Differenty Academy

Kap. 25: Sommerballet

"Jeg ser latterlig ut." Klager Rue og snur seg rundt i den jadegrønne ballkjolen, som strammer til rundt hoftene og løsner litt opp like før ankelene.
Håret hennes henger løst rundt skuldrene, og hun har dratt en svart eyeliner over hvert øyelokk i en perfekt bue med en skarp vinge.
"Du ser nydelig ut." Protesterer jeg og Rue ser på meg med et drepende blikk, mens rødmen sprer seg over det runde ansiktet.
Det er noe som har forandret seg mellom oss. Selvfølgelig er det det, men sannheten er at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal oppføre meg lenger.
Jeg husker det myke kysset som Rue plantet på skulderen min for under et kvarter siden. Det kribler fortsatt i magen bare ved tanken på det.
"Skal du sitte og stirre på meg resten av kvelden, eller skal du åpne døra for den, og jeg siterer; nydelige, daten din." Spør Rue meg og bringer meg tilbake til virkeligheten.
Jeg rødmer med hjertet helt opp i halsen, og åpner døra for henne.
Rue ler og sender meg et lurt smil.
"Jeg kan bli vant til dette." Sier hun spøkefullt og dulter meg i siden med albuen.
Jeg møter de myke, brune øynene hennes, og hele kroppen min fylles med en varme som gnistrer helt ut i fingertuppene mine.
Forsiktig fletter jeg fingrene våres sammen, slik jeg husker at vi gjorde en gang for lenge siden når jeg lå på sykestua etter det første vampyrangrepet.
Idet vi kommer bort til marmortrappa ser jeg at ballet allerede er i full sving. Det lyser svakt fra krystallkrona i førsteetasje, som viser festen på nivået under oss.
"Ballet foregår i både Inngangshallen, Ventesalen, Spisesalen og Ballrommet, som ligger rett ved siden av Ventesalen." Forklarer Rue meg idet vi går nedover marmortrappa.
En lav jente med brunt hår i to forseggjorte musefletter kommer bort til oss, idet vi kommer ned fra det siste trappetrinnet. Det rykker til i hånda til Rue, men hun løsner den ikke fra grepet mitt.
"Rue, du kom!" Sier jenta ivrig og jeg sender Rue et spørrende blikk.
"Jepp, det gjorde jeg." Svarer Rue og ignorer blikket mitt til jenta har gått sin vei igjen.
"Hvem var det?" Spør jeg og hever øyenbrynene avventende.
"En jente fra mattetimen min. Jeg tror at navnet hennes er Mindy, med stor vekt på tror." Forklarer Rue og rister oppgitt på hodet.
Jeg ler og Rue ser på meg med et mykt smil.
"Kom." Jeg begynner å dra henne mot Ballsalen.
Hvis jeg kjenner Brianna rett, er det der hun kommer til å være.
Og ganske riktig finner jeg henne på dansegulvet sammen med Caspar, som i motsetning til Bri, ser veldig utilpass ut.
Idet Caspar får øye på oss, nå er jeg sikker på at han er istand til å se meg, kanskje det er en vamprygreie, lener han seg ned og hvisker noe i øret på Bri. Hun nikker og de kommer bort til oss. Så fort hun er nærme nok, legger jeg en hånd på skulderen hennes.
"Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne, dere kom!" Roper Brianna over den øredøvende musikken, og gir meg og Rue en knusende klem som lukter av svette og vaniljeduftende parfyme.
"Jeg skjønner ikke hvordan du klarte å få med deg Rue, men hvor er Raymond?" Roper Bri igjen og skanner omgivelsene rundt seg.
Jeg rister på hodet.
"Jeg er her sammen med Rue!" Roper jeg tilbake og det ser ut som om Brianna's smil blir enda bredere, hvis det i det hele tatt er fysisk mulig.
"Skal bi sette oss ned?" Spør Rue og vifter mot et ledig bord bakerst i lokalet.
Flere små runde bord står spredt rundt dansegulvet, med små lyslykter som brenner i et rødt skjør. Over hodene på oss snurrer en discokule, som reflekterer lyset fra de mangefargede lyskasterne rundt om.
"Ja." Svarer jeg Rue, og vi skynder oss alle bort til bordet før noen andre bestemmer seg for å ta det.
"Har dere vært i Spisesalen enda?" Spør Rue og retter oppmerksomheten mot Brianna og Caspar.
Hendene våre ligger sammenflettede på kneet til Rue, og det virker ikke som om jeg er i stand til å fjerne blikket mitt fra henne. Den grønne kjolen skinner i det skiftende lyset fra discokulen over oss.
Bri rister på hodet.
"Nei, men jeg begynner snart å bli sulten. En dans til, så kan vi gå og spise." Svarer hun, og sender Caspar et blikk som forteller ham at han ikke har noe valg.
Caspar sukker, men klarer ikke å holde tilbake et lykkelig smil idet Brianna drar ham tilbake på dansegulvet.
"Besøk igjen." Hvisker Rue i øret mitt og nikker mot to personer som kommer mot oss.
Ingrid ser fantastisk ut i en glitrende, kort kjole og smiler lurt til Rue. Bax derimot, har på seg en svart dress med dressjakka i et fast grep slengt over høyre skulder.
"Så, dette er din hemmelige date." Observerer Rue og studerer Bax, som om de nettopp har møtt hverandre. "Hyggelig å møtes."
Bax klør seg forlegent i bakhodet og smiler unnskyldende.
"Vel, dere turtelduer får ha en fin kveld videre." Sier Ingrid og blunker lurt til meg med et vennlig smil, før hun snur seg rundt og går sin vei med Bax ved sin side.
