Differenty Academy

Kap. 26: Den Siste Trusselen

"Hva kalte du meg?" Spør jeg vantro.
Sikklsen reiser seg opp, men gjør ingen tegn til å bevege seg mot meg, ikke enda.
"Erionne. Med to N-er og med stum E på slutten, det var det jeg døpte deg." Forklarer kvinnen og tar et skritt nærmere meg, slik at hun kommer inn i en svak lystrålr fra et stearinlys i nærheten.
Jeg kan endelige se den elegante kvinnen foran meg. Hun har samme utstråling som Prestinnen hadde første gang jeg så henne, hele holdningen hennes skriker makt. Huden hennes er omtrent to nyanser mørkere enn min, ansiktet er slankt og kantet med høye kinnbein. Øynene har en illevarslende rød farge, og er rammet inn med tykke, lange øyevipper, som kunne gjøre hvem som helst sjalu. Det svarte, krustete håret, som minner skummelt mye om mitt, er flettet og samlet i en lang hestehale bak på ryggen.
"Hva snakker du om? Mitt navn er Erione, uten noen jævla stum E og med én N!" Stemmen min dirrer av frykt og forvirring.
"Ro deg ned, er det virkelig sånn du skal snakke til moren din?" Spør kvinnen og smiler, mens hun rister oppgitt på hodet.
"Du er ikke moren min!" Skriker jeg tilbake og rygger unna henne.
"Det er der du tar feil, ser du." Svarer hun litt skuffet, som om jeg har fått nok en lav karakter, eller glemt å dekke på spisebordet.
Tonefallet hennes ligner så mye på måten Karen eller Jessica snakket til meg noen ganger, at det gjør vondt.
"Du kan umulig være moren min, jeg har aldri møtt deg engang." Protesterer jeg, men jeg kan selv høre tvilen i stemmen min.
"Åh, det er lenge siden, men du har møtt meg."
Kvinnen kommer noen skritt nærmere, og jeg rygger så langt jeg kan, før huleveggen presser seg mot ryggraden min.
"Så hvorfor forlot du meg?" Spør jeg, mest for å oppholde henne lenge nok til jeg får funnet på en plan.
"Det var ikke mitt valg, det var min forræder av en mann som gjorde det, ikke jeg. Han ville ikke at du skal vokse opp til å bli en Sjelsluker." Forklarer kvinnen med avsky i stemmen, og skjærer en grimase.
Reaksjonen hennes får meg til å innse at det hun sier faktisk er sant.
"Sier du at jeg har en far?"
Det lite håp danner seg i brystet mitt.
"Jeg sier at du hadde en far." Retter kvinnen, og håpet mitt blir blåst ut like fort som det ble tent.
"Hva skjedde med ham?" Spør jeg usikkert.
Kvinnen ler en grusom latter, som gnager seg helt inn i ryggmargen min.
"Så fort han hørte at jeg var på jakt etter ham, gå han deg bort til et barnehjem, og tok sitt eget liv." Kvinnen svarer med en skuldrtrekning, som om det hun nettopp sa var helt normalt.
"Var han en Sjelsluker som deg?"
"Nei, han var menneskelig."
Så fort jeg klarer, skanner jeg omgivelsene rundt meg etter noe som kan brukes som et våpen.
Kvinnen ser mistenkelig på meg, og jeg kremter før jeg spør et nytt spørsmål.
"Jeg skjønner ikke, hvorfor vil du så gjerne ha tak i meg, etter alle disse årene?"
Jeg kan ikke fortsette å prøve og oppholde henne på denne måten, det vil ikke fungere i lengden, men hva annet kan jeg vel gjøre? Uten våpen og uten noen form for taktikk har jeg så godt som tapt.
"Fordi du er min datter, og fordi du har en ekstremt kraftig Evne. Med din hjelp kan Sjelslukerne endelig ta opp kampen mot Differenties, og seire!" Svarer hun og det glimter ondskapsfullt til i øynene hennes.
"Du er gal hvis du tror at jeg vil hjelpe deg med det!" Roper jeg til henne, mens jeg skjelver av kulde på grunn av den kalde steinveggen, som presser mot den bare huden på ryggen min.
"Det vil du, hvis livene til vennene dine står på spill."
Kvinnen har fått et utspekulert ansiktsuttrykk, og det er nesten så jeg forventer at hun skal bryte ut i en ond latter, slik som på film .
"Vennene mine er Differenties. Tar jeg opp kampen mot Differenties, tar jeg opp kampen mot mine egne venner!" Protesterer jeg med armene i kors.
