Differenty Academy

Kap. 09: Angrepet

Jeg begynner å lure på om jeg bare kan ha innbilt meg skriket. Ingen andre lyder kan høres i hallen, enn den paniske pustingen min kombinert med hjerteslagene som trommer i ørene mine.
"Mrs. Rosenberg." Gjentar jeg med hviskende stemme, men får ikke noe svar.
Det begynner å bli skummelt stille, altfor stille. Dette er en skole for Guds skyld! Ikke et bibliotek. Biblioteket! Ja, skriket kom i den retningen. Burde jeg gå å se? Ville jeg klare å komme meg ned den lange trappa uten å snuble i enten mine egne bein eller trappetrinnene? Jeg vil helst slippe å dø av å ha ramlet ned en trapp fordi jeg ikke kunne holde kontroll på beina mine.
Plutselig blir jeg oppmerksom på en ny lyd. Det kommer fra samme retning som skriket. Det høres ut som klakkende skohæler mot marmorgulvet. Etter hvert klakk kommer det en slepende lyd, som om skoene sakte blir dratt over gulvet.
Jeg vurderer om jeg skal si noe, men det er noe med måten skoene sakte slepes over gulvet, hvordan lyset plutselig gikk av og det skremmende skriket, som får meg på bedre tanker. Det er noe merkelig som foregår. Jeg vet ikke hva, men det er definitivt ikke noe bra.
Skrittene stanser plutselig og jeg får en ubehagelig følelse av at hvem det nå enn er som er der nede i mørket, står rett nedenfor meg i bunnen av trappen. En skjelving går gjennom kroppen min, nedover ryggraden og helt ut i fingertuppene. Det er en iskald skjelving, som fra et kjølig vindpust, og det et nesten så jeg begynner å hakke tenner av ren skrekk.
Alt er helt stille bortsett fra pustingen min, som nå minner mer om fortvilte gulp etter oksygen.
Skrittene kommer plutselig rett mot meg, jeg kan fremdeles ikke se noen ting. Jeg må finne på noe å gjøre, og det fort! Siden jeg ikke vet hva det er som foregår, eller hva den skapningen som sakte men sikkert kommer mot meg er, bestemmer jeg at det lureste å gjøre er å gjemme seg. Så raskt som jeg klarer begynner jeg å kjenne meg fram til rekkverket på trappa. Hvis jeg husker riktig, skal det være av kald marmor akkurat som resten av trappa. Ganske riktig kommer fingrene mine snart i kontakt med noe solid og isende kaldt, og så stille jeg bare klarer huker jeg med ned. Forhåpentligvis vil gjemmestedet mitt gi meg litt beskyttelse, i hvert fall frem til øynene mine har vent seg nok til mørket slik at jeg kanskje, bare kanskje har en liten mulighet til å slippe unna. Rosenberg må være i nærheten her et sted, kanskje hun allerede har gått for å skaffe hjelp etter å ha hørt det fryktelige skriket. Med den oppmuntrende tanken prøver jeg å roe ned pusten min, mens jeg legger armene rundt meg, som en ekstra barriere mellom meg og mørket.
Skrittene er faretruende nærme nå, men rett som det er stopper de igjen. Jeg hører hvordan noen, eller noe, snuser ut ut luften, som en katt som prøver å finne sitt neste bytte. En grufull latter bryter gjennom stillheten som en skarp kniv, og skraper seg inn i minnet mitt. Hjertet mitt banker så fort nå, at jeg såvidt klarer å tenke. Noe må gjøres, og jeg er den eneste som er til stede. Jeg kunne løpe opp trappa, kanskje jeg kunne komme meg til fellesrommet, men jeg ville ikke vært trygg der. Ikke i lengden. Det tryggeste stedet jeg kan komme på er rommet mitt, men det er altfor langt bort. Risikoen for at jeg skal snuble i trappen er stor, og vil i dette tilfelle være livstruende.
Jeg lukker øynene. Puster rolig inn med åpen munn og lar luften gå ut av meg som en ballong. Sakte drar jeg ut beltet i midjen min, som har holdt skjørtet mitt oppe. Jeg snurrer det én gang rundt hånda mi, for å få et bedre grep. Det er kanskje ikke et sverd, men det er det eneste våpenet jeg har på meg. Dermed reiser jeg meg opp, lei av å gjemme meg i mørket, og tar et skritt frem.
Jeg kan skjelne en lav skikkelse foran meg, men hvem det er kan jeg ikke fastslå. Skikkelsen snur seg mot meg, uten at jeg klarer å tyde noen ansiktstrekk.
