Differenty Academy

Kap. 12: Hevngerrig Vampyr

Bibliotekar Fangs står ikke mer enn en meter ifra meg. I hendene holder hun Bri's livløse kropp. Øynene hennes er låst fast i mine, de små, stikkende svarte pupillene går nesten i ett med den mørke rødfargen, som gradvis blir lysere, slik at den minner om ferskt blod. Hun freser mot meg, som et dyr, mens hun flekker tenner.
Jeg svelger hardt. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke la Brianna bli noe mer skadd, hvis hun i det hele tatt fortsatt er i live.
"Prestinne! Prestinne Ravenwood! Hjelp!" Roper jeg så høyt jeg bare kan.
Ingenting skjer. Hvordan kan hun ikke ha hørt meg, det er jo dødsens stille her?
Jeg skal til å rope igjen når vampyren plutselig angriper meg, med tennene rettet mot halsen min. Den lille kroppen til Bibliotekar Fangs kræsjer inn i meg så jeg fullstendig mister fotfestet. Kroppen min treffer gulvet med all sin kraft og synet mitt blir uklart en liten stund. Jeg kan kjenne hvordan vampyren krafser etter halsen på toppen jeg har på meg. De lange neglene skraper mot huden min og jeg kan se hvordan pupillene hennes utvider seg idet små bloddråper begynner å piple frem. Akkurat idet hun skal til å sette tennene i meg, som om jeg ikke er mer enn et saftig kjøttstykke, sparker jeg til med beina slik at jeg treffer henne i siden. Fangs gir fra seg et smerteskrik og tumler forvirret over på siden. Jeg setter meg overskrevs for henne, med knærne plantet godt i gulvet på hver side av hoftene hennes. Bibliotekar Fangs vrir og vender på seg og fortsetter å krafse etter meg med neglene, som er minst like skarpe som hjørnetennene. Jeg leter fortvilt etter noe jeg kan bruke som våpen. Prestinnen hadde brukt en stake, men jeg får ikke øye på noenting som kan fungere som et improvisert våpen. Det eneste jeg får tak i er de høyhælte skoene til Bri, noe jeg vet jeg kommer til å måtte betale for senere. Jeg vurderer å prøve og vri av hælen og bore den gjennom hjertet hennes. Det er den eneste måten jeg kan komme på å drepe en vampyr for øyeblikket, men jeg innser tilslutt at en skohæl ikke ville klart å bore gjennom bare kjøtt og bein, i hvert fall ikke hvis jeg skal være muskelkraften som driver den.
Jeg ser ned på Bibliotekar Fangs. Hun er fremdeles den eldre damen jeg møtte i biblioteket. Hun virket ikke fullstendig morderisk da, så hva har skjedd? Noe må jo har gjort henne slik som hun er nå. Jeg møter det vilde blikket hennes. Hun virker mer som et forvillet dyr, enn et menneske. Selv om jeg hadde hatt en stake av beste treverk, ville jeg ikke ha klart å drepe henne. Tiltross for den dyriske innstillingen hennes, kan jeg fortsatt se glimt av den strenge bibliotekaren. Hun er like mye et menneske som jeg er.
Derfor, istedenfor å prøve å beseire henne, griper jeg tak i de frenetisk viftende armene hennes, presser dem ned mot gulvet og med mine lungers full kraft roper jeg på hjelp. Jeg roper ikke på Prestinnen, eller noen annen spesifikk person, jeg bare fortsetter å rope ordet 'Hjelp'. Det er stille en liten stund, halsen min føles tørr og sår ut.
Plutselig blir lys i etasjen over skrudd på. Fra begge sidene av marmortrappa kommer det elever, jenter og gutter, som kommer for å se hva som foregår. Jeg ser et par kjente ansikter, deriblant Rue, Jasper og Jeremias.
Rue er den første som kommer meg til unnsetning. Hun løper mot meg med et skrekkslagent og urolig uttrykk i den halvvåkne ansiktet. Det ser ut som om hun nettopp har våknet, der hun går kledd i en lilla pysjamas av silke og håret i bustete floker. Det forhindrer henne ikke i å se fullstendig livsfarlig ut da.
Idet hun kommer opp på siden av meg, drar hun fram en kniv fra ermet på pysjamas, og jeg lurer på om hun sov med en eller bare grep den i forbifarten.
"Det er vampyren. Rue, det er..." Jeg rekker ikke å si mer før et hulk slipper ut mellom leppene mine.
Tiltross for at hele kroppen min rister, fortsetter jeg å holde Bibliotekar Fangs nede. Hun vrir desperat på seg idet flere og flere elever kommer til syne rundt oss.
"Noen, gå å hent Prestinnen." Beordrer Rue.
Det kunne like gjerne ha vært Prestinnen som snakket selv, for så fort hun ser opp på folkemengden rundt seg med øyne like harde som stein, løser klyngen av elever seg opp og et par eldre ungdommer skynder avsted gjennom døren til Administrasjonen.
Rue hjelper meg med å holde Bibliotekar Fangs nede til Prestinnen endelig dukker opp i døråpningen.
"Du godeste!" Hun kommer løpende mot oss med en trestake i hendene, slik som sist gang.