Sjelslukeren kan prøve alt hun vil, men aldri i verden at jeg ville vende meg mot Rue eller Brianna, eller noen av de andre.
"Du vil forandre mening." Sier kvinnen med så mye selvtillit at jeg nøler for et øyeblikk. Hva er det hun har tenkt til å gjøre med meg?
Jeg kremter. Jeg kan ikke tenke sånn. Hvis jeg skal ha noe håp om å få Jeremias og Prestinnen ut herfra i live, må jeg ta meg sammen. Jeg retter meg opp og samler sammen så mye selvtillit som jeg klarer, før jeg snakker igjen.
"Kidnapp meg hvis det er det du vil, men du vil aldri klare å gjøre meg til en av dere."
Sjelslukeren smiler og rister oppgitt på hodet.
"Jeg tror du undervurderer min styrke." Svarer hun med myk og likevel truende stemme.
"Jeg tror du overvurderer min, jeg kan såvidt kontrollere Evnen min nok til å dra den tilbake fra armene mine." Forteller jeg henne, og lar mitt eget ansikt bryte ut i et smil.
Hvis min svakhet er det som kan redde meg fra å bli kidnappet, så skal jeg ønske den velkommen med åpne armer.
Uheldigvis virker det som om kvinnen er klar over min svakhet ovenfor min egen Evne.
"Så fort du har fått kontroll over den, og det vil skje ganske snart med min hjelp, vil hele verden ligge for dine føtter."
En liten del av meg, som jeg ikke er det minste stolt over, gjør et lite hopp med tanke på at jeg kanskje kan ha så mye makt i min egen hånd.
Jeg er rask til å gi meg selv et mentalt slag. Hvis jeg fortsetter å tenke sånn, er jeg ikke noe bedre en Sjelslukeren foran meg.
Jeg sukker, mens jeg gjør meg klar til å legge frem et forslag for Sjelslukeren.
"La Jeremias og Prestinnen gå, så skal jeg bli med deg tilbake til de andre Sjelslukerne."
Kvinnen smiler og griper en av hendene mine. Jeg er altfor redd til å dra den tilbake, så jeg lar den kalde huden til Sjelslukeren sende frysninger opp armen min, og gjennom resten av kroppen.
"Vær tålmodig, mitt barn, jeg kan ikke ta deg med tilbake til mitt folk slik som du er nå."
Jeg ler kort og håper at det skal vise at jeg ikke er det minste redd for kvinnen foran meg, selv om sannheten skulle være det helt motsatte.
"Kledd i kjole? Hvorfor ikke?" Spør jeg og smiler spøkefullt, men jeg er redd øynene mine avslører min ekte frykt.
Sjelslukeren ler også, men hennes latter har ikke det spor av humor i seg. Hun begynner nesten å høres utålmodig ut.
"Nei, du er fremdeles en Differenty. Du må bli forvandlet før jeg kan ta deg med hjem."
Måten hun sier 'hjem' på, som om jeg er en del av det, får det til å koke av sinne inni meg.
"Uansett hva slags sted det er, så er det ikke mitt hjem! Mitt hjem er her, på Differnty Academy sammen med vennene mine, og i Season Ville med mødrene mine."
"Ja, Karen Hillingworth og Jessica Jordan, adoptivmødrene dine."
"Hvordan...hvordan vet du navnet på dem?" Spør jeg og klarer ikke å skjule hvor overrakset jeg er.
"Jeg har fulgt med på deg. Du trodde vel ikke seriøst at jeg skulle forlate min egen datter alene sammen med et par menneskelige homofile?" Tonefallet til Sjelslukeren inneholder så mye forakt at jeg nesten får vondt i ørene av deg.
"Ikke snakk om dem på den måten." Svarer jeg sint og drar til meg hånda, uten å bry meg om hva hun måtte gjøre.
"Selvfølgelig forsvarer du dem. Jeg har sett måten du oppfører deg på rundt den patetiske Seeren din, men slapp av, når vi kommer hjem skal vi nok få fikset deg." Sier Sjelslukeren, og denne gangen er det meg hun vender forakten sin mot.
"Fikset meg?" Spør jeg vantro.
"Så, så, ro deg ned litt. Vi har ikke tid til små bagateller som krangler." Sier hun, og ser utålmodig på meg med sammensnurpede lepper.
Kvinnen drar frem en liten glassflaske med en mørk, seig væske inni.
"Hva er det?" Spør jeg og skulle ønske at hulen var større, idet jeg prøver å rygge lenger bort fra henne.
Istedenfor å svare, griper Sjelslukeren plutselig tak i haka mi og bikker hodet mitt oppover. Jeg prøver og holde igjen munnen så lenge jeg klarer. Uheldigvis har kvinnen andre planer? og presser to fingre over nesa mi, slik at jeg ikke lenger får puste og jeg blir nødt til å åpne munnen for å få luft. Med en raskt bevegelse, tar hun av korken på glassflaske og heller innholdet ned i halsen min. Det brenner seg i vei nedover strupen min, og etterlater seg en ekkelt ettersmak i munnen.
Sjelslukeren slipper meg og jeg synker ned på gulvet.
"Hva...hva er det som skjer?" Spør jeg idet synet mitt plutselig begynner å bli uskarp, og omgivelsene rundt meg blir tåkete.
Sjelslukeren bøyer seg ned mot meg og lener ansiktet sitt så nærme mitt, at jeg kan kjenne den stinkende ånden hennes kile mot huden min.
"Det, kjære Erionne, er en Forvillingsdrikk, gjør deg vill og morderisk som et dyr. Du har vært borti den før, husker du?" Sjelslukeren legger hodet litt på skrå og smiler ondskapsfullt, med øyne som glitrer av triumf.
Jeg brekker meg idet jeg skjønner hva hun mener.
"Bib-bibliotekar Fangs. Det var du som fikk henne til å drepe Mrs. Rosenberg, og angripe meg og Brianna." Stemmen min høres sløv og søvndrukken ut, som om jeg nettopp har våknet fra en dyp søvn.
"Ikke dirkete, men ja. Jeg ga din medelev Blaire Blackwood trylledrikken, og så var resten opp til henne. Uheldigvis ble vampyren mer ukontrollerbar enn vi hadde regnet med. Det var ikke meningen at hun skulle angripe deg og din vennine." Forklarer Sjelslukeren og hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg sagt at smilet hennes nesten virker  unnskyldende.
"Hva...hva med boken?" Spør jeg, idet jeg plutselig husker mitt merkelig møte med Blaire i biblioteket.
"Hvilken bok?" Spør kvinnen foran meg, men før jeg rekker å svare, ser det ut som et lys går opp for henne og hun fortsetter. "Åh, den boken. Jeg trengte den til ritualet jeg utførte på vennen din der." Hun peker på Jeremias som fremdeles ser på oss med skrekkslagne øyne, og jeg blir nødt til å se vekk.
Jeg kan kjenne hvordan jeg sakte mister bevisstheten, og når det skjer vet jeg ikke hva som vil skje med verken Jeremias eller Prestinnen. Når sant skal sies, vet jeg ikke engang hva som vil skje med meg. Vil jeg gå fullstendig berserk som Fangs? Kommer Sjelslukeren til å få meg til å drepe og ta sjelen til Jeremias eller Prestinnen, eller begge to?
"Det var du som fikk ham til forvandles til sand." Sier jeg, og prøver å holde tankene mine borte fra det som vil skje når jeg mister bevisstheten.
"Det var en gammel
Transporterformel, veldig farlig men kraftig. Han var bevisstløs i uker." Svarer Sjelslukeren med et fornøyd smil.
"Hva vil du meg?" Spør jeg mens jeg prøver å klarne tankene mine.
"Jeg trodde det var ganske åpenbart, jeg skal forvandle deg til en Sjelsluker, enten du vil det eller ikke." Igjen høres stemmen hennes skuffet ut, som om jeg har stolt et veldig idiotisk spørsmål.
"Hvordan?"
Jeg frykter svaret som kommer, men jeg vil heller leve med sannheten enn å være uvitende.
"Åh, ikke uroe din lille, uskyldige hjerne med det. Når du våkner igjen vil du være som meg, enda mer mektig og fullstendig fryktløs!" Hun smiler en siste gang før hun reiser seg, og forsvinner ut av synsfeltet mitt.
Jeg kan såvidt se noe lenger, alt er innhyllet i en hvit tåke. Øyelokkene mine føles ut som bly og idet jeg prøver å løfta hånda mi for å prøve og holde dem oppe, innser jeg at jeg ikke lenger kan bevege meg. Kroppen min er fullstendig dopet ned, jeg kan ikke bevege så mye som en eneste muskel lenger.
Jeg prøver å snakke, men alt jeg klarer og prestere er noen svært umenneskelige lyder.
Jeg kremter og åpner munnen nok en gang i et siste forsøk:
"Jeg...jeg vil ikk-ik-i..."
Mer rekker jeg ikke å si før øyelokkene mine faller igjen, og jeg blir etterlatt alene i et stummende mørke, mens bevisstheten min renner ut av meg som sand i et timeglass.