Differenty Academy

Kap. 11: Gratulerer, Her Har Du et Nytt Bord!

Når jeg våkner opp igjen ligger jeg utstrakt på det harde tregulvet. Det verker i ryggen og hodet, og beina mine er stive av treningsverk idet jeg sakte stabler meg opp, mens jeg lener meg mot sofabordet for støtte.
"Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før du våknet. Det tok nesten ti minutter etter at du hadde falt ned." Sier Bri fra det hun sitter i senga si med en notatbok i ene hånda og en blyant i den andre.
"Du hørte at jeg falt ned, og hjalp meg ikke opp?" Spør jeg og ser surt bort på henne.
Bri trekker likegyldig på skuldrene.
"Jeg tenkte at det var like greit å la deg våkne opp av det selv, istedenfor å prøve å løfte deg opp og miste deg i gulvet en gang til."
Jeg gir fra meg et irritert snøft og begynner å gå mot badet, fremdeles iført gymdrakten min.
"Hva skjedde uansett, jeg husker at vi kom tilbake til rommet, men etter det er alt en uklart."
Brianna ser på meg et øyeblikk og så begynner hun å le.
"Hva? Hva er det?" Spør jeg, plutselig veldig usikker.
"Du..." Et latterhikst slipper ut mellom leppene til Bri før hun endelig klarer å ta seg sammen. "Beklager, det er bare så..." Hun ler, ute av stand til å fullføre setningen.
"Greit..." Jeg kremter, fremdeles uten peiling på hva hun mener.
"Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan, men når jeg kom ut av badet etter at vi hadde kommet tilbake til rommet..." Bri smiler faretruende bredt. "...Du sovnet på Rue. Skikkelig koselige så dere ut også, bortsett fra at du satt og siklet en bekk over henne, da, men det så ikke ut til å gjøre noe for Rue's skyld."
En klump av forlegenhet legger seg i bunnen av magen min som en diger kampestein. Det føles ut som om hele ansiktet mitt brenner idet rødmen sprer seg lynraskt over det.
"Er du seriøs?" Spør jeg selv om jeg vet svaret, jeg husker det.
"Jepp, like seriøs som jeg er opptatt av skjønnhetssøvn." Ler hun mot meg og jeg kan føle hvordan beina gir etter under meg, og jeg blir nødt til å sette meg ned. "Kanskje bortsett fra den delen med siklinga, da."
Jeg gjemmer ansiktet mitt i hendene for å skjule det verste av rødmingen, selv om den ganske sikkert fortsatt er synlig rundt halsen og ørene mine.
"Herremin, Rue...og jeg...noe så pinlig...hun må jo tro at jeg er komplett idiot, at jeg sovner på fremmede mennesker hele tiden." Jeg fortsetter å bable i vei mens jeg vugger kroppen min frem og tilbake.
"Hei, jeg vet nå ikke det, for meg så det ut som hun nøt det minst like mye som deg." Sier Bri, men latteranfallet som kommer like etter er ikke akkurat like betryggende.
"Hva skjedde da, når var det hun gikk?" Spør jeg tilslutt, når latteren til Bri har stilnet, og hjertet mitt ikke gjør meg fullstendig døv med de raske hjerteslagene sine.
"Hun gikk for en liten stund siden, ba meg om å vekke deg slik at du var klar til fellesmåltidet ikveld, men den biten klarte du jo fint selv."
Jeg vet ikke om det er mulig, men det føles ut som om jeg rødmer enda mer. Hvordan skal jeg klare å se Rue inn i øynene etter dette? Hva skal jeg si? "Unnskyld for å ha sovnet på deg, jeg har hatt en veldig stressende dag." Eller: "Jeg vet jeg ikke har kjent deg mer enn fire dager, men det var veldig behagelig å sove på deg?"
Ingen av alternativene mine hørtes særlig bra ut, og jeg vurderer kort om jeg bare burde gjemme meg under senga for resten av skoleåret, som ikke har begynt engang.
"Åh, slutt å ta alt så seriøst, jeg er sikker på at Rue bare kommer til å le av det når hun kommer." Sier Brianna, noe som ikke akkurat er noen særlig god trøst. "Når vi først er inne på det, du har under ti minutter på å gjøre deg klar før hun kommer, vet du."