Ansiktet er fordreid av sinne, og hun huker seg ned ved siden av oss. Hun holder staken rett over der jeg ville innbilt meg at hjertet skulle være, og hever hånden for å kjøre det harde treverket gjennom brystkassen til vampyren.
"Vent!"
Prestinnen ser overrasket på meg.
"Denne skapningen prøvde å drepe det, gjorde den ikke? Det er ingen grunn til å vise henne noen barmhjertighet. Hun fortjener å brenne i Helvete, der slike som henne hører til."" Hun spytter ut ordene som gift på tungen.
Rue lener seg nærmere ansiktet til Bibliotekar Fangs. Hun pirker på en av hjørnetennene med den blanke kniven sin. Idet hun trekker kniven tilbake blir det værende igjen små flekker av grønnaktig væske på tuppen kniveggen, som nesten klister seg fast til det kalde metallet.
"Vampyrgift. De bruker det for å bedøve ofrene sine, slik at de ikke kan komme seg unna. Deretter velger de enten å tømme dem med en gang, når blodet er som ferskest, eller så sparer de ofrene sine til senere. Noen vampyrer foretrekker å ikke bruke gift i det hele tatt, de mener at blodet er ferskere hvis offeret er ved bevissthet når det blir tømt." Rue snur kniven rundt i hånd, gransker intenst den motbydelige væsken.
"Brianna?" Spør jeg.
Jeg hadde helt glemt bort Bri og reiser meg raskt opp for å sjekke hvordan det går med henne. Jeg tenker meg ikke om idet jeg stabler meg opp på beina, og samtidig fjerner vekten som holder Fangs nede. Heldigvis er Prestinnen raskt til å reagere, og presser staken enda nærmere brystet hennes.
"Hvis du så mye som tenker på å flykte, vil jeg personlig sørge for å bore hjertet ditt med denne staken, og det med glede." Advarer hun bibliotekaren som flekker tenner, men holder seg i ro.
Jeg skynder meg mot Brianna med Rue hakk i hælene, som bøyer seg ned idet vi kommer frem.
"Hun ble bitt, ikke sant?" Spør Rue meg og kjenner etter pulsen hennes.
Jeg nikker, for nervøs til å forme en setning. Hva hvis Brianna også er død? Da vil jeg aldri kunne tilgi meg selv. Det er min skyld at hun er skadet. Jeg skulle aldri ha forlatt Prestinnens kontor.
"Som jeg trodde." Rue reiser seg igjen og drar en hånd gjennom det svarte håret.
Jeg ser avventende på henne med oppsperrede øyne.
"Hun er bare bedøvet. Bri vil våkne opp om litt, det tar en del timer, maks en dag, før all giften er ute av systemet hennes."
Jeg sukker lettet og senker skuldrene.
"Du bør få deg litt søvn." Rue legger en hånd på skulderen min, og jeg føler plutselig hvor sliten jeg egentlig er.
Det verker i armer og bein, og ikke minst knærne mine, etter å ha måttet holde fast Bibliotekar Fangs så lenge. Kneskålene mine svir, og det skulle ikke overraske meg om jeg har fått både skrubbsår og blåmerker, etter å ha presset dem hardt ned i marmorgulvet.
"Jeg tror ikke jeg vil kunne få sove nå, ikke alene på rommet i visshet om at Brianna..." Stemmen min sprekker.
"Ruby har rett." Mengden med elever har delt seg slik at Prestinnens skikkelse og Fangs kommer til syne. "Du bør få deg litt søvn, selv om romkameraten din ikke vil være i stand til å delta i timene imorgen, skal fortsatt du det. Jeg utsetter møtet vårt til imorgen ettermiddag, jeg vil sende nærmere beskjed om det på morgenen." Sier Prestinnen bestemt.
Jeg nikker og Rue tar meg i armen, etterfulgt av Jasper og Jeremias som begge gir meg oppmuntrende klapp på skulderen, og vi begynner å gå mot trappa.
"Nå, kan noen av dere være så snille å ta en pause fra den meningsløse stirringen deres, og heller gjøre noe nyttig for en gangs skyld. Dere er elever, ikke tilskuere på en konsert, så gå å få tak i hjelp." Beordrer Prestinnen og elevene sprer seg igjen.
Noen følger etter oss opp marmortrappen, mens andre går på leting etter hjelp, som Prestinnen ba dem om.
Jeremias og Jasper sier god natt til oss så fort trappen deler seg, og vi går hvert til vårt. Mens jeg og Rue går bortover korridoren med soverom, lener jeg meg slitent inntil veggen. Jeg vil heller sove ute i gangen enn å måtte ligge alene i det mørke soverommet mitt.
Rue stopper tilslutt opp når vi kommer frem til rommet hennes.
"Hvis du vil kan sove med meg ikveld." Tilbyr hun seg.
Jeg rødmer ekstremt og Rue gjør det samme.
"Jeg..." Hun kremter. "...Jeg mente hos meg, du kan sove hos meg. Ikke med." Hun kremter igjen. "Hvis du vil kan du låne senga min, jeg tror ikke romkameraten min vil ha noe imot det." Forsikrer hun meg om.
Jeg vurderer å si nei, mest fordi det er det jeg vanligvis ville ha gjort, men jeg ombestemmer meg. Jeg vil virkelig ikke være alene akkurat nå. Jeg ville mest sