Differenty Academy

Kap. 21: Nederlaget

"Jeg synes ikke vi burde la Bri blir igjen her alene." Forteller jeg Rue etter å ha sluppet henne inn i rommet.
Det er omtrent ti minutter til fellesmåltider starter, og jeg blir bare mer nervøs for hvert minutt som går. Trusselen til Blaire henger over hodet mitt som en sylskarp sverd, og truer med å skjære meg i to når som helst.
"Det vil se mistenksomt ut hvis du ikke kommer. Blaire kan kanskje til og med tro at du holder på å fortelle Brianna om brevet." Protesterer Rue og legger hodet litt på skrå.
"Men..," Begynner jeg usikkert.
"Det går bra med meg, jeg lover. Ingen kan komme inn på rommet uansett, bortsett fra oss, husker du?" Forsikrer Bri meg om med et oppmuntrende smil.
"Bortsett fra Prestinnen, da." Mumler Rue bak meg.
Enten så hørte ikke Brianna det, eller så prøver hun bare å ignorere det.
"Uansett, så dere kommer jo tilbake igjen så fort middagen er over, og så møter vi de andre og planlegger en dritbra måte å slå psykopatiske Blaire."
Jeg nikker og setter på meg et oppmuntrende smil, men så fort Rue og jeg forlater rommet igjen, blir tankene mine igjen fylt av alt som kan gå galt. For alt vi vet kan Jasper allerede være dø, uten å vite om konsekvensene fortalte jeg fire andre personer om brevet hennes. Rue fortalte Ingrid, og selv om hun mener at Ingrid er til å stole på, liker jeg fremdeles ikke tanken på å måtte legge Jasper's skjebne i hennes hender.
Når jeg kom tilbake på rommet etter å ha fulgt både Caspar og Jeremias tilbake til rommene sine, var jeg fullstendig utslitt. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har aldri blitt sliten av å bruke Evnen før, siden den har fungert helt automatisk av seg selv, men plutselig føltes det ut som om jeg hadde løpt maraton, og jeg ble nødt til å legge meg ned.
Jeg våknet litt før Rue kom, og gikk for å kle på meg, uten å egentlig bry meg noe særlig om hva jeg tok på meg, så lenge det ikke var dekket av vampyrblod.
"Hvorfor tror du jeg ble så sliten etter å ha brukt Evnen min på Caspar og Jeremias?" Spør jeg Rue lavt, idet vi kommer inn på fellesrommet. Det er ingen der så kort tid før fellesmåltidet. De fleste pleier å samle seg i rommet før Spisesalen, som jeg har hørt noen kalle Ventesalen, noe som kanskje ikke er særlig kreativt, men som fungerer likevel.
"Jeg vet egentlig ikke helt, men jeg har tenkt litt...." Rue tar en kort pause, mens hun biter seg ettertenksomt i underleppa.
"Ja?" Spør jeg, utålmodig etter å få et svar.
"Ikke få forhåpninger eller noe, dette er bare en teori, men kanskje, bare kanskje, det betyr at du begynner å få mer kontroll over Evnen din." Svarer Rue og ser på meg med et grublende blikk.
Til tross for ordene hennes, kjenner jeg hvordan et svakt, lite håp begynner å bygge seg opp i brystet mitt. Håpet jeg hadde dannet de første dagene mine på akademiet, hadde gradvis ebbet ut, etterhvert som treningsøktene med mentoren min ikke viste seg å gi noen særlig store resultater.
Tanken på at jeg kanskje begynner  å få kontroll over den tingen som hadde tatt livet fra meg som tolvåring, får meg til å føle meg sterk på en helt ny måte.
Under fellesmåltidet er jeg veldig takknemlig for at jeg tilhører bord 2, og ikke bord 4, som Blaire vanligvis sitter ved. Selv om jeg ikke kan se henne, føles det ut som om jeg blir overvåket. Følelsen går ikke bort før jeg har forlatt Spisesalen, og er på vei opp marmortrappa sammen med Rue.
"Det er vel ikke mulig for Blaire å se oss, på avstand eller noe sånt?" Spør jeg Rue som ser på meg med forvirrede, brune øyne.
"Hva mener du?"
"Jeg vet ikke helt, bare... Det føltes ut som om noen så på meg under middagen, men jeg kunne ikke se Blaire noe sted, og Prestinnen var jo ikke der. Jeg vet ikke, det kan godt hende at jeg bare var paranoid."
