Differenty Academy

Kap. 16: En Forvirrende Avsløring

Som Rue lovte venter frokosten på oss i parken utenfor skolen. Jeg vet ikke hvordan den kom dit før oss, men det gjorde den, og med en liten lapp ved siden av med store, ganske klossete men fortsatt lesbare bokstaver:
LEVRANSE TIL ERIONE HILLINGWORTH OG BRIANNA BARROWS.
HILSEN CAMILLA BOUTON, KOKKA.
"Wow, dere fikk til og med en personlig hilsen fra kokka. Det er ikke ofte man får det." Observerer Bax idet han har lest ferdig lappen, uten å spørre først.
"Det er sikkert fordi de fortsatt er nylinger." Forklarer en av guttene som sitter sammen med oss, jeg tror navnet hans var Jackson.
Han prøver å se likegyldig ut, men han kaster stadig stjålne blikk på lappen, og jeg synes jeg kan se sjalusi flamme opp i øynene hans.
"Ikke bry dere om Jack." Ler Lavender. "Han har vært forelsket i Bouton siden første gang han smakte maten hennes, han har ikke engang sett ansiktet på henne!"
"Hei! Det er ikke sant!" Forsvarer Jack seg, uten å lykkes særlig godt.
Bax ler og det samme gjør resten av de andre vi sitter med. Jeg kan navnet på noen av dem fra før, og så fort vi satte oss ned med dem, presenterte alle seg igjen, men jeg har aldri vært særlig god med navn og kan fortsatte ikke huske mer enn halvparten.
"Så du er romkameraten til Eri?" Spør Jack, mest sannsynligvis for å fjerne oppmerksomheten fra seg selv.
Bri nikker og smiler vennlig til ham.
"Det var du som ble angrepet av vampyren, var det ikke?" Spør en høy jente med musefletter som sitter ved siden av Lavender med hånden sin på låret hennes.
"Jepp." Brianna smiler enda mer, men jeg kan se at det er på grunn av usikkerheten som har begynt å vokse frem i øynene hennes.
Selv om hun aldri snakker om det, og alltid virker modig og uberørt av det meste, kan jeg se at hendelsen har rystet henne ganske mye.
"Jeg hørte at du fikk skikkelig kjeft av Gothe for at du skippet timen hans når du lå på sykestua, er det sant?" Spør en annen gutt.
Bri skal til å svare idet Bax fort bryter inn.
"Gi henne mitt pusterom, folkens." Ler han men han ser på vennene sine med et bestemt blikk som virker mer som en advarsel. "Dere vet alle hvor streng Gothe kan være, men uansett hvor sprø han enn måtte virke, mener han aldri noe vondt med det."
Gruppen nikker seg enig, og et par smil bryter opp den merkelige stillheten som har lagt seg over oss.
Jeg og Bri spiser frokosten vår mens gruppen med personer snakker og ler sammen. Det overrasker meg hvor inkluderende de fleste av dem er, og vi blir hele tiden dratt inn i de merkelige samtalene deres. Jeg føler meg som en del av noe, og klarer nesten ikke å slutte å smile.
Etter å ha drukket et glass juice for mye, kjenner jeg hvordan blæren min desperat trygler om et toalett. Jeg reiser meg sakte opp.
"Jeg må bare på do." Forteller jeg dem og Bax nikker.
"Det finnes et toalett i førsteetasje, jeg tror det skal være i nærheten av Adminstrasjonen." Forklarer han meg før han begynner å le av noe Lavender sier.
Jeg nikker og lover Brianna at jeg skal komme tilbake snart, men hun er i en fordypet samtale med en av jentene jeg har glemt navnet på og legger såvidt merke til meg.