Et plutselig brak høres idet noen slenger opp en dør nede i førsteetasje og kommer løpende mot oss. Idet lysstrimen fra døra lyser opp omgivelsene med en nifs glød, snur jeg mot den lave skikkelsen som tidligere sto foran meg. Alt jeg rekker å se er et kort glimt av en skygge som beveger seg unaturlig rask, og som smelter sammen med resten av den skyggefulle hallen. Jeg kan høre skritt komme mot meg oppover trappa, og snur meg mot dem, fremdeles med et fast grep om beltet.
Prestinnen kommer løpende mot meg med ville øyne og noe som jeg først ikke kan se hva er i høyre hånd. Idet hun kommer i nærmere øyesyn kan jeg se at det er en lang stake laget av treverk.
"Hvor er den?" Hun roper nesten mot meg mens spyttet spruter ut av munnen.
"Jeg...eh..." Jeg vet ikke hva jeg skal si, så istedenfor peker jeg bare i den retningen den skyggelignende skikkelsen forsvant.
Prestinnen nikker og løper inn i skyggene igjen.
Flere føtter dundrer opp trappen mot meg og jeg skvetter til for hvert høylytte skritt. Det er omtrent fem personer og tre av dem følger etter Prestinnen, alle med lange trestaker i hendene. I tillegg er det noen som har med seg brennende fakler.
De to andre personene kommer først bort til meg, den ene kjenner jeg igjen, det er Professor Christoph.
"Hva skjedde?" Spør han vennlig og legger en støttende hånd på skuldrene min.
Jeg begynner å stamme, ute av stand til å si noe som helst, og synker sammen ned på gulvet. Christoph legger armene sine rundt meg, i en halvveis klem, og jeg snur ansiktet mitt inn mot brystet hans. Hulkene kommer raskt etter, det er ikke før nå jeg innser hvor redd jeg egentlig var.
"Det går bra, alt går bra." Trøster han mens han gynger frem og tilbake med meg, som om jeg skulle vært et lite spedbarn.
"Chris..." Den andre personen, en kvinne med mørkt, bølgete hår som når henne over midjen, står med ryggen til oss.
"Nadya, hva er det?" Spør Christoph og jeg kan føle hvordan kroppen hans spenner seg.
Kvinnen sier ikke noe, men flytter bare på seg slik at vi kan se hva det er hun har oppdaget.
På gulvet ligger en livløs skikkelse. Jeg kan ikke se hvem det er før jeg løfter hodet fra brystet til Christoph, og det som møter blikket mot får det til å gå kaldt nedover ryggraden min. Samtidig kan jeg føle hvordan det siste måltidet jeg hadde truer med å komme opp igjen.
Foran meg, med åpne, tomme øyne, og et par bloddråper piplende ned fra halsen, ligger Mrs. Rosenberg.
Et skrik slipper ut mellom leppene mine, jeg klarer ikke å holde det tilbake. Jeg fortsetter å skrike, som om alt dette er et forferdelig mareritt og at jeg ved hjelp av skriking vil kunne våkne igjen, trygg i min egen seng, hjemme. Ikke på Differenty Academy, ikke i Season Ville, men tilbake i London, sammen med mødrene mine som fremdeles kan se meg.

Jeg våknet opp i en ukjent seng. Det tar en stund før øynene mine venner seg til det sterke lyset, som skinner gjennom fargede glassruter. Jeg ligger i en hvit feltseng med et lite nattbord til venstre for meg. Hvite gardiner er dratt halvveis foran meg, slik at jeg fremdeles kan se rommet jeg befinner meg i. Det er avlangt, med flere lignende feltsenger og nattbord så langt øyet kan se. Veggene er malt i en gyselig gul farge, som får meg til å ville kaste opp igjen.
Jeg legger plutselig merke til hvor mye hodet mitt verker og legger meg ned i senga igjen. Jeg er tørst og magen min rumler, til tross for at jeg ikke har noen sørlig appetitt for øyeblikket.
"Ah, du er våken. Vennene dine vil bli så glade for å få høre det. De har ventet her i timesvis." Sier plutselig en ung mann som kommer mot meg.
Han er mørk i huden med et glattbarbert hode, og en ubarbert kjeve, og etter klesstilen å dømme, vil jeg si at han er sykepleier. Noe som vil si at jeg mest sannsynlig ligger på skolens sykestue.
"Hvordan føler du deg, Ms. Hillingworth?" Spør han, stemmen er myk og avslappende.
"Som om jeg har falt ned en million trapper og mistet hodet på veien ned." Innrømmer jeg slitent, og mannen ler kort.
"Det er forståelig, du har vært igjennom mye."