Sjokkert ser jeg opp på klokka.
"Hvorfor sa du ikke det før." Jeg løper inn på badet og låser døra etter meg, jeg kan høre hvordan skrittene til Brianna kommer etter meg og stopper utenfor døra.
"Du, forresten, jeg kom på noe..." Begynner hun mens hun drar i dørhåndtaket.
Jeg hopper ut av gymdrakten, og før jeg tar på meg noe fra skapet, sjekker jeg hvor ille jeg faktisk lukter. Jeg burde definitivt ha dusjet etter at Strength-prøven var ferdig. Desverre har jeg ikke tid nå.
"Hva vil du, Bri?" Jeg drar på meg en altfor trang bukse, som jeg bare vet kommer til å klø når vi først har fått satt oss ved lærerpodiet.
"Jo, altså..." Hun har begynt å pirke på døra med de lange neglene. "...Jeg lurte bare på om du har mobilen din her, eller noe. Altså jeg glemte min igjen i sekken min på skolen, skjønner du, når jeg ble henta av Rue, og jeg tenkte ikke på å spørre om du hadde en før idag."
Jeg tar på meg en blå crop-top, som viser altfor mye hud til at jeg virkelig kan føle meg komfortabel i den, men jeg har ikke tid til å finne frem noe bedre. Jeg drar raskt en børste gjennom det krusete håret mitt, noe som får det til å se litt mindre katastrofisk ut, men bare litt.
"Ja, ehm, jeg har mobilen min i sekken ved skrivebordet." Forklarer jeg idet jeg kommer ut av badet, akkurat tidsnok til å høre den umiskjennelige bankingen til Rue på døra.
"Jeg åpner." Sier jeg og slenger fra meg gymdrakten på senga mi, mens Bri leter gjennom sekken min etter mobilen.
Jeg tar et dypt åndedrett, legger hånda på dørhåndtaket og trekker det ned før jeg får sjans til å ombestemme meg. Rue står utenfor og blikkene våres låser seg fast i hverandre.
"Hei." Det er utrolig hvordan bare et så simpelt ord fra Rue's lepper kan få meg til rødme så fort.
"Hei." Rue har også en lett rosafarge over kinnene, men det kunne like gjerne vært sminke, det er vanskelig å si.
"Hei!" Brianna kommer opp på siden av meg, og Rue vender oppmerksomheten mot henne slik at øyekontakten vår blir brutt. "Har mobilen, klar til å gå!"
"Du vet at det ikke er dekning på den der, ikke sant?" Spør Rue Brianna idet jeg lukker døra etter henne, og vi begynner å gå bortover korridoren.
"Hva? Ingen dekning, men hvorfor..?"
"Hvis du har tenkt til å spørre hvorfor det ikke er dekning her, er svaret ganske enkelt; fordi det ville vært en risiko som akademiet ikke er villig til å ta." Forklarer Rue før Bri i det hele tatt får fullført setningen.
Brianna snøfter misfornøyd.
"Kveldens fellesmåltid vil være litt annerledes idag, siden dere nå vil bli offentlig presentert som elever. Dere vil først gå opp til lærerpodiet, der Prestinnen mest sannsynlig vil gi en eller annen form for tale. Deretter vil dere bli bedt om å sette dere ned ved bordet til nivået dere nå tilhører. Skjønner?" Rue høres både streng, og en anelse spent ut.
Jeg ser bort på Brianna som nesten ser glad ut for å slippe å sitte ved lærerpodiet. Hjertet mitt har økt rytme igjen og jeg er redd jeg ikke vil klare å høre talen til Prestinnen hvis den øredøvende bankingen fortsetter. Jeg må sette meg ned ved et nytt bord, med mennesker jeg aldri har møtt før, de fleste kan sikkert ikke en gang se meg. Hvem var det som kom opp med denne tradisjonen, hvorfor kan man ikke bare få sitte hvor man vil?
Jeg sukker tungt, uten riktig å tenke meg om, og Rue sender meg et granskende blikk.
"Er det noe?" Spør hun tilslutt, vi er på vei ned marmortrappa i inngangshallen.
