Differenty Academy

Kap. 08: Ingen Fortalte Meg At Vi Skulle Ha Eksamen

Ukjente kropper presser seg mot meg på alle sider. Det er umulig å få et godt fotfeste i mer enn et par sekunder, før noen dytter til meg og jeg snubler fremover igjen. Jeg har ikke noen annet valg enn å følge strømmen av elever, og håpe på at jeg finner Rue etterpå. Stramt legger jeg armene rundt kroppen min, selv i dette kaoset er jeg fremdeles redd for at badekåpa skal skli av. Jeg er kanskje usynlig for de fleste, men det betyr ikke at jeg har lyst til å sprade naken rundt gjennom skolens mange korridorer.
Plutselig er det noen som griper meg i skulderen, og jeg forventer å se det lettede ansiktet til Rue idet jeg snur meg. Men istedenfor blir jeg møtt av et helt ukjent ansikt. Det er en gutt, et par år eldre enn meg, med brunt, kort hår som er langt nok til at gutten blir nødt til å legge det bak ørene for at det ikke skal falle ned foran de mørkeblå øynene. Han har en sterk kjeve og jeg trenger ikke å se lenger enn til skuldrene hans for å forstå at han har en svært veltrent kroppsbygning. Blikket som møter meg er sjokkert og samtidig forvirret, og han slipper raskt taket i meg.
Jeg rekker ikke å tenke mer over det før jeg blir røsket bort fra ham igjen av de veldige kroppsbølgene til hormonhavet. Det er ikke før mengden plutselig begynner å løse seg opp at jeg forstår at vi har kommet oss ut av spisesalen og er ute i inngangshallen. Jeg tar en raskt avgjørelse og begynner å dytte meg gjennom havet av kropper mot venstre.
Jeg blir tilslutt spyttet ut et stykke unna den store trappen, rett ved siden av en av de sortmalte dørene. Lettelse skyller gjennom kroppen min, før jeg kommer på at jeg fortsatt ikke vet hvor noen av de andre er. Jeg speider etter et aller annet tegn på gjenkjennelse, en blond krøll, et par mørkebrune øyne, eller to oransje hoder, men det er umulig å si om det er dem eller ikke. Ikke en gang når jeg står på tærne klarer jeg å skille mellom de mange kroppene som alle snubler seg videre mot trappa.
Mengden blir gradvis tynnet ut, og jeg begynner å lure på om Bri, Rue og ikke-tvillingene kanskje allerede har gått opp. Så hører jeg plutselig en kjent stemme fra motsatt side av inngangshallen.
Brianna kommer mot meg mens hun vinker energisk. Rue, Jasper og Jeremias kommer like bak henne.
"Jeg trodde nesten jeg hadde mistet deg for andre gang idag." Sier Bri og overrumpler meg med en klem.
Jeg ler en kort, lettet latter.
"Samma her." Det er så lenge siden noen har klemt meg, det føles merkelig godt. "Men hvordan så du at jeg var her?" Spør jeg Bri idet hun løsner grepet om meg.
"Rue, selvfølgelig. Hun var fra seg av bekymring..." Bri ler. "Jeg prøvde å fortelle henne at du sikkert hadde fulgt strømmen av elever opp til rommet, men hun nektet å gå før hun var helt sikker."
Jeg ser bort på Rue og smiler takknemlig til henne, mens rødmen sakte sprer seg over kinnene mine. Rue har også fått en lett rødfarge i ansiktet og himler med øynene.
"Brianna overdriver, ikke les for mye inn i det. Jeg har fremdeles et type ansvar for deg, det var det eneste riktige å gjøre." Tonen i stemmen hennes er streng men øynene hennes viser meg noe annet.
"Selv om jeg skulle elsket å fortsette denne hjerteskjærende gjenforeningen, så har jeg en sverdkamp imorgen som jeg må være klar til." Bryter Jasper inn, og jeg klarer ikke helt å avgjøre om han er seriøs angående sverdkampen eller ikke.
Rue nikker og Jasper og Jeremias begynner å gå opp trappen, Jasper med et godt grep om ikke-brorens hånd.
Et par minutter senere er vi utenfor rommet vårt igjen. Bri gjesper høyt og åpner døra så fort hun kommer fram. Hun lar den stå åpen idet hun legger seg ned på senga si, igjen.
"Det har vært en slitsom dag for dere, jeg foreslår at du tar Brianna's eksempel og slapper av litt." Rue skal til å gå, men jeg griper tak i håndleddet hennes før hun får sjansen.
"Takk." Sier jeg.
"For hva?"
"For at du ventet på meg."
Hun himler med øynene og trekker på skuldrene, som om det ikke betydde noe i det hele tatt.
"Det var det rette å gjøre, har jeg jo sagt." Gjentar hun irritert.
"Jeg vet, jeg bare...ingen har noensinne gjort det for meg før." Svarer jeg litt flau.
"Gjort hva? Ventet på deg?"
Jeg rister på hode mens jeg føler hvordan ansiktet mitt blir gradvis varmere.
"Glem det, bare, takk."
Før Rue rekker å protestere noe mer, lukker jeg døra igjen etter meg. Jeg gjør som Rue sa og legger meg ned på senga. Jeg forventer ikke at det skal hjelpe noe, med alt som har skjedd idag klarer jeg ikke å forstille meg å sove akkurat nå, men det viser seg at jeg er mer sliten enn det jeg trodde. Etter kun et par minutter med ikke annet å høre enn Bri's svake snorking, blir øyelokkene mine gradvis tyngre.