Rue nikker men hun møter ikke blikket mitt, og er stille hele resten av veien tilbake til rommet.
"Hvordan gikk det? Så dere noen av dem?" Spør Bri idet jeg lukker døra bak oss.
Rue rister på hodet, og Brianna sukker lettet.
"Skal vi gå ned å møte de andre?" Bri har allerede tatt på seg en lang kardigan, og skal til å åpne døra idet hun blir stoppet av Rue.
"Egentlig..." Begynner Rue med en nølende stemme, før hun kremter og fortsetter. "Jeg tenkte at vi heller kunne møtes her."
Brianna hever øyenbrynene forvirret, og jeg sender et mistenksomt blikk i Rue's retning, men hun ignorer det.
"Hvorfor?" Spør Bri og flytter seg litt unna Rue og døra, og drar sakte av seg den altfor varme kardigan.
Rue svelger tungt og ser ut som om hun tenker veldig hardt, før hun tilslutt snakker igjen.
"Bare...jeg tror det er det tryggeste å gjøre."
Jeg kan ikke si om det hun sier er sannheten, eller om det er en løgn som hun nettopp fant på.
Bri sender meg et usikkert blik, og jeg trekker på skuldrene. Hva annet kan vi vel gjøre enn å gjøre som Rue sier? Det er hun som har vært her lengst, og som har lært om de tingene som truer akademiet. Hvis hun mener at det er best at vi blir værende på rommet, så blir vi vel det.
"Skal jeg gå å hente guttene?" Spør jeg og biter meg ettertenksomt i leppa, jeg er fortsatt usikker på om dette er en god idé.
Rue nikker.
"Ja, takk."
Idet jeg går bortover korridoren mot marmortrappa, lurer jeg på hva som plutselig uroer Rue. Det var jo hennes idé å møte Jeremias og Caspar på biblioteket i utgangspunktet, så hva har forandret seg? Kan det ha noe med det jeg sa om at jeg følte meg overvåket under middagen? Jeg tolket det jo som paranoia så fort følelsen forsvant, men kan det ha vært mer enn det? Kanskje Rue også følte det? Så hvorfor lyve for meg om det? Vi er jo sammen om dette nå.
Jeg banker først på hos Jeremias, som åpner med én gang.
"Hei." Sier han overrasket idet jeg fort stryker fingrene mine over armen hans, slik at han får øye på meg.
"Vi skal møtes på rommet istedenfor, Rue's ordre." Sier jeg kort, nervøs for at noen skal komme ut av rommene å enten se meg, eller lure på hvorfor Jeremias står å snakker ut i lufta.
"Vel, det Rue sier er lov. Vi får komme oss avgårde." Svarer han.
Jeremias ser mye bedre ut enn det han gjorde siste jeg så han. Øynene hans er fortsatt røde, men de har fått en kamplyst, som jeg skulle ønske at jeg også hadde. Allikevel er jeg glad for at han tenker positivt, men jeg er redd han vil bli enda mer knust hvis vi ikke rekker å redde Dobbeltgjengeren hans.
"Vi må hente Caspar først." Forteller jeg ham stille.
Idet jeg uttaler navnet hans, blir døra inn til den andre korridoren åpnet, og den mørkhårede vampyren kommer gående mot oss. Caspar hilser oss med et kort nikk.
"Hva skjer?" Han snakker lavt og ser på meg med urolige øyne.
Jeg legger merke til at øynene hans fokuserer rett på meg, i motsetning til Jeremias som bare følger lyden av stemmen min, og lurer på hvorfor Caspar også er istand til å se meg. Jeg kan ikke huske om han var det før middagen eller ikke.
"Ta hånda mi." Sier jeg og griper tak i dem begge to. "Vi skal tilbake på rommet."
Uten mer om og men begynner vi å gå. Jeg kan føle den nervøse stemningen, som om den er en del av lufta vi puster inn.
Så fort vi har kommet oss inn på rommet, lukker Rue døra etter oss. Hun blir stående med ryggen mot den og ser på oss.
"Det er noe jeg må fortelle dere." Begynner hun og fokuserer øynene på meg med et unnskyldende blikk. "For omtrent en måned siden prøvde Prestinnen å lære oss, lærlingene, hvordan man kan overvåke noen, uten å faktisk være i nærheten av dem, ved hjelp av en vannoverflate." Innrømmer Rue.
