Differenty Academy

Kap. 01: Forfulgt av en Forfølger og Forfølger Forfølgeren

Himmelen er blå, skyfri, med en skinnende sol som ser ned på meg fra der jeg ligger i det grønne gresset i parken noen få kvartaler unna huset vårt. Vi er der alle sammen, mine to adoptivmødre, Jessica og Karen, min bestevenn, Stephanie, og hennes foreldre. Vi ler, spiser lunsj på et marinblått teppe, Steph kaster druer på meg, prøver å vekke meg fra dagdrømmingen min. Lyden av barn som løper, leker, foreldre som skynder seg etter dem, urolige barnet deres vil bli skadet, trygler dem om å ta på seg litt solkrem.
Så kommer mørket. Det tomme, triste mørket. Det sluker meg som et dypt sultent hav. Lydene, forstyrrende, høye, ulikt noe annet jeg noensinne har hørt.
Synet mitt kommer tilbake, plutselig, som å skru på lyset igjen. Men noe er annerledes. Jeg er ikke meg selv. Hjernen min føles tung og hodet verker.
Jeg kan høre foreldrene mine rope på meg, stående kun et par meter unna. Jeg vinker til dem, roper til dem, faller ned på kne og trygler dem om å se meg. Men det gjør de ikke, og det vil de aldri igjen.

Jeg våkner plutselig opp, dekket av svette fra topp til tå. Hodet mitt verker nesten like ille som i drømmen. Jeg har ofte den samme drømmen, den startet da jeg var 12 år.
Det er dagen jeg forsvant fra jordens overflate, sporløst. Vel, jeg forsvant ikke akkurat, jeg eksisterer fortsatt, men folk kan bare ikke se meg.
Det er bare en ting i drømmen som ikke stemmer overens med den virkelige hendelsen, foreldrene mine kunne fremdeles høre meg. Men jeg tror at det at jeg i drømmen er usynlig og uhørbar for dem, på en måte symboliserer forholdet mitt til resten av verden. Ingen vet at jeg eksisterer bortsett fra Jessica og Karen.
Det har gått fire år siden den dagen, og jeg er fremdeles usynlig. Etter hendelsen i parken ble mødrene mine nødt til å flytte fra London og til en liten landsby ute på bygda, omgitt av jorder og klipper, uten noen bånd til deres gamle byliv i hovedstaden. Landsbyen vi bor i heter Season Ville og alle i byen tror at jeg er Karen og Jessica's 18 år gamle datter som har dratt til London for å studere. Det er en liten by med et par tusen innbyggere, nesten alle kjenner hverandre på en eller annen måte.
Jeg reiser meg ut av senga og slenger på meg en tynn morgenkåpe som henger over stolryggen. Før jeg går ned i førsteetasjen for å spise litt frokost før jeg drar på skolen, stjeler jeg et raskt blikk på meg selv i speilet. Det svarte, krusete håret mitt står ut til alle kanter, de mørke, nesten svarte øynene mine ser dratt og slitne ut og tiltross for at hudfargen min har en nyanse av kaffe blandet med melk ser den bleik og livløs ut.
Jeg går ned og blir møtt av den umiskjennelige lukten av nystekt bacon og eggerøre.
"Hei." Sier jeg idet jeg kommer inn på det lille kjøkkenet vårt.
Karen står ved komfyren og rører i en stekepanne mens Jessica sitter henslengt på en stol ved det lille, runde spisebordet i midten av rommet og leser en bok.
"Hei." Svarer de og snur seg rundt.
De møter ikke blikket mitt men ser bare tomt ut i lufta.
I begynnelsen gjorde det meg trist å se de tomme blikkene deres forgjeves søke etter meg, vite at de aldri kom til å få øye på det de lette så inderlig etter. Men nå har jeg vant meg til det.
Jeg setter meg ned ovenfor Jessica og begynner å fylle opp asjetten min med mat. Jessica legger tilslutt fra seg boka og vender blikket i retningen hun tror jeg sitter.