"Jeg bare lurte på om vi må sitte ved det bordet hele tiden." Svarer jeg og prøver å svelge klumpen i halsen som gradvis vokser seg støtter, og tetter for luftrøret mitt.
"Ja, helt til du bytter Nivå, da vil du også bytte bord." Forklarer hun tålmodig og åpner dørene til forværelse til spisesalen.
Jeg vrir de svette håndflatene mine mot hverandre, mens jeg prøver å tenke på noe annet. Hva som helst annet. Det eneste som dukker opp i hodet på meg er de bekymrede ansiktene til mødrene mine, noe som bare gir meg dårlig samvittighet i tillegg til den økende følelsen av angst.
"Er dere klare?" Spør Rue med et bredt smil.
Brianna nikker energisk og det er nesten så jeg forventet å se henne hoppe opp og ned av ekstase. Jeg skulle gjerne hatt litt av positiviteten til Bri akkurat nå, for slik ting ligger an for øyeblikket, virker det som om jeg kan komme å kaste opp når som helst.
Mens Brianna går mot et av de innrammede speilene på sideveggene for å sjekke sminken og antrekket sitt, kommer Rue bort til meg og legger en støttende hånd på skulderen min. Gesten minner meg om Professor Christoph's forsøk på å trøste meg etter angrepet på Mrs. Rosenberg. Tanken på den gamle mentoren min gir meg ikke akkurat noen bedre smak i munnen, for å si det sånn.
"Det kommer til å gå fint." Rue prøver å trøste meg, noe som vanligvis ville ha overrumplet meg fullstendig, men for øyeblikket er jeg altfor opptatt av mine egne tanker til å tenke for mye over det.
"Det vet du ikke." Hvisker jeg tilbake.
Idet Rue skal til å motsi meg, blir dørene til spisesalen plutselig slått opp, og alle hodene i salen snur seg mot oss.
"Hvis jeg overlever dette, lover jeg å aldri sovne på deg igjen." Fortsetter jeg å si og møter øynene til Rue, som på mirakuløst vis klarer å se både humoristiske og urolige ut.
"Løfter kan enkelt bli brutt." Responderer hun med et frekt smil, mens hun tilbyr meg hånda si.
Jeg nøler et øyeblikk, før jeg takknemlig fletter fingrene våre sammen, mine klamme med hennes varme.
Brianna står på andre siden av meg og både spenning og ekstase er skrevet i ansiktet hennes.
Salem er like proppfull med elever som sist gang, jeg prøver å fokusere så lite på dem som mulig. Istedenfor har jeg blikket festet på lærerpodiet, der Prestinnen står og følger oss med blikket helt til vi ikke er mer enn et par meter ifra henne.
Rue bøyer seg ned og kneler for Prestinnen, mens hun legger høyre hånd over hjertet. Hun sender meg et raskt blikk som ber meg om p gjøre det samme. Bri følger etter ned på kne og vi bøyer hodet samtidig.
"Kjære elever, idag er vi ikke bare samlet for å nyte et god måltid sammen, men også for å gratulerer våre to nyeste tilskudd til denne skolen, Erione Hillingworth og Brianna Barrows, som begge har vist oss store egenskaper." Prestinnens stemme er høytidelig og likner ikke noe på den stemmen hun hadde i gymsalen et par timer siden, kanskje hun bare var sliten etter tapet av Rosenberg.
Elevene klapper for oss og jeg ser hvordan Bri lar blikket sitt gli over hele salen. Rue har fremdeles blikket festet på Prestinnens høye skikkelse.
"Takk, tusen takk..." Prestinnen vifter litt med hendene for å signalisere at klippingen skap stoppe. "Erione Hillingworth, reis deg, er du snill."
Med skjelvende bein stabler jeg meg opp og møter det gjennomtrengende blikket til Prestinnen, det føles ut som om hun kan se rett gjennom meg. De tynne brillene er plasser foran på nesa hennes.
"Ms. Hillingworth har blitt plassert på Nivå 2, en bragd som viser store Evner. Du kan nå gå bort til bordet ditt." Prestinnen peker mot det andre bordet lengst til venstre.