Det blir fullstendig stille i rommet. Ansiktsuttrykkene går fra forvirrede til urolige. Jeg føler meg sveket av Rue, en følelse jeg ikke liker. Ikke i det hele tatt.
"Hvorfor fortalte du ikke det før?" Spør jeg omsider og møter blikket hennes.
Hun sukker.
"Jeg får egentlig ikke lov til å snakke om opplæringen min."
Den neste som tar ordet er Jeremias, som ser ut til å brenne av sinne.
"Så Blaire kan faktisk vite at Eri har fortalt om brevet til flere? Hun kan allerede ha drept Japer?" Spør han opprørt, og virker både sint og trist på samme tid.
"Nei, jeg tror ikke det." Jeg kan ikke si om det Rue sier bare er tomme ord, eller om hun faktisk mener det.
Det neste hun sier, gir meg det svaret jeg ville ha.
"Alle soverommene på akademiet er beskyttet slik at man ikke kan trenge gjennom dem med noen Overvåkningsformel, og så vidt jeg vet har vi ikke nevnt noe om brevet utenfor denne døra." Rue gestikulerer mot døra bak seg, og prøver seg på et betryggende smil.
Jeg prøver å tenke på alt jeg har sagt utenfor rommet etter at jeg mottok brevet. Det er vanskelig, men jeg kan ikke huske å ha nevnt noe om det.
Jeremias ser også ut til å tenke gjennom samtalene sine. Brianna trenger ikke å uroe seg siden hun bare har vært på rommet de siste timene, og såvidt jeg husker snakket ikke jeg og Caspar om det brevet på vei til rommet hans.
"Men, jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor du ikke sa noe til oss." Protesterer jeg og føler meg fortsatt sveket.
Jeg spurte til og med Rue om det etter middagen. Kanskje hun var redd for at Blaire fortsatt overvåket oss, og ikke ville ta sjansen på å fortelle meg sannheten.
"Jeg beklager. Jeg hadde en mistanke om det, men under opplæringen med Prestinnen, gjorde ikke Blaire noe særlig fremskritt. Det krever mye energi og store krefter for å kunne overvåke noen på stor avstand, det var derfor jeg skjøv tanken fra meg. Men så under middagen fikk jeg den samme fornemmelsen som deg..." Rue nikker mot meg. "...av at jeg ble overvåket. Jeg tenkte først at det bare kunne være paranoia, akkurat som deg, men når du også sa at du hadde følt det..." Hun tar en pause.
Jeg tenker igjennom den korte samtalen vår, og skjønner plutselig hvorfor Rue holdt seg stille resten av veien. Hvis hun hadde sagt noe, kunne en av oss ha forsnakket seg, og det kunne ha endt med store konsekvenser,
"Jeg skjønner." Sier jeg og sender henne et svakt smil.
Hun gjorde bare det hun mente var det tryggeste for oss alle sammen. Jeg bestemmer meg for å ta imot unnskyldningen hennes. Det er ikke noen vits i at vi stiller oss opp mot hverandre.
"Nå som det er avklart..." Sier jeg, og ser på de andre vennene mine. "...må vi finne ut hva vi skal gjøre det trusselen til Blaire."
"Siden vi vet at Blaire kanskje kan se oss, ville det være veldig uklokt å gå ned i kjelleren sammen." Konstaterer Caspar og jeg nikker meg enig.
"Ja, derfor..." Jeg biter meg nervøst i leppa, idet jeg skal til å legge frem planen min. "...forslår jeg at dere lar meg gå ned dit alene."
Bri og Rue begynner å protestere, men det ser ut som om guttene ser det fornuftige med det.
"Hvis Blaire er istand til å overvåke oss på avstand, kan vi ikke ta sjansen på å bli sett sammen." Forteller jeg dem bestemt.
"Men det er livsfarlig, hun kommer til å drepe deg." Innvender Rue og går mot meg med urolige øyne.
Jeg rister på hodet.
"Nei, hun har allerede gjort det klart at hun ønsker å kidnappe meg, ikke drepe meg." Det er en liten trøst, men jeg føler meg ikke særlig mye bedre for det.
"Men hva om det bare er en felle? Hva om hun bare sier at hun vil kidnappe deg, men så skal hun egentlig drepe deg? Hvorfor ville hun ønsket å kidnappe deg i utgangspunktet?" Det er Brianna som protesterer denne gangen, og rister så voldsomt på hodet at det blonde håret danser rundt skuldrene hennes.