"Så, har dere noe spesielt på skolen idag?" Spør hun idet Karen kommer bort til oss, setter fra seg en tallerken med nystekt bacon og setter seg ned ved siden av Jessica.
Jeg tygger ferdig biten jeg har i munnen før jeg svarer:
"Nei, ikke egentlig."
Sannheten er at jeg ikke går på skolen lenger.
Det første året i Season Ville gikk jeg på en ungdomsskole kalt Winther Choice High School. Men jeg orket tilslutt ikke å være der, blant alle menneskene som ikke kunne eller fikk vite at jeg fantes. Jeg måtte alltid sette meg bakerst i klasserommet, som oftest på gulvet, for at ingen skulle vite at jeg var der.
Grunnen til at Jessica og Karen vil at jeg fremdeles skal gå på skole er fordi de vil at jeg skal kunne få meg en utdanning, i tilfelle usynligheten plutselig en dag bestemmer seg å gå bort igjen. Innerst inne tror jeg de vet at det aldri kommer til å skje, men jeg vil ikke skuffe dem mer ved å fortelle dem at jeg har skulket skolen de siste fire årene. Jeg blir bare altfor misunnelig og deprimert av å se skravlende venninner og brølende kamerater gå nedover korridorene på skolen, eller sittende i klasserommet, hviskende og fnisende.
Istedenfor å gå til skolen hver dag drar jeg som oftest til den store biblioteket i byen. Det er alltid stille der, og som oftest folketomt. Jeg pleier å sitte i den svære vinduskarmen av tre med sekken bak ryggen som støtte med en ny bok i hånden, eller med hodetelefoner på og mobilen klistret til ansiktet.
"Vel, jeg får komme meg avgårde snart." Annonsere Jessica, setter fra seg asjetten i vaskemaskinen og gir Karen et kyss på kinnet før hun går ut av kjøkkenet.
Jessica jobber som forfatter og kunstner, og har en utstilling av de nyeste maleriene sine på en café i sentrum av landsbyen. Karen derimot jobber som advokat og nøyaktig hva hun gjør vet jeg egentlig ikke.
"Det er så deilig at det endelig er fredag igjen, altså denne uka har vært så stressende." Forteller Karen meg og prøver å innlede en liten samtale.
Jeg sier meg enig, selv om det eneste jeg har gjort denne uken er å lest ferdig to bøker, sett en hel sesong av Sherlock og sortert alle bøkene på rommet mitt etter farge.
Samtalen varer i omtrent tjue minutter før jeg tilslutt forklarer Karen at jeg må begynne å gjøre meg klar for skolen. Hun nikker og smiler mykt mot stolen jeg satt i for et par sekunder siden, det hun ikke vet er at jeg allerede har reist meg og er på vei ut av kjøkkenet.
Oppe på rommet mitt igjen drar jeg på meg en enkel genser, et par trange bukser med høy midje og samler det bustete håret mitt i en enda mer bustete hestehale. Jeg pakker sekken min slik jeg alltid gjør, legger i matboksen Karen har lagd til meg, boka jeg holder på med, en myk pute og mobilen min med hodetelefoner.
Jeg ser bort på klokka på nattbordet. Den viser kvart over åtte. Jeg legger meg ned i senga min igjen og skrur på laptopen min, finner frem Netflix og setter på en film.
Dagene mine er ganske ensformige. De går som oftest ut på det samme, jeg står opp til en hjemmelagd frokost av enten Jessica eller Karen, kler på meg og er på laptopen til jeg skal på "skolen", for deretter å gå en kvarters tid til biblioteket. Resten av dagen blir brukt til enten lesing eller til å se på et eller annet på mobilen min. Noen dager er jeg så lei at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, så jeg stirrer bare tomt ut på parken bak biblioteket som vindusplassen min har god utsikt til.