Jeg ser bort på Rue som gir meg et oppmuntrende nikk. Jeg kan føle hvordan alle blikk følger meg helt bort til bordet, selv om det mest sannsynligvis bare er innbilning. Et par hodet ser opp på meg idet jeg setter meg ned på en ledig plass på trebenken. Lilla puter ligger strødd bortover benken med et par centimeters mellomrom. Jeg ser ned i bordet, uten å møte blikket til noen, fremdeles med et bankende hjerte. Det banker så høyt at jeg ikke kan høre den øredøvende klappingen som følger rett etter på, og Prestinnen som presenterer Brianna for resten av skolen. Elevene klapper igjen etter at Bri har fått satt seg ned. Jeg sender henne et raskt blikk, men hun legger ikke merke til det. Hun er altfor opptatt med å snakke med de nye bordskameratene sine. Jeg lurer på hvordan hun bare kan snakke med dem, som om det skulle være like lett som å ta på seg klær på morgenen, som om hun har kjent dem hele livet.
Prestinnen klapper i hendene slik at mat dukker opp på bordet, akkurat som dem først kvelden jeg var her.
Elevene rundt meg begynner grådig å ta for seg av maten, mens høylytte samtaler sprer seg rundt i salen. Jeg vrir ukomfortabelt på meg. Håndflatene mine er klamme, og jeg har aldri følt meg mer malplassert før.
"Skal du ikke spise noe?" Hører jeg plutselig en stemme ved siden av meg si.
Jeg prøver å ignorere den, helt sikker på at den umulig kan ha snakket meg.
"Hallo?" Noen dytter til meg med skulderen slik at jeg blir nødt til å se opp.
Det er en gutt med høye kinnbein, et smalt ansikt med fyldige lepper og et par lyseblå øyne med lange mørke øyevipper, som jeg blir nesten misunnelig på. Det er noe kjent ved ham, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det. Det lange, svarte håret er satt opp i en hestehale og de slanke fingrene holder på å skjære gjennom et stykke kjøtt på den hvite tallerkenen.
"Eh...jeg er ikke sulten." Forklarer jeg rett før magen min begynner å rumle misfornøyd.
"Å, virkelig? Har du fortalt magen din det?" Spør gutten, stemmen er lys.
Jeg rødmer.
"Her." Sier han og legger opp et annet kjøttstykke på min egen tallerken.
"Hvordan vet du at jeg ikke er vegetarianer." Spør jeg, uten helt å skjønne hvorfor.
Jeg er bare glad noen her faktisk kan se meg, og tar seg bryet med å innlede en samtale.
"Jeg kan se det." Forklarer han med et mystisk smil.
"Seriøst?" Spør jeg, overrasket.
"Nei, jeg bare gjettet." Gutten ler. "Men jeg er faktisk en Seer."
Så det var grunnen til at han kunne se meg, enten det eller så måtte han ha vært en Kamuflerer sånn som meg.
"Hva heter du?" Spør jeg mens jeg tar en bit av kjøttet, det er mørt og smakfullt, og jeg rasker til meg noen bakte poteter fra et fat i nærheten.
"Bax." Svarer gutten og smiler idet han ser hvordan jeg fyller opp tallerken min.
"Erione, men du kan kalle meg Eri, romkameraten min gjør det uansett." Sier jeg og prøver å gi ham et smil.
"Hvem snakker du med, B?" Spør en jente på motsatt side av bordet.
Hun har et mykt ansikt, med snille øyne, som nesten ser lilla ut, smilerynker og nesten hvitt hår.
"Vår nye bordskamerat." Forklarer Bax og peker i min retning.
Jeg sender jenta et smil, men det virker ikke som hun kan se det.
"Hei." Sier jeg istedenfor.
Jenta svetter litt til men smiler.
"Hyggelig å møtes, jeg begynte å bli redd for at den eleksiren vi lagde i timen ista hadde påvirket Bax." Forklarer jente med et smil, hun minner meg litt om Brianna, selv om hun ikke virker like opptatt av utseendet sitt som Bri. Jenta har på seg en slitt olabukse og en forstor t-skjorte som ser ut til å være flekkete av malingsflekker, enten det eller veldig fargerikt blod. Man vet jo aldri på et sted som dette.
"Eri, dette er Lavender. Lav for kort" Sier Bax og jenta rekker frem hånda.