Jeg trekker på skuldrene, ute av stand til å gi henne et oppmuntrende svar. Sannheten er at jeg ikke har peiling på hva Blaire ønsker med meg, for alt jeg vet kommer hun til å drepe meg der nede i kjelleren, men i såfall er det best at ingen av vennene mine er i nærheten.
"Jeg kan holde Blaire opptatt, slik at Jasper kanskje muligens kan slippe unna. Så fort han har kommet ut av kjelleren, kan en av dere stå å vente i nærheten og komme meg til unnsetning." Jeg legger raskt frem planen min, uten å gi Bri noe svar på spørsmålene sine.
Det virker ikke som om noen av dem er særlig fornøyde med planen min, men de ser ikke ut til å ha noe bedre forslag.
"Det er for risikabelt." Protesterer Rue en siste gang, og ser på meg med et bedende blikk.
Uheldigvis for henne har jeg allerede bestemt meg. Det er den eneste måten vi kan ha en liten sjanse i redningen av Jasper, og hvis det så skulle ta livet av meg, ville det være verdt det.
Jeg rister på hodet og klemmer hånden til Rue. Hun ser på meg med store, triste øyne.
"Det kommer til å gå bra. En av dere kommer til å stå i nærheten av kjellerinngangen, og så fort Jasper kommer ut, løper dere inn."
"Jeg gjør det." Tilbyr Jeremias seg med et bestemt blikk, og tar et skritt frem mot meg.
Jeg nikker, men rekker ikke å si noe, før enda en tilbyr seg.
"Jeg også." Denne gangen er det Rue, noe jeg egentlig hadde forventet.
Jeg ser på henne med et takknemlig smil.
"Skriv meg opp."
"Meg også."
Brianna og Caspar er raske til å tilby seg de også, og jeg rister på hodet.
"Ikke alle av dere kan bli med, hvis Blaire ser det vil hun synes at det er mistenksomt." Nå er det min tur til å protestere, men de andre virker ikke som om de bryr seg mer om protestene enn det jeg gjorde.
"En kan stå i nærheten av kjelleren, vi andre kan stå et stykke lenger bort, mer spredt. Blaire kan ikke holde øye med oss alle samtidig." Innvender Rue med et lurt smil, hun vet at hun allerede har vunnet.
Jeg sukker, men klarer ikke å holde tilbake et smil.
Etter enda en time har vi gått igjennom alle detaljene tre ganger. Jeg skal gå ned til kjelleren omtrent fem minutter før midnatt, Rue viste meg hvor den lå ved hjelp av et glass vann til Overvåkningsformelen, og Jeremias vil følge raskt etter så fort klokka har slått tolv. Deretter vil Blaire, Caspar og Rue spre seg med et par ti meters mellomrom, og de vil alle komme til min unnsetning så fort jeg har fått avledet Blaire slik at Jasper kan komme seg ut av kjelleren.
Etter at vi er ferdige med å gå gjennom planen for tredje gang, går jeg med Caspar og Jeremias tilbake til rommene deres. Jeg skynder meg tilbake så fort jeg kan, og møter Rue i korridoren idet hun er på vei tilbake til rommet sitt. Jeg gir henne et kort nikk, uten å si noe i tilfelle Blaire skulle få for seg å overvåke oss.
Tilbake på rommet igjen, får jeg øye på en blank kniv som glitrer i lyset fra skrivebordslampe mi.
"Den er fra Rue." Forteller Brianna meg mens jeg tar et fast grep om kniven og vender den i hånda mi.
Den ligner ikke på noen av knivene fra Strength-prøven, og jeg får plutselig øye på en inskripsjon på knivbladet som lyder veldig kjent.
"Hva betyr 'Tu es unicus, vos autem potentes, estis aliter'?" Spør jeg Bri og prøver å huske hvor jeg har hørt det før.
"Hva sa du? Tu e unicorn?" Spør hun enda mer forvirret enn meg.
Jeg rister på hodet og gjentar det jeg sa.
"Jeg vet ikke, men sa ikke dama på Instruksjonsfilmen noe om det?" Idet Bri sier det, går det opp for meg at hun har rett.
"Minn meg på at jeg skal spørre Rue om det når alt dette er over." Sier jeg til Bri, og legger kniven tilbake på skrivebordet.
Hun nikker og sender meg et tappert smil.
Minuttene føles ut som om de går forbi i sneglefart, for deretter å være over på rekordtid, og det er straks tid for meg å gå ned. Jeg puster dypt inn, før jeg slipper luften ut av meg som om jeg skulle være en luftmadrass.