Jeg skynder meg inn og går mot den sorte døra med Administrasjonens gullskilt. Døra til venstre har et nytt gullskilt med samme skrifttype, som lyder:
Lagerrom
Derfor går jeg heller gjennom døra til høyre som mangler gullskilt. Jeg kommer inn i en lang korridor, tilsynelatende uten noen andre dører, eller noen ende. Jeg skal til å gå ut igjen, og heller bare skynde meg opp på rommet og håpe på at jeg rekker frem til toalettet før det er forsent, når øynene mine plutselig dras mot et rektangulært skilt som henger på høyre vegg. Skiltet viser en pil som peker rett fremover og ordet 'Toalett' skrevet med en gammeldags skrifttype, som ikke ligner på skrifttypen på skiltene utenfor. Raskt bestemmer jeg meg for å ta sjansen og følger korridoren bortover med raske skritt. Jo lenger inn jeg kommer, jo mindre kjenner jeg presset på blæren og jeg begynner å fokusere på andre ting. Hvorfor er denne korridoren så lang? Jeg husker det Rue sa om mellomgangene, som skulle fungere som forsvarsverker i tilfelle angrep, men lengden på denne korridoren begynner nesten å bli latterlig. Jeg sukker idet jeg skal til å gi opp og skynde meg tilbake igjen, men hører plutselig en kjent stemme fra et sted til høyre for meg. Jeg lener meg nærmere veggen og får øye på en tynn sprekk mellom to av treplankene i veggen. Tapeten har falt av og gjennom sprekken kan jeg skjelne fasongen til en høy bokhylle. Jeg lener meg enda nærmere og innser at det jeg ser må være biblioteket, men hvordan kan det være mulig? Biblioteket ligger jo i andre enden av skolebygningen.
Plutselig hører jeg stemmen igjen og får øye på en tynn skikkelse. Det tar en stund før jeg skjønner hvem det er, men tilslutt går det opp for meg at det er Blaire Blackwood, søsteren til Bax. Hun står og holder i en tjukk bok innbundet i mørkt lær med inngraveringer. Jeg kan ikke høre hva hun sier, og blir nødt til å trekke tilbake øyet mitt fra sprekken og bytte det ut med et øre for at jeg skal kunne høre henne ordentlig.
"Hent boken sa hun, men hvor den er kunne hun ikke svare på." Blaire sukker frustrert. "En tåpe er det hun er, uten annet talent enn besettelser."
Hun begynner å bla i den mørke boken sin.
"Bruk en sporingsformel, som om det skulle være så jævla enkelt." Blaire gnisser tenner.
"Jeg sverger, hvis jeg blir tatt, kommer jeg til å skylde alt på henne. Det er hun som fikk oss inn i alt dette trøbbelet fra starten av. Hvis hun bare hadde hatt litt mer kontroll over den dumme bibliotekaren fra starten av, ville dette aldri ha skjedd!"
Et overrasket gisp slipper ut mellom leppene mine. Snakker Blaire om Bibliotekar Fangs? Hadde hun noe med angrepet å gjøre? Gispet mitt får Blaire til å snu seg i min retning. Hun lukker igjen boken med et høyt dunk og kommer mot meg.
Skrekkslagen legger jeg hånda foran munnen min og presser meg mot veggen et stykke unna sprekken. Jeg lukker øynene og holder pusten. Skrittene til Blaire forsvinner plutselig, og idet jeg åpner øynene igjen har sprekken i veggen forsvunnet og jeg befinner meg igjen foran den sortmalte døra i begynnelsen av korridoren. Forvirret åpner jeg den og kommer ut i inngangshallen.
Før jeg rekker å tenke gjennom det som nettopp skjedde, kommer plutselig presset på blæren min tilbake og jeg skynder meg opp på rommet. Jeg rekker akkurat frem til toalettet og sukker lettet idet presset sakte forsvinner igjen.
Alt som nettopp skjedde kommer strømmende tilbake igjen idet jeg vasker hendene mine. Hva var det som egentlig skjedde? Kan jeg ha innbilt meg alt sammen? Hvordan kan sprekken bare ha forsvunnet, og hvorfor befant jeg meg plutselig i begynnelsen av korridoren igjen? Det er noe som ikke stemmer, og den eneste jeg kan komme på som kan hjelpe meg, er Rue.