Jeg tar den uten tenke meg om og hun gisper overasket idet hun får se meg.
"Merkelig Evne du har der." Bemerker hun, ikke nedlatende, bare nysgjerrig.
"Jeg vet, det er vist bare Differenties som kan se meg ved berøring, mødrene mine har ikke sett meg siden jeg fikk Evnen." Forklarer jeg, først litt usikker på om de faktisk bryr seg, men måten Lavender lener seg nærmere mot meg og Bax ser ut i lufta med et tenkende drag over ansiktet, får meg til å fortsette.
"Når fikk du Evnen?" Spør Bax meg.
"Da jeg var 12."
"Hvor bor du, da? Jeg vet ikke hvor gammel du er, 16? Hvor har du oppholdt deg de siste 4 årene?" Fortsetter Lavender å spørre.
"Hos foreldrene mine." Forklarer jeg litt flau, nysgjerrigheten deres er både smigrende og litt skremmende.
"Men de kan jo ikke se deg?" Bax virker fullstendig forvirret.
Jeg ler litt.
"Nei, men de kan jo fortsatt høre meg."
Lavender nikker med et grublende ansiktsuttrykk.
"Så de er bare helt okey med at du er usynlig, liksom?"
"Ja, jeg antar det." Svarer jeg med en skuldrtrekning.
"Men trodde de aldri at de holdt på å gå fra vettet, når datteren deres plutselig bare ble borte?" Spør Bax med brynene rynket sammen i forvirring.
"Sikkert, helt ærlig er tiden min før Evnen og rett etterpå ganske uklar. Jeg husker at de tok meg til en eller annen spesialist når de først kom over det faktum at jeg var usynlig. Han trodde at han holdt på å bli smittet av galskapen til mødrene mine da jeg kom ditt, og snakket til ham. Vi ble nødt til å flytte raskt etter det, i tilfelle fyren skulle få for seg å anmelde det eller noe. Sende dem til galehus, jeg vet ikke." Jeg trekker på skuldrene, mens minnene kommer strømmende på.
De gir meg en deprimerende følelse, som jeg prøver å drukne med et glass brus.
"Wow, det må ha vært tungt for deg." Sier Lavender tilslutt og sender meg et mykt smil.
"Det var nok tyngre for mødrene mine. Hvis de ikke hadde trodd meg og heller trodd at de holdt på å bli gale, fordi det var enklere, vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort. Jeg er heldig som har dem."

Middagen ble ikke like ille som jeg hadde trodd den kom til å bli. Det endte med at jeg spiste to tallerkener bugnende av mørt kjøtt, bakte poteter og myke grønnsaker. Samtalen med Bax og Lavender varer helt til Prestinnen klapper i hendene igjen og annonseres at middagen er ferdig. Omtrent halvveis gjennom min andre tallerken med mat blir enda en gutt med i samtalen vår. Han heter Jackson, men fortrekker Jack, og har enda mørkere hud enn meg med dreadlocks, som når ham nesten til midjen satt opp i en dott på hodet. Øynene hans ser nesten mer blå ut enn øynene til Brianna mot den mørke hudfargen hans.
"Vi skal ut i parken, de fleste elevene pleier å dra ditt etter middag. Vil du bli med?" Spør Bax og vinker til Lavender og Jack at de skal gå i forveien.
Jeg føler meg beæret over at de fortsatt vil henge med meg. Det føles så merkelig å være med andre mennesker, snakke med andre mennesker.
Jeg skal til å nikke som svar til Bax, men så får jeg øye på Rue, som står ved podiet og vinker på meg.
"Jeg kan ikke, jeg har virkelig lyst, men jeg hadde helt glemt at jeg skulle snakke med Prestinnen." Forklarer jeg og Bax nikker.
Han klør seg i bakhodet.
"Selvfølgelig, det glemte jeg også. Alle nye elever gjør jo deg etter Presentasjonsmiddagen. En annen gang, da?"
"Gjerne." Jeg sender ham et smil før jeg jogger bort til Rue og Brianna, som nettopp har kommet fra bordet sitt.
"Så, du møtte romkameraten min?" Spør Rue meg og vinker til Bax, han vinker tilbake og følger etter de siste elevene ut av spisesalen.
