gangen starter skjelvingen nærmere kinnene mine der Rue har de varme hendene sine plassert.
Jeg føler meg merkelig liten, tiltross for at jeg er høyere enn henne, der vi står midt i biblioteket med øyene låst fast i hverandre. Blikket hennes virker mer fokusert enn vanlig.
"Jeg..." Hun stotrer frem ordene og magen min knyter seg sammen av spenning. "...jeg kan se deg."