Så fort jeg er ferdig på badet, skynder jeg meg ut i korridoren igjen og mot rommet til Rue. Jeg banker hardt på, først én gang, så to. Etter å ha banket på i noe som føles ut som altfor lenge, tvinger jeg meg selv til å slutte. Jeg må finne Rue, men hvor hun enn befinner seg, er det ikke på rommet. Oppgitt og en anelse irritert, sukker jeg og går mot fellesrommet og ned marmortrappa.
Jeg møter Brianna sammen med Bax og resten av vennene hans, idet jeg skal til å gå gjennom dobbeltdørene, som leder mot parkanlegget.
"Hvor har du vært?" Spør Bri meg med et smil, som fordufter så fort jeg griper tak i armen hennes og hun ser det urolige ansiktsuttrykket mitt. "Hva er galt?"
Jeg rister på hodet.
"Ingenting." Sier jeg mens jeg prøver å formidle det motsatte med et inntrengende blikk.
Brianna nikker som om hun forstår og snur seg mot Bax.
"Jeg tror ikke vi orker å være med ned til svømmehallen, er det greit om vi tar det en annen gang?" Spør hun og han nikker forståelsesfullt.
"Dere har sikkert fortsatt mye dere må fordøye. Dere har jo faktisk bare vært på her på skolen i en uke."
Bax vinker til oss idet han forsvinner gjennom en dør med et skilt som det står 'Kjeller' på, sammen med vennene sine. Lavender smiler også før hun følger etter.
"Nå? Hva er det som skjer? Hvorfor ser du på meg som om noen har dødd?" Stemmen til Brianna er urolig og hun prøver å dra meg opp marmortrappen igjen, mest sannsynligvis på vei til rommet vårt.
"Nei, jeg vil ikke snakke her. Kan vi gå ut?" Spør jeg, selv om jeg egentlig ikke venter på noe svar, og åpner dobbeltdørene.
Bri følger lydig etter.
"Hva skjer?" Spør hun igjen idet jeg stopper opp helt i utkanten av lysningen, slik at de høye trestammene puster meg i nakken.
Jeg ser meg rundt for å forsikre meg om at det ikke er noen nærme nok til å høre samtalen vår, før jeg svarer:
"Jeg hørte noe." Hvisker jeg og ser skremt på Bri.
Hun ser forvirret tilbake på meg.
"Du må nok være litt mer spesifikk." Svarer hun og prøver å sette opp et humoristisk smil, men hun hvisker nesten enda lavere enn meg, så jeg skjønner at hun virkelig tror at noe er galt.
"Jeg hørte Blaire, jeg så henne faktisk."
"Hun går på denne skolen." Brianna begynner å høres litt skeptisk ut, og jeg kan ikke si at jeg dømmer henne for det. "Hvor så du henne, da?"
"På biblioteket."
"Jeg trodde du sa at du skulle på do?" Hun ser mistenksomt på meg.
"Jo, og jeg var på vei dit, men så var det denne veldig lange og merkelige korridoren, og en sprekk i veggen, og plutselig kunne jeg se inn i biblioteket."
Brianna sender meg et blikk som forteller meg at jeg har gått fullstendig fra vettet.
"Jeg mener det. Jeg tuller ikke, det er helt sant."
Bri nikker, men har fortsatt en skeptisk rynke mellom øyenbrynene.
"Hva gjorde du da, når du så Blaire på biblioteket?"
"Hun snakket med seg selv, så jeg bestemte meg for å tyvlytte fordi hun oppførte seg merkelig."
"Hvordan merkelig?"
"Som om hun gjorde noe hun egentlig ikke hadde lov til."
"Okej..."
"Uansett, jeg hørte henne snakke om å finne en bok, den virket viktig, men hun sa ikke tittelen på den så jeg kan ikke si hvilken av dem hun mente. Mens hun lette etter boka, holdt hun en annen innbundet i mørk lær og sa et eller annet om en sporingsformel, hva nå enn det er..." Jeg tar en kort pause, for å samle de forvirrede tankene mine.
