Differenty Academy

Kap. 15: Flyktende Nordmenn

Idet jeg reiser meg opp fra senga, verker det i hver eneste muskel i kroppen min etter sverdfektningstimen min dagen før. Jeg orket såvidt å gå ned til middag, fordi beina mine føltes ut som gelé.
Nå derimot, føles de like stive som ukokt spagetti.
Jeg stønner så høyt at Brianna begynner i vri på seg i søvne.
Læreren min i Sverfekting var en tynn liten kvinne med en senete og sterk kroppsbygning. Håret hennes var klippet så kort at det ikke vokste seg over ørene og hun hadde på seg en hvit polstret drakt. Først virket hun hyggelig og presenterte seg som Glory Jenkins, og fortalte meg at hun var kusinen til Mr. Jenkins som er Brianna's mentor.
Men helt plutselig skiftet hun holdning og ble nesten til en drapsmaskin, der hun presset meg til det aller ytterste. Jeg er bare glad for at jeg får ta privattimer den første måneden på skolen, fordi pinslene jeg ble utsatt for igår ville vært så mye verre hvis jeg hadde hatt publikum.
Når jeg kommer tilbake fra badet ser jeg på klokka at det bare er et kvarter til Rue kommer, og jeg skynder meg å vekke Brianna, som misfornøyd drar seg ut av senga og ut på badet.
Selv slenger jeg på meg uniformen og sjekker timeplanen min for å se hvilke bøker jeg trenger til første time. Idet jeg får festet blikket på riktig dag rødmer jeg og føler meg øyeblikkelig flau.
"Brianna?" Jeg banker lett på baderomsdøra og hører hvordan dusjen blir skrudd av et øyeblikk.
"Ja, jeg holder på! Jeg lover at jeg snart er ferdig!" Tonefallet er frenetisk og gir meg en god pekepinn på hvor stresset hun føler seg.
Jeg tar mot til meg og roper tilbake så fort at jeg ikke kan rekke å ombestemme meg:
"Det er ikke skole idag! Søndager er tydeligvis fri! Frokosten begynner ikke før ti!"
Det blir fullstendig stille inne på badet, så hører jeg plutselig at noen går over de kalde flisene på gulvet med våte føtter, og døra blir straks røsket opp.
En søkkvåt Brianna møter meg med det blonde håret hengende over ansiktet i våte strimler, hun har et håndkle surret rundt overkroppen og et morderisk blikk i øynene.
"Hva var det du sa?" Stemmen oser av både irritasjon og sinne.
Jeg har aldri sett Bri på denne måten før. Men jeg innser fort at sinnet hun føler nå bare er en raskt reaksjon som skygger over den egentlige følelsen hun har: Brianna er bare oppgitt for at noen forstyrret skjønnhetssøvnen hennes. Hun roer seg heldigvis snart ned og sukker tungt.
"Unnskyld." Prøver jeg å si men det virker ikke som om hun kan høre meg.
Bri snur seg rundt med et tomt blikk, lukker baderomsdøra etter seg og det tar ikke lang tid før jeg hører at dusjen blir skrudd på igjen.
Jeg bestemmer at det et best at jeg sover igjen når Brianna kommer tilbake, det er nok det tryggeste alternativet. Kanskje hun har fått roet seg enda litt mer ned etter en lang dusj og en kort lur til.
Jeg drar fort av meg uniformen igjen og stiller mobilen min på kvart over ni.
Neste gang jeg våkner igjen er det ikke av klokkealarmen, men av at noen rister i skuldrene mine.
Jeg åpner sakte opp øynene og møter det inntrengende blikket til Brianna. Hun sukker lettet idet jeg reiser meg opp.
"Endelig er du våken. Jeg begynte å vurdere og hente et glass vann og kaste det i ansiktet på deg."
Jeg gnir meg søvnig i øynene.
"Hva er galt? Du er vel ikke fortsatt sur for at jeg vekket deg for tidelig? Jeg trodde virkelig at det var skole idag, jeg mente ikke..."
"Det er ikke det..." Bri rister heftig på hodet. "Rue har nettopp vært innom. Elevene fra det norske akademiet har kommet og alle andre skal samle seg i spisesalen om ti minutter, så du bør skynde deg litt."
"Hva?" Jeg hopper ut av sengen og skynder meg ut på badet.
Der drar jeg på meg en svart, ferdigslitt bukse og en mørk hettegenser, og mer enn det rekker jeg ikke å gjøre, før det banker på døra og Bri's stemme høres gjennom det solide treverket.