"Da drar jeg Eri, Jess er tilbake omtrent klokka tre idag og jeg er ikke hjemme før syv , så du får hjelpe henne med middagen ikveld!" Roper Karen opp til meg idet hun går, og før jeg rekker å si hade til henne har hun allerede smelt igjen døra etter seg. Det tar ikke mange sekundene senere før jeg hører at nøkkelen hennes blir vridd om i låsen.
Jeg griper tak i jakka mi som henger på en knagg bak døra, og med sekken på ryggen går jeg ned trappa igjen. Jeg tar på meg de svarte joggeskoene mine og låser døra etter meg idet jeg kommer ut i den kalde, men friske vårluften. Det er mars og varmen har akkurat begynt å komme tilbake etter en bløt og regnfull vinter, uten det spor av snø.
Jeg går nedover den asfalterte veien, rundt en sving og kommer nesten med engang inn i hovedgata i byen. Det er butikker på begge sider av den brede veien, noen har akkurat åpnet mens andre venter til senere på ettermiddagen når kundene kommer strømmende på, om det så er fra jobb eller skole. Akkurat nå er gaten nesten tom bortsett fra de som skynder seg bortover veien for å rekke de tidlige jobbene sine, og de krumbøyde tiggerne som sitter utenfor spisesteder og klesbutikker i håp om å få en slant til middag. De sitter med hjemmelagde, strikkede pledd, med luer dratt langt nedover hodet og med beina presset tett inntil brystet for å holde varmen.
Idet jeg går forbi en mann i omtrent femtiårene med en stor pjuskete hund liggende tett inntil seg, graver jeg hånda mi ned i jakkelomma, fisker raskt ut et par mynter og kaster dem ned i den slitte hatten som er plassert ved føttene til mannen. Jeg skynder meg videre idet jeg hører han grynte søvnig og strekke trøtt på armene.
Et par kvartaler senere kommer jeg frem til biblioteket. Det er en gammel, ganske stor bygning som er pent utsmykket med ulike mønstre inngravert i den harde steinfasaden. Et par statuer pryder den lange gressplenen foran biblioteket mens høye trær, som akkurat begynner å slå knopper, rammer inn området som et høyt og livlig grønt gjerde.
Jeg går opp steintrappen og skynder meg gjennom de høye tredørene som fungerer som hovedinngangen til biblioteket. Deretter snor en lang trapp av tre seg oppover til andreetasjen der bøkene befinner seg. Jeg går opp og blikket mitt møter straks de høye bokhyllene som strekker seg hele veien opp til taket. Jeg setter meg ned helt bortsett i etasjen, i den høye og brede vinduskarmen, med sekken bak ryggen og mobilen i hånden.
Det kan ikke ha gått mer enn fem minutter før jeg hører lette skritt komme gående opp trappen, gummisålene gir fra seg en ubehagelig lyd. En jente på omtrent samme alder som meg, kanskje et år eldre, kommer til syne i toppen av trappen. Hun er av asiatisk utseende med et smalt ansikt, mørkebrune øyne og tunge svarte øyevipper. Leppene er fyldige og skinner i det svake lyset fra taklampene, som henger ned fra det buede steintaket. Håret hennes er kort og gutteaktig, og ser ut til å være klippet med en unøyaktig hånd, kanskje hun har gjort det selv. Hun har et sånt feministisk utseende som ikke behøver verken mascara eller leppestift, og som aldri forandrer seg uansett om hun klipper håret kort eller går i posete klær.
Det er ikke før jeg møter det harde, uttrykksløse blikket hennes at jeg skjønner at hun er på vei mot meg. Øynene hennes låser seg fast i mine, skrittene hennes blir raskere. Hun kan se meg, det er ingen tvil om det, men hvordan? Hvorfor?
Plutselig får jeg panikk, det er som en indre alarmklokke plutselig går amok inne i hjernen mine, og jeg skynder meg å samle sammen sakene mine. Akkurat idet jeg skal slenge ryggsekken over skulderen og ta beina på nakken, stopper jenta opp og begynner å snakke.
"Hør på meg, du må bli med meg, det er liten tid til å forklare..." Jenta løfter opp hendene for å vise at hun ikke har som hensikt å skade meg, stemmen hennes er myk og beroligende.