Bri nikker oppmuntrende til meg, og den skeptiske rynken mellom brynene har blitt byttet ut med et mangfold andre grublende rynker i pannen.
"Deretter sa hun noe om en bibliotekar som noen hadde mistet kontrollen over, og hun fortsatte å bekylde en eller annen for at noe hadde gått galt."
"Hva da?"
"Jeg vet ikke. Jeg fikk panikk på grunn av det med bibliotekaren, og Baire hørte meg og kom mot meg. Men så skjedde det aller underligste..."
"Hva var det?"
"Sprekken i veggen forsvant og plutselig var jeg tilbake der jeg startet, i begynnelsen korridoren." Jeg puster tungt ut idet jeg har fått fortalt henne alt.
Brianna ser på eg med et urolig, men bestemt ansiktsuttrykk, og jeg tar det som et tegn på at hun faktisk tror meg.
Tilslutt nikker hun og biter seg ettertenksomt i leppa før hun ser på meg igjen.
"Hva bør vi gjøre?"
Jeg trekker litt på skuldrene, for å vise at jeg egentlig ikke vet svaret på det..
"Jeg hadde tenkt til å snakke med Rue om det, men hun var ikke på rommet, og jeg aner ikke hvor ellers hun kan være."
Bri nikker.
"Jeg er enig med deg, det er nok best å fortelle henne det. Når det gjelder hvor hun befinner seg, sa hun jo at hun skulle til Prestinnen rett før vi skilte lag, husker du?"
"Ja, men vi kan ikke akkurat forstyrre Prestinnen, pluss at det var i hvert fall en times tid siden. Rue burde jo være ferdig med å snakke med Prestinnen nå, burde hun ikke?"
Bri biter seg i leppa igjen.
"Hun kan jo være på biblioteket."
"Det har du rett i. Vil du hjelpe meg med å finne henne? Jeg har egentlig ikke lyst til å være alene. Blaire Blackwood friker meg ut, og etter samtalen hun hadde med seg selv å dømme, har hun i hvert fall én medsammensvoren i dette."
"Selvfølgelig."
Vi forlater den friske vårluften og kommer igjen inn i Inngangshallen. Jeg har en hånd på skulderen til Bri, slik at hun skal vite hvor jeg er. Biblioteket husker jeg enkelt hvor er, og det tar ikke lang tid før vi har kommet oss gjennom den lange korridoren, som fører til det flere etasjer store biblioteket.
"Hvem er det egentlig som passer på biblioteket nå, etter det som skjedde med Fangs?" Spør jeg mest for meg selv, og forventer ikke å få noe oppklarende svar fra Bri.
"Jeg vet virkelig ikke, jeg visste ikke engang at hun var en bibliotekar før sykepleieren Shaune fortalt meg om alt sammen når jeg våknet etter angrepet."
Jeg får litt dårlig samvittighet for å ha tatt opp hendelsen igjen, spesielt etter at et ukomfortabel drag legger seg over ansiktet til Brianna.
"Beklager, du liker sikkert ikke å snakke om det." Unnskylder jeg.
"Det går bra. Du var jo også der, og du ser ikke ut til å ha problemer med å snakke om det, så hvorfor skulle jeg ha det?" Svarer hun med en skuldrtrekning som skal virke likegyldig, men som egentlig bare forsterker ubehaget hun må føle for hele situasjonen.
"Fordi du ble bitt, det ble ikke jeg."
Bri ler kort og ser på meg med takknemlig blikk som borer seg dypt inn i hjertet mitt.
"Du vet at du reddet livet mitt ikke sant." Sier hun med blanke øyne.
"Hvor fikk du det fra?" Spør jeg overrasket, ute av stand til å skjønne hva hun mener.
"Etter at jeg svimte av ville vampyren ha tømt kroppen min for blod, hvis ikke du hadde vært der og tatt opp kampen med henne." Hun ser på meg med et ærlig blikk.