"Smilte nettopp Ingrid til meg?" Spør jeg Rue og hun smiler humoristisk.
"Hvem vet hva den jenta driver med."
Jeg ler, men latteren min dør ut så fort jeg møter det dype blikket til Rue. Det er som om jeg ser en helt ny side av henne. Det er ikke det at hun virker mer avslappet eller noe. Tvert imot egentlig, hun virker både anspent og nervøs, men idet øynene våres låser seg fast i hverandre, ser hun ikke lenger på meg med et vennskapelig blikk. Det er dypere, mer intenst. Jeg kan føle trykket fra hånda hennes, vært åndedrett som treffer ansiktet mitt. Omgivelsene rundt oss forsvinner, og det eneste jeg kan høre av musikken er den dunkende bassen, som slår i takt med hjerteslagene mine.
"Jeg..." Begynner Rue og jeg husker et minne for lenge, lenge siden: den første dagen jeg møtte henne.
Det var en normal dag og jeg satt i vinduskarmen på biblioteket i Season Ville, da noen plutselig kom gående opp trappa mot meg. Rue, med det korte svarte håret og de myke, men strenge øynene hennes, kom til syne på trappeavsatsen. Hun var den første som så meg, den første som snakket til meg på fire år. Stemmen hennes var en myk symfoni som snek seg inn helt til hjertet mitt, og jeg begynner å lure på om jeg allerede da visste at hun var spesiell, at hun var den rette for meg. Og at alt etter det, bare var meg som prøvde å fornekte meg mine egne følelser fordi jeg var redd. Redd for hva det betydde, redd for hva de ville forårsake hvis jeg ikke klarte å kontrollere dem, redd for meg selv.
Men nå, med fingrene flettet sammen med Rue's, og det myke blikket som ikke har andre øyne enn for meg, er jeg ikke redd lenger. For første gang, føler jeg meg fullstendig hel, som om jeg har funnet alle bitene som har manglet opp igjennom alle årene, og endelig har fått puslet dem sammen.
"Er dere klare for å spise?" Høres en stemme i det fjerne, og idet Rue trekker seg motvillig unna, klarner synet mitt og jeg får øye på Caspar som gnir seg såret på skulderen.
Bri gir ham et strengt blikk og knekker knokene på høyre hånd.
"Hva var det for, du sa jo at du var sulten?" Sier han og ser spørrende på Bri, som sukker oppgitt og himler med øynene.
"Ingenting, du er bare ikke veldig bra på timing." Svarer hun og sender meg og Rue er unnskyldende smil, som får oss begge til å rødme.
Plutselig er det som om hele kroppen til Bri rykker til, og med store øyne kaster hun hendene opp i været.
"Jeg elsker denne sangen!" Roper hun, og begynner å svaie i takt med den dunkende elektroniske musikken.
Etter min mening høres sangen helt lik ut som alle de andre.
"Én dans til og så spiser vi, jeg lover!" Bri drar Caspar mot dansegulvet nok en gang, og han gir fra seg et slitent sukk. Svetten renner av dem begge to, men de ser ikke ut til å bry seg noe mer om det enn alle de andre dansende elevene.
"Kommer dere?" Spør Brianna, som har begynt å hoppe i takt med den høylytte bassen.
"Jeg er ikke særlig god på å danse!" Roper Rue tilbake og trekker unnskyldende på skuldren.
Bri snøfter oppgitt.
"Du kan ikke være noe verre enn Eri, kom igjen!"
"Hei! Jeg er en formidabel danser, bare så det er sagt, jeg bare velger å ikke gjøre fullstendig narr av meg selv." Protesterer jeg, men Bri rister bare på hodet.
"Bevis det!"
Jeg sukker og innser nederlaget mitt.
"Blir du med?" Spør jeg etter å ha reist meg opp fra den ukomfortable metallstolen, og rekker frem en hånd mot Rue.
"Er det sånn du har tenkt til å spørre meg om en dans? Jeg må si jeg er litt skuffet." Spøker hun og trekker på smilebåndet.
"Greit." Jeg kneler og tar hånda til Rue i begge mine og før jeg rekker å tenke meg om, plasserer jeg et mykt kyss på utsiden av hånda hennes. "Rue, vil du gjøre meg til den lykkeligste Kamuflereren i dette rommet, og gi meg denne dansen?"
Rue møter blikket mitt og ler så bordet rister.
"Hvordan skal jeg kunne si nei til det?" Spør hun og reiser seg opp, slik at kjolen faller ned rundt anklene hennes.
Hun leder meg bort til der Bri og Caspar står. Sangen har senket tempoet og de står og svaier med armene om hverandre.
Rue legger to forsiktige hender på korsryggen min, slik at vi blir presset tettere inntil hverandre. Med like stor forstikighet, slenger jeg to skjelvende armer rundt halsen hennes. Nesene våres er ikke mer enn et par millimeter ifra hverandre, og jeg føler meg fortapt i de bunnløse øynene til Rue.
Hun åpner munnen. Men idet hun begynner å si noe, hører jeg en annen stemme, men det er vanskelig å si hvor den kommer fra.
På tide å gå. Du har latt meg vente lenge nok.
"Hva sa du?" Spør jeg uten å vite hvem spørsmålet egentlig er rettet mot.
"Jeg sa..." Sier Rue og smiler mykt. "...at du ikke er så dårlig til å danse som Brianna sa."
"Oja, eh...takk."
Jeg rekker ikke å senke skuldrene før den andre stemmen popper opp igjen, og denne gangen skjønner jeg hvor den kommer fra: hodet mitt.
Ikke si noe, bare kom deg ut av Ballsalen og møt meg i utkanten av skogen.