Jeg stopper opp for et øyeblikk, forvirret. Hjernen min har vanskelig for å ta inn alt som skjer, det er som om den plutselig har stoppet opp, internettet er tregt og hjernen min bruker altfor lang tid til å laste inn den viktige informasjonen.
Jenta tar et skritt nærmere mot meg, og jeg blir revet ut av tankerekken min. Jeg handler på rent instinkt idet jeg plutselig slenger sekken over den høyre skulderen min, løper mot trappen og skynder meg ned så fort at jeg holder på å snuble i de små trinnene. Jeg river opp tredørene uten å bry meg om noen ser det og løper ut i den nå milde lufta. Det er ikke før jeg er flere kvartaler unna biblioteket at jeg tørr å se meg over skulderen. Ingenting. Ikke så mye som en liten bevegelse fra de få bladene på bakken. Jeg sukker lettet ut.
Usikker på hva jeg burde gjøre nå går jeg mot skolen. Jeg vet ikke hvor ellers jeg kan gjøre av meg for øyeblikket og jeg er redd at jeg vil støte på Jessica hvis jeg går hjem. Hun kan kanskje ikke se meg, men etter at jenta i biblioteket gjorde det er jeg ikke villig til å ta den sjansen igjen.
Det tar omtrent femten minutter å gå fra biblioteket til Winther Choice, og jeg får god tid til å tenke over det som nettopp skjedde. Det må ha vært innbilning, hun kan umulig ha sett meg etter fire år med fullstendig usynlighet. Men hun snakket jo til meg, gjorde hun ikke? Hva var det hun sa igjen? Du må bli med meg, det er liten tid til å forklare? Hva mente hun med det? Kanskje hun henvendte seg til noen andre, kanskje det var noen andre i etasjen som jeg ikke la merke til.
Når jeg tilslutt når frem til skolen viser det seg at jeg bare har enda flere ubesvarte spørsmål. Jeg går forsiktig inn gjennom hovedinngangen, tørker stille av meg joggeskoene mine og går mot et av klasserommene i korridoren til venstre. Det er en stund siden jeg har vært her og jeg vet egentlig ikke hvor hvilken klasse befinner seg, eller når klassene er ferdige. Jeg tenkte jeg kunne snike meg inn i et klasserom og sette meg ned så stille som mulig, men siden de fleste rommene ser ut til å være lukket, blir den planen fort spolert.
Plutselig husker jeg det nesten ubrukte skolebiblioteket i etasjen over, og i litt bedre humør går jeg forsiktig opp den slitte metalltrappen. Det er ingen å se i noen av de få korridorene jeg passerer, verken elever eller lærere, så jeg går utifra at de fleste er opptatt i ulike klasser og aktiviteter.
Biblioteket ser fullstendig tomt ut bortsett fra den eldgamle bibliotekaren som sitter bak en lang skranke av tre. Jeg lister meg forbi henne og går mot det eneste vinduet jeg kan se. Hyller fullastede med bøker i alle farger står oppreist på rad og rekke bortover gulvet, noe som gjør det vanskelig for meg å avgjøre om det virkelig befinner seg noen andre i biblioteket eller ikke. Forsiktig drar jeg en plastikkstol fra et av de lange bordene som står plassert mellom bokhyllene bort til vinduet, og setter meg ned. Jeg ser meg rundt skulderen for å dobbeltsjekke at det ikke er noen bak meg og fisker tilslutt frem boka jeg har i sekken.
Dypt fortapt i boka hører jeg ikke jenta som kommer gående mot skranken, og det er ikke før hun snakker at jeg blir revet tilbake til virkeligheten. Både forskrekket og forvirret klarer jeg ikke å skjelne hva hun sier, alt jeg kan høre er den myke stemmen som nærmest ruller ut av munnen hennes som en kjær melodi. Det er henne, den samme jenta som var på biblioteket i byen. Jenta ser ikke bort på meg, hun gjør ikke engang mine til å ha sett meg i det hele tatt. Hun bare står lent over skranken mens bibliotekaren sakte låner ut bøkene til henne.