"Jeg vet ikke om jeg ville ha beskrevet det som en kamp akkurat, alt jeg gjorde var å holde henne nede til noen kom til unnsetning."
"Du reddet meg fortsatt, uansett hva du sier, så gjorde du det." Protesterer hun og rister oppgitt på hodet.
"Vel, du reddet meg også." Forteller jeg, og Bri begynner å le.
"Jeg mener det." Sier jeg bestemt og Brianna viker plutselig forvirret.
"Hvordan kan jeg ha reddet deg? Jeg var bevisstløst gjennom hele angrepet." Spør hun.
"Hvis du ikke hadde vært der, hadde jeg blitt bitt av vampyren, falt bevisstløs om, for deretter å bli fullstendig tømt."
"Greit, da kan vi vel si at vi reddet hverandre." Forslår Bri med et sukk.
"Vi kan vel det." Smiler jeg.
"Hei, er ikke det der Rue!" Utbryter plutselig Brianna og peker mot en av to skikkelser som kommer mot oss. "Men hvem er det hun er sammen med? Jeg har aldri sett henne før." Legger Bri raskt til.
Sammen med Rue står det en høy jente med rett, skittenblondt hår, blå øyne med lyse øyevipper og et dusinvis fregner i det runde ansiktet. Hun går i en lyseblå sommerkjole med tynne stropper og et par hvite Converse sko.
"Hei." Sier Rue idet vi når frem til dem. "Dette er Ingrid. Hun skal dele rom med meg og Bax de neste ukene." Forklarer hun og jenta ved navn Ingrid rekker frem hånden sin.
Etter at Bri har håndhilst på henne lar Ingrid hånda si henge igjen i lufta, og jeg skjønner at Rue må ha fortalt henne om situasjonen min. Jeg vet ihvertfall at hun ikke er verken Seer eller Kamuflerer, og det med sikkerhet, fordi hun stirrer like tomt ut i lufta som alle andre.
Motvillig tar jeg hånda hennes og hun sender meg et blendende smil.
"Hva gjør dere her?" Spør Rue og henvender seg mest til meg.
"Vi må snakke med deg." Forklarer jeg.
"Greit, hva er det?"
"Privat." Legger jeg til og skotter bort på den fregner jenta som trekker uskyldig på skuldrene.
Rue gransker ansiktet mitt et øyeblikk før hun snur seg mot Ingrid.
"Jeg er straks tilbake. Brianna, med mindre du absolutt må være vitne til samtalen mellom meg og Eri, så kan kanskje du vise Ingrid hvor de eldre bøkene i biblioteket befinner seg."
"Men, jeg vet ikke..." Begynner Bri, men Rue vifter henne bare utålmodig bort.
"Så, hva er galt?" Spør hun, idet Brianna og Ingrid har forsvunnet bak en høy bokhylle.
Jeg kremter. Plutselig kjennes munnen min helg tørr ut og jeg får vanskelig for å snakke.
"Det er Blaire, hun..." Jeg møter det avventende blikket til Rue.
Hun hever øyenbrynene.
"Ja, hva med Blaire?" Stemmen hennes har plutselig fått en brodd av frustrasjon.
"Hun bare...hun..." Jeg svelger hardt en gang før jeg endelig får ut ordene, men det er ikke de ordene jeg hadde tenkt til å si.
"Hun var bare slem, det er alt."
"Åh, beklager hun kan være en skikkelig heks iblant, men var det alt?" Sier Rue usikkert og ser mistenksomt på meg.
Jeg prøver å holde stemmen stø, og virke avslappet, idet jeg svarer henne.
"Ja, det virker sånn."
Blikket til Rue nøler ved meg, og jeg er redd hun kan se rett gjennom meg, men prøver så godt jeg kan å sette opp en troverdig fasade.