"Er du nervøs?" Spør Bri meg, hun ser nesten like urolig ut som jeg føler meg.
Jeg nikker.
"Ja, men vi skal klare dette. Vi skal få Jasper tilbake og knuse Blaire for godt." Svarer jeg og blir overrasket over å høre hvor selvsikker stemmen min faktisk høres ut.
På innsiden føler jeg meg mye mer usikker. Det er så mye ved planen vår som kan gå galt, innser jeg. Hva hvis Japser ikke er i kjelleren, men på et annet gjemmested? Hva om jeg ikke klarer å avlede Blaire lenge nok til at han kan slippe unna?
Brianna gir meg et varmt smil.
"Jeg vet at du kan gjøre dette. Gi henne inn." Hun gir meg en lang, vennskapelig klem, som nesten gir meg tårer i øynene.
Idet hun gir slipp på meg igjen, retter jeg meg opp og svelger tungt. Jeg ser opp på klokka, det er akkurat fem minutter til midnatt.
"På tide å gå. Jeg ser deg igjen snart."
Før Bri rekker å si noe lukker jeg døra igjen etter meg, og kjenner hvordan tårene svir i øynene mine. Jeg svelger gråten og går bortover korridoren med bestemte skritt.
Det er kun en inngang ned i kjelleren, så Blaire kunne ikke ha valgt et bedre sted. Det eneste som befinner seg der nede er svømmehallen, som jeg enda ikke har sett, og et bordtennisbord.
Det tar ikke lang tid før jeg står utenfor den store tredøra, som leder ned til kjelleren. Jeg trekker pusten dypt, før jeg sakte drar ned håndtaket og forsiktig lukker døra etter meg. Lyset i taket går automatisk på og avslører en lang trapp av hvit marmor, som leder ned i mørket. Et gelender av gyllent metall klynger seg til veggen og fortsetter nedover. Jeg kan ikke se enden av trappa, og det får meg til å lure på hvor langt ned den egentlig går. Hvor lang tid tar det å løpe opp til førsteetasje? Hvis det skulle bli tilfelle, ville jeg rekke det?
Med bankende hjerte og klamme håndflater, tar jeg det første skrittet ned trappa, raskt etterfulgt av et nytt ett. Det føles ut som jeg når bunnen av trappa altfor fort. Den var ikke like lang som jeg hadde fryktet, men jeg vet ikke hvor langt jeg ville komme hvis jeg ble nødt til å løpe.
Rommet jeg har kommet ned i er gigantisk, og nesten på størrelse med Spisesalen. Bassenget tar opp omtrent halve rommet, og gir fra seg en sterk lukt av klor. To dører, en på venstre side og en på høyre, viser vei inn til jentenes garderobe og guttenes. Stoler er stablet opp mot veggene, beskyttet av et par lange bord av metall. Et stykke unna står bordtennisbordet, og rett ved siden av det står Blaire.
"Du kom." Sier hun med et triumferende smil, som om jeg allerede har tapt.
"Ja, jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Nå er det din tur til å overholde avtalen, la Jasper gå." Jeg ser meg rundt i hallen og får plutselig øye på en bademadrass, som ligger og flyter i midten av bassenget. Enda et blikk på den, og jeg ser en lang skikkelse med sammenbundne bein og armer. Personen, som jeg raskt kjenner igjen som Jasper, virker bevisstløs, men jeg kan ikke se om han puster eller ikke.
"Hva har du gjort med ham?" Spør jeg Blaire foraktfullt og tar et skritt mot henne.
Kniven Rue la igjen til meg på rommet, ligger trygt i jakkeermet mitt, og alt som trengs er å riste litt på armen og så vil den falle ned i hånden min.
"Slapp av. Alt jeg har gjort er å gi ham noe beroligende, men han burde komme seg til hektene ganske snart. Vi får håpe han ikke beveger seg for mye." Ler hun ondskapsfullt og ser på den ustabile bademadrassen.
Situasjonen er mye verre enn jeg trodde, hvordan skal jeg klare å befri Jasper, uten at Blaire merker det? Det er umulig. Jeg kan ikke redde Jasper og samtidig passe på meg selv. Hvis han våkner opp og rører på seg for mye, vil ha falle ut i det kalde klorvannet og kan umulig komme seg opp til overflaten igjen med sammenbundne bein og armer.
Vi har allerede tapt.