Mens hun går ut av biblioteket forventer jeg hele tiden at hun skal snu seg dramatisk rundt og komme stormende mot meg. Men ingenting skjer, hun ignorer meg like mye som alle andre.
Hun forsvinner ut av biblioteket og jeg ser etter henne så lenge jeg kan. Plutselig griper jeg sekken min og løper etter henne, helt spontant. Rett og slett fordi jeg er nysgjerrig, det er en stund siden jeg har vært det.
Jenta går stille og uvitende et par meter foran meg, jeg sakker ned farten og passer på å holde den samme avstanden mellom oss. Med bøkene i den ene hånden og den andre stukket i lomma på buksa svinger jenta rundt et hjørne og inn i en ny korridor. Jeg skynder meg rundt det, men får til min skuffelse se at jenta er borte igjen.
Jeg tipper at hun har gått inn i et av de lukkede klasserommene. Likevel begynner jeg å gå nedover korridoren, fremdeles nysgjerrig. Veggene på begge sider av meg er av rød murstein og klasseromsdørene av solid treverk. Et par plakater sitter klistret til veggene og reklamerer for ulike skoleaktiviteter.
Jeg hører plutselig skritt bak meg og idet jeg snur meg rundt står jeg ansikt til ansikt med den ukjente jenta. Øynene hennes stirrer rett inn i mine, de er kun centimeter unna, likevel ser de uttrykksløse ut og jeg har vanskelig for å tyde hva hun føler. Leppene er stramt snurpet igjen og hele kroppsholdningen hennes virker stiv og anspent.
Det er dødsens stille i korridoren. Ingen av oss lager det minste lyd, vi stirrer bare inntrengende på hverandre. Det kan hende jeg innbiller meg det men det virker som om jenta er usikker på hva hun burde gjøre. Eller kanskje det bare er det jeg føler, det er vanskelig å si.
Plutselig griper jenta tak i håndleddet mitt og snur seg rundt mot utgangen, som er helt i enden av korridoren. Hun begynner å dra meg med bort til den, og selvom jeg har lyst til å stritte imot lar jeg henne dra meg gjennom dørene og ut i den kjølige luften. Kroppen min går helt og holdent på pumpende adrenalin og det er alt som holder meg fra å vri meg ut av det harde grepet til jenta og løpe så langt bort som mulig, noe som sikkert ikke er særlig langt siden den eneste treningen jeg noensinne har hatt har vært i gymtimene og de har jeg droppet de siste fire årene.
Jenta begynner plutselig å løpe, og med det harde grepet om håndleddet mitt har jeg ikke noe annet valg enn å løpe jeg også. Det føles ut som om omgivelsene rundt oss går forbi i lysets hastighet. En sterk vind blåser mot oss og hadde ikke jenta hatt et så stramt grep om meg er jeg ganske sikker på at jeg ville blåst bort. Vinden er ubehagelig kald og inntrengende og smyger seg inn gjennom jakka og buksene mine. Kroppen min blir dekket av gåsehud og alt jeg kan høre er den ulende vinden. Synet mitt blir uklart og jeg er redd jeg holder på å besvime. På en eller annen måte klarer den ukjente jenta å holde meg oppe og plutselig hører jeg en metallisk lyd til høyre for meg. En susende lyd strømmer gjennom ørene mine og noe som ser ut som en tunnel av vind og skyer danner seg foran oss. Det er vanskelig å si om det jeg ser er virkelig eller bare øynene mine som spiller meg et puss, men plutselig treffer vi tunnelen av vind og skyer, og tåke blåser hardt mot kroppene våre.
Vinden avtar like fort som den oppstod og alt blir stille. Alt jeg kan se rundt meg er mørke. Inntrengende mørke som minner meg smertefullt mye om når jeg var 12 år og forsvant for første og aller siste gang.