"Vel, jeg må egentlig vise Ingrid resten av skolen før lunsj, men vi kan vel snakkes senere." Rue har allerede snudd på hælen og marsjerer bort mot Ingrid og Bri, som ser ut til å være i en interessant samtale med hverandre.
"Ja, ja det kan vi." Svarer jeg lavt etter henne, selv om jeg ikke tror at hun kan høre meg lenger.
"Så, fikk du sagt alt du skulle si? Jeg syntes det gikk veldig fort." Spør Brianna idet vi kommer ut av biblioteket igjen, og skifter retning mot soverommet vårt.
"Ja, men jeg fortalte henne ingenting om det som skjedde."
Bri ser på meg med et forvirret blikk.
"Så hvordan kan du ha fortalt henne alt, da?"
"Jeg gjorde ikke deg, jeg fortalte henne ingenting i det hele tatt egentlig."
"Men, hvorfor?" Brianna stopper opp midt i marmortrappa og ser på meg med store, forvirrede øyene.
"Fordi, det er noe som Blaire sa som har plaget meg, og jeg klarte bare ikke å få det ut av hodet når jeg snakket med Rue." Forklarer jeg, passerer henne og fortsetter oppover trappa.
"Hva da?" Bri må nesten løp for å ta igjen den raske gangen min.
"Personen som Blaire snakket om, hvem tror du det kan være?" Hvisker jeg og åpner døra inn til fellesrommet.
Et par elever sitter foran den store TVen, de fleste av dem ser ut til å være herfra, men det er også noen fra det norske akademiet, som jeg gjenkjenner fra denne morgenen.
Brianna er stille mens vi går gjennom døra på motsatt side, og åpner ikke munnen igjen før jeg har sørget for å stenge døra ordentlig bak oss.
"Jeg vet vel ikke!" Sier hun og virker veldig oppgitt over meg.
"Jeg synes bare at det er merkelig. Blaire tiltalte personen som en kvinne, så hva om det er en her på skolen. Hva om personen som skulle ha kontroll på vampyren er noen som jobber her." Forklarer jeg og prøver å ikke høres fullstendig gal ut igjen.
"Hvem da mener du?" Spør Bri.
"Jeg vet ikke, men jeg har en ubehagelig følelse av at Prestinnen kan være innblandet." Forteller jeg henne, litt usikkert.
"Prestinne Ravenford? Hvorfor tror du det?"
"Har ikke både Bax og Rue sagt at hun har oppført seg merkelig i det siste?" Spør jeg og Brianna nikker skeptisk med hodet.
"Jo, men det kan jo hende at det bare er på grunn av dødsfallet til Mrs. Rosenberg." Påpeker hun, og jeg må være enig i at det hun sier kan være sant.
"Selvfølgelig, men jeg vil bare ikke si noe til Rue før jeg er sikker på at Prestinnen ikke er innblandet. Jeg vet hvor nærme de står hverandre, og hvis jeg hadde fortalt Rue noe, ville hun sikkert ha bedt meg om å fortelle det til Prestinnen også." Forklarer jeg og rister på hodet for å komme på en ny plan.
"Kan du ikke bare si at du ikke vil være til unødvendig trøbbel for Prestinnen?" Spør Brianna og virker fremdles skeptisk til valget mitt om å holde Rue utenfor.
"Men hva om Rue går til Prestinnen selv? Kan vi virkelig stole på at hun ikke ville gjøre det? Hun er tross alt en av lærlingene hennes, og føler kanskje at det er hennes plikt å informere henne om noe slikt." Argumenterer jeg bestemt med armene i kors.
"Du vet at du bare gjør alt mye vanskeligere enn det trenger å være, ikke sant?" Forteller Bri meg og åpner døra til rommet vårt.
"Kanskje, men det er vel bedre å være forsiktig enn å sette livet på spill." Innvender jeg og sparker av meg uteskoene mine.
"Tror du virkelig vi setter livet på spill?" Spør Bri usikkert og ryser til.
"Jeg vet ikke, men det er noe skummelt som forgår her, det er jeg i hvert fall sikker på."