"Romkameraten? Jeg trodde..." Mer rekker jeg ikke å si før Prestinnen kommer mot oss.
"Takk, Ms. Lìn, for at du ba dem om å vente. Dere kan følge etter meg. Ruby, jeg vil at du og Blaire skal fortsette med det jeg ba dere om igår."
Rue nikker, men sender Prestinnen et misfornøyd blikk, før hun forsinner ut av dobbeltdørene.
"Følg meg." Prestinnen går mot venstre side av podiet der en smal dør gjemmer seg i veggen. "Denne døra hår direkte til kontoret mitt." Forteller hun oss.
Vi følger etter, og som hun sa, kommer vi ut i det fremdeles storslagne kontoret hennes.
"Jeg vil gjerne snakke med Brianna først, hvis det er greit Ms. Hillingworth. Du kan vente ute i gangen." Prestinnen setter seg ned stolen sin og signaliserer for Bri å sette seg på stolen overfor henne.
Brianna sender meg et nervøst blikk, det første jeg har sett, og jeg gir henne et kort, men oppmuntrende nikk.
Gangen utenfor er tom, fullstendig tom. Det overrasker meg at det ikke er noen lærere her, men kanskje de har andre steder de jobber i tillegg, eller at de er ferdige for dagen alle sammen.
Jeg setter meg ned på en av to stoler, som står rett utenfor kontoret, mens jeg angrer på at jeg ikke ba Bri om å gi meg mobilen min tilbake. Jeg kan kanskje ikke spille på den, ringe eller skjekke Instagram, (selv om jeg er usynlig betyr ille det at jeg ikke har sosiale medier), men det er ihvertfall bedre å ha noe å drive med.
Istedenfor blir jeg sittende å stirre ut i gangen. Den eneste lyskilden i rommet er et par lysrør som løper bortover taket.
Plutselig hører jeg lave skritt som beveger seg utenfor døra som leder ut mot inngangshallen. Det er noe kjent ved med og før jeg rekker p tenke meg om, har jeg allerede reist meg fra stolen og er på vei mot døra.
Skrittene utenfor blir svakere og svakere helt til jeg tilslutt ikke kan høre dem lenger. Det var sikkert bare en lærer, tenker jeg, men legger likevel hånda på håndtaket og trykker det sakte ned.
Hallen er fullstendig lagt i mørke og jeg grøsser av minnene fra sist gang jeg var her. Jeg skal til å lukke døra igjen idet jeg hører det. Skrittene. De samme skrittene med det ene beinet som blir dratt over gulvet, som om personen nettopp har mistet gåstaven sin. Ikke personen, retter jeg meg selv, vampyren.
Jeg kan ikke se noe annet enn mørket, lyset fra Administrasjonen lyser ikke om mer enn et par meter foran meg.
"Eri, hva gjør du her ute?" Spør Bri meg og kommer opp på siden av meg.
Jeg hørte henne ikke komme, fordypet som jeg var i mine egne tanker, og ikke minst minner.
"Bri, vi må gå. Nå!" Sier jeg og griper tak i armen hennes.
Hun snur seg mot meg og sender meg et forvirret blikk.
"Hva..?"
Jeg skriker til idet noe kommer farende mot oss fra mørket. Den samme korte skikkelsen som jeg fikk et raskt glimt av da Rosenberg ble angrepet. De hvite, dødlige spisse tennene glitrer i lyset fra lysrørene. Brianna står med ryggen til skikkelsen idet den plutselig kaster seg over henne. Alt skjer som i saktefilm, skikkelsen setter tennene i nakken på Brianna, hun skriker til før hun faller sammen, bevisstløs, eller død.
Idet skikkelsen snur ansiktet sitt mot meg, gir jeg fra meg et ufrivillig skrik. Det verste er ikke de to lange tennene som drypper av rødt, nesten svart blod, det er ikke de små, røde øynene som borrer seg dypt inn i sjelen min. Nei, det aller verste er det kjente ansiktet med de runde brillene, og den korte høyden. Vampyren som herjer gangene i Differenty Academy er den samme personen som passer på at ingen låner en bok forlenge på biblioteket, den samme personen som minnet Rue på at det snart var middagstid den første kvelden min her. Vampyren er Bibliotekar Fangs.