"Hva skjedde?" Jeg liker ikke å innrømme det, men innerst inne håper jeg at mannen kommer til å svare at jeg besvimte etter en svært anstrengende Intellegence-prøve, og at jeg ble fraktet rett til sykestua. Men etter det dystre ansiktsuttrykket hans å dømme, er ikke det tilfellet.
"Jeg er redd du er den eneste som kan svare på det." Sier han og sender meg et fysisk smertende smil.
Jeg begynner å skjelve og mannen drar den hvite dyna tettere rundt meg.
"Du nevte vennene mine. Kan jeg få se dem?" Spør jeg, selv om jeg ikke vet nøyaktig hvem disse "vennene" er. Alt for å slippe å se det medlidne smilet igjen.
"Selvsagt, jeg skal hente dem med én gang."
Mannen forsvinner igjen og jeg prøver å pusle sammen de manglende bitene i hjernen min, men sant være sagt så er det for smertefullt til at jeg orker å fortsette. Istedenfor ender jeg opp med å stirre tomt opp i taket.
"Takk Evnen du er i live." Noen slenger seg rundt halsen min og jeg forventer å se Brianna's alltid lettede ansiktsuttrykk.
Men det er ikke de blå øynene til Bri som møter blikket mitt, istedenfor er det et par brune, bunnløse øyne som ser ut til å gjøre alt annet rundt meg ubetydelig.
"Rue..." Jeg kan selv høre hvor overrasket stemmen min høres ut, og Rue trekker seg unna meg med et trist uttrykk i ansiktet.
"Jeg..." Hun blir avbrutt idet Brianna, Jasper og Jeremias kommer inn i synsfeltet mitt, alle ser glade ut for å se meg (selv om det teoretisk sett ikke egentlig kan se meg).
"Jeg var redd jeg ble nødt til å finne meg en ny romkamerat." Sier Bri idet hun griper tak i hånda mi og klemmer den trøstende.
Rue rygger unna meg, og stiller seg på et par meters avstand med armene i kors over brystet. Jasper og Jeremias ser ned på meg med brede smil, noe som får resten av ansiktene deres til å lyse opp.
"Du har skapt deg litt av en status, lille nyling, på de få dagene du har vært her." Gutten med brillene, Jasper, smiler skjevt før Jeremias fortsetter:
"Nylingen som kjempet mot en ekte vampyr uten våpen eller kunnskap om dem, høres ut som noe som lenge vil herske gangene rundt skolen."
Jeg sukker, det siste jeg ville gjøre var å skape et rykte om at jeg var en jævla vampyrjeger.
"De vil nok glemme det ganske fort." Forsikrer Rue meg om, ansiktet hennes er umulig å lese igjen.
"Jeg tviler sterkt på det. Det er lenge siden vi har hatt litt ordentlig sladder rundt her." Kvitterer Jasper mens han gnir hendene sine ondskapsfullt.
Brianna ler mens Jeremias nikker seg enig med ikke-broren.
"Det vil være glemt så fort elevene hører om stakkars Mrs. Rosenberg." Rue har nå fort et hardt ansitskuttrykk og øynene ser iskaldt på hver av oss, det føles ut som om de drøyer ekstra lenge ved meg.
"Hva...hva skjedde, er hun...d-d-" Jeg klarer ikke å fullføre setningen engang før halsen min blir kvalt av et ynkelig hulk. Øynene mine fyller seg opp med salte tårer.
Utrykket i Rue's ansikt ser ut til å mykne litt, og Bri legger armene sine rundt meg.
"Det var ikke din feil." Forsikrer Jeremias meg om.
"Men hva skjedde, hva var det som angrep Mrs. Rosenberg." Jeg prøver å tørke bort tårene men nye presser seg hele tiden på.
Det ser ikke ut som om noen har lyst til å si noe. Brianna ser ut til å være enda mer forvirret enn meg, men jeg kan se på Jasper, Jeremias og ikke minst Rue at de vet nøyaktig hva som foregår.
"Hun ble tømt." Det er tilslutt Rue som bryter stillheten.
Hun tar et skritt nærmere meg og jeg rekker ut den andre hånden min mot henne, den som Brianna ikke har et hardt grep om.
"Hva vil det si?" Spør jeg.
Rue ser skeptisk ned på hånda mi før hun tilslutt griper den og sakte fletter fingrene våre sammen. Hånden hennes er varm og gir meg en behagelig følelse i hele kroppen.
"Det vil si at hun ble sugd tom for blod." Forklarer hun dystert.
Bri gisper forskrekket og sperrer opp øyene.
"Mener du som av en vampyr? Finnes de?"
Rue fukter leppene og ser opp i det hvite taket.
"Ja, de finnes..." Sier hun og ser ned på meg med et dystert blikk. "...og en av dem beveger seg for øyeblikket fritt rundt her på akademiet."