"Rue er tilbake! Hun ber deg om å skynde deg!"
Jeg hører lave protester i bakgrunnen, men skynder meg likevel.
Rue sitter som lovet på sofaen med en langstrakt arm over sofaryggen. Hun reiser seg opp idet jeg kommer inn på rommet igjen og sender meg et varmt smil.
"Klar?"
Jeg nikker og lukker døra etter Brianna, som virker fullstendig ekstatisk med tanken på nye elever.
"Kommer de norske elevene til å bli presentert for resten av skolen, slik som Eri og jeg ble når vi kom hit?" Spør Brianna nysgjerrig og hopper lykkelig nedover marmortrappa så fort at Rue nesten sliter med å holde følge.
"Nei, det er omtrent femti elever som har kommet hit, og det vil ta altfor lang tid å presentere dem alle sammen." Forklarer hun og åpner døra til spisesalen for oss. "Finn dere en plass ved bordene deres, så møtes vi igjen når møtet er ferdig."
Rue forsvinner raskt i mengden av elever og det amme skjer med Brianna ikke mange minuttene senere.
Jeg finner enkelt frem til bordet mitt, men det tar en stund før jeg får øye på noen jeg kjenner.
Den store hånda til Bax vinker på meg og med et lettet smil setter jeg meg ned ved siden av ham.
"Hvor er Lavender?" Spør jeg og prøver å overdøve det høye lydnivået i salen.
Bax rister på hodet.
"Vet ikke! Åh, vent...der ser jeg henne!" Han peker på en lav skikkelse som kommer mot oss og roper navnet hennes helt til han får fanget oppmerksomheten hennes.
Lavender setter seg ned ovenfor oss.
"For et kaos!"
"Jeg vet!" Roper Bax tilbake.
Jeg smiler. Selv om jeg ikke har kjent noen av dem i mer enn et par dager, føler jeg en tilhørighet som jeg aldri trodde jeg skulle føle igjen.
"Hva kommer til å skje med elevene fra den andre skolen!" Spør jeg og både Lav og Bax trekker på skuldrene.
"Aner ikke. Rue sa noe om at vi kanskje ble nødt til å dele rom med dem!" Sier Bax og virker ikke særlig fornøyd.
Plutselig stilner det til i salen, og jeg ser den høye skikkelsen til Prestinnen komme inn gjennom sidedøren ved lærerpodiet. Hun blir etterfulgt av resten av lærerne, jeg kan navnet på de fleste nå, som alle setter seg ned på hver sin plass bortsett fra Prestinnen.
Hun blir stående å se utover salen med elever et øyeblikk, før hun kremter høyt.
"Jeg har samlet dere alle her denne søndagsmorgenen, for å gi elevene og lærerne fra det norske Differenty Academy i Oslo den velkomsten de så absolutt fortjener." Plutselig blir dobbeltdørene i motsatt ende av salen slått opp, og Prestinnen begynner å klappe idet de norske elevene begynner å gå ned midtgangen i salen, raskt etterfulgt av et par lærere.
Det tar ikke lang tid før resten av salen også stemmer i Prestinnens klapping.
Omtrent femti norske Differenties stiller seg opp nedenfor lærerpodiet, og en mørkhudet mann med høyhalset genser tar et skritt frem mot Prestinnen og bukker høytidelig. Prestinnen neier tilbake og går ned fra podiet for å hilse på den ukjente mannen.
Jeg kan se leppene deres bevege seg, men hører ikke mer enn en lav mumling.
Etter en kort stund retter Prestinnen seg opp og skuer utover salen igjen.
"Er det noen som har noen spørsmål angående det norske akademiets ankomst, så kan dere komme innom kontoret mitt så fort vi er ferdige her." Stemmen hennes er igjen høy nok til at alle i salen kan høre henne klart og tydelig, og jeg lurer på hvordan hun gjør det. "Vi vil også trenge noen frivillige som er villige til dele rom med noen norske elever."
Prestinnen går opp på lærerpodiet igjen.
"Som vanlig vil frokosten idag bli servert på rommet og det samme med lunsjen. Til kveldens fellesmåltid vil vi plassere ut alle de nye elevene ved deres vanlige bord, og jeg håper at dere vil ønske dem like velkomne som dere har gjort nå. Tusen takk."
Jeg ser ikke så mye som en antydning til et smil i Prestinnens ansikt, noe som slår meg som litt pussig.
Jeg følger henne med blikket ned fra lærerpodiet. Hun er igjen i en fordypet samtale med den norske læreren.
"Vil du være med ut i parken, Eri?" Spør noen og jeg snur meg rundt for å se hvem.
Bax smiler vennlig mot meg, og har allerede begynt å reise seg sammen med Lavender og et par andre.
"Eh..." Sier jeg litt usikker og prøver å finne Brianna og Rue i mengden av elever, som har begynt å bevege seg mot de to åpne dobbeltdørene. "Jeg sa egentlig at jeg skulle møte opp med Bri og Rue, men tror du det er greit om jeg kommer litt senere når jeg har funnet dem?"
Før Bax rekker å svare bryter Lav inn med sin lyse stemme:
"Selvfølgelig. Vi holder oss for det meste i utkanten av parken, under det største piletreet."
Jeg nikker og tar den hjelpende hånda til Lavender for å reise meg opp.
"Vi sees senere da." Bax og Lavender vinker til meg før de også forsvinner i mengden, som heldigvis har begynt minske en del.
Tilslutt finner jeg Brianna og Rue i bunnen av marmortrappa, der de begge står og venter på meg.
"Der er du." Brianna sender meg et lettet smil, som jeg har blitt veldig vant til nå, spesielt etter at jeg ble angrepet av vampyren den første gangen.
"Bax spurte om vi ville bli med ut i parken." Forteller jeg dem før vi begynner å gå opp trappa.
"Det kan vi vel, men jeg må først ha litt frokost, og det med én gang." Bri legger en hånd på magen som rumler høylytt.
Jeg ler.
"Dere kan gi beskjed til kokka at dere vil ha med frokosten ut, da vil den bli sendt til dere der istedenfor på rommet deres." Forteller Rue oss og tar et skritt opp trappa.
"Hva med deg?" Spør jeg. "Vil ikke du være med?"
Rue skjærer en grimase.
"Jeg tror ikke det. Jeg har aldri kommet særlig godt overens med vennene til Bax." Stemmen hennes er nøytral og jeg kan ikke høre det minste spor av følelser i den.
"Men..." Begynner jeg, men Rue rekker opp hånda for å signalisere at jeg skal være stille.
"Det går bra, helt ærlig. Jeg må uansett gå å snakke med Prestinnen snart, og ville ikke ha vært med dere mer enn ti minutter, max." Et drag av noe flyr over ansiktet til Rue, men jeg rekker ikke å se hva det er før det forsvinner igjen.
"Greit. Hvem er kokka, og hvor kan jeg få tak i henne?" Spør Brianna, og jeg synes nesten det er følelsesløst av henne.
Rue derimot ser ikke ut til å bry seg, ikke det minste, så jeg prøver å slå det bort. Det var jo Rue's valg, og hvis hun ikke har lyst til å gå, betyr ikke det at vi også må bli værende inne.
"De fleste elever pleier bare å legge igjen en lapp på rommet, hvor det står hvor de vil at måltidet skal bli levert. Men da må dere huske på å signere lappen etterpå, og takke kokka for måltidet."
Vi kommer inn på fellesrommet og Rue åpner opp døra til korridoren med soverommene.
"Dere får ha det fint da." Sier hun, men før vi rekker å si noe tilbake har hun lukket døra til rommet sitt.
"Hva feiler det henne?" Spør Brianna, men det høres ikke ut som om hun faktisk bryr seg.
Når vi kommer inn på rommet, går Brianna inn på badet igjen og ber meg om å skrive lappen til kokka. Jeg sier ikke imot henne og setter meg ned ved mitt eget skrivebord.
Bri kommer ut av badet idet jeg bretter sammen den ferdigskrevede lappen, og setter den opp mot nattbordlampa mi.
"Hva skrev du?" Spør hun og griper lappen før jeg rekker å reagere.
"Hei, du har litt av en håndskrift." Observerer hun og begynner å skumlese gjennom det jeg har skrevet.
"Ser det bra ut?" Spør jeg og tar lappen igjen, idet hun rekker den frem mot meg.
Bri nikker.
"Hvor lærte du å skrive så pent, det er jo nesten kalligrafi."
Jeg trekker forlegent på skuldrene.
"Jeg studerte det, kalligrafi altså, i et par måneder etter at jeg sluttet å gå på skolen." Forklarer jeg og begynner og gå mot døra.
"Sluttet du på skolen?"
Jeg trekker på skuldrene. Jeg har enda ikke fortalt henne at jeg gikk i samme klasse som henne på Winther Choice, det virket som om hun helt hadde glemt episoden med min feiltakelse av navnet hennes. Først hadde jeg vært urolig for at hun ville spørre om det igjen, så fort vi ble alene, men det virket som om all informasjonen vi fikk den første dagen var alt hun hadde plass til i hjernen.
Nå, derimot, har jeg satt meg selv i et hjørnet, og det er ikke sikkert at jeg kommer ut av det like enkelt som sist gang.
"Hvilken skole gikk du på uansett? Rue sa at vi var fra samme by, og såvidt jeg vet finnes det bare én skole der." Bri har hevet øyebrynene og det ser ut som om en lyspære plutselig blir slått på i hjernen hennes.
"Du gikk på Winther Choice High School, gjorde du ikke?"
Jeg innser at det ikke er vits i å holde det skjult lenger, det er ingen grunn til at hun ikke skal vite det. Men jeg bestemmer meg for å prøve å si så lite om det som mulig. Hun trenger ikke å vite at jeg satt ved siden av henne, eller at jeg trodde jeg visste navnet hennes.
"Ja, men bare for en liten stund." Erkjenner jeg og åpner døra, for å vise at det er på tide å gå.
"Hvorfor sluttet du? Når var det du gikk der? Kanskje vi var på samme trinn, du ser ut til være på min alder." Brianna's øyne glitrer av nysgjerrighet.
Jeg sukker oppgitt.
"Jeg...jeg sluttet etter omtrent én måned. Jeg hadde nylig blitt usynlig og foreldrene mine måtte flytte på grunn av det. De tenkte at en liten, nesten ukjent by var det perfekte stedet å starte et nytt liv. Vi flyttet ikke lenge etter min tolvårsbursdag, og jeg begynte på den lokale skolen. De ville at jeg skulle få meg en utdanning tiltross Evnen min, derfor begynte jeg på Winther Choice." Jeg tar en pause og ser på Bri's tankefulle øyne, hun nikker oppmuntrende mot meg.
"Jeg sluttet fordi jeg ikke klarte å være rundt alle de uvitende elevene og lærerne som ikke hadde den fjerneste ide om at jeg fantes, det inkluderer deg. Skolen gjorde meg deprimert og jeg visste at hvis jeg fortsatte å gå der ville ensomheten tilslutt ta knekken på meg, og jeg begynte å frykte for hva jeg ville være istand til å gjøre etter det." Jeg drar et langt, skjelvende åndedrett før jeg fortsetter:
"Mødrene mine tror fortsatt at jeg går på skolen, og det er sånn jeg vil at det skal være. Jeg trodde ikke at usynligheten noengang ville forsvinne, men Differenty Academy har gitt meg et håp om at det kanskje kan være mulig, hvis jeg bare er sterk nok. Jeg ønsker å gjøre mitt beste her, slik at foreldrene mine kanskje en gang i fremtiden kan se meg også." Jeg ser ned i gulvet mens jeg kjenner tårer som presser på.
Jeg snufser høylytt én gang som raskt blir fulgt av et nytt ett, men det er ikke mitt. Jeg ser opp på Brianna. Tårene faller nedover kinnene hennes som regndråper fra en mørk himmel. Hun hikster og ser mot meg, griper i luften etter hånden min, og jeg legger håndflaten min mot hennes.
Før jeg rekker å reagere har hun dratt meg inn i en tårevåt klem.
"Jeg beklager."
Jeg ler halvkvalt.
"Hva beklager du for? Det er jeg som er usynlig."
Bri ser på meg, men tårene i øynene mine gjør alt uklart, så jeg kan ikke tyde ansiktsuttrykket hennes.
"Jeg beklager for alt som ingen andre kan beklage for." Sier hun og smiler før hun drar meg inntil brystet sitt igjen med et hulk.
Jeg kan kjenne hjerteslagene hennes dundre i ørene mine.
Jeg vet ikke hvor lenge vi står sånn, men det føles godt å kjenne noen holde rundt meg igjen. Det har vært så lenge siden. For et lite øyeblikk glemmer jeg alt rundt meg, og jeg later som om jeg er i en av Karen's eller Jessica's varme omfavnelser igjen. Noe sterkt begynner å bygge seg opp i brystet mitt, en viljestyrke til å leve som jeg ikke har følt på lenge. Jeg lar den boble i blodet mitt, og i et svakt øyeblikk lar jeg fantasien min løpe løpsk. Jeg ser for meg en fremtid der jeg har jobb og leilighet og noen som bryr seg om meg. Men det beste er at uansett hvor jeg snur meg, ser folk meg. Jeg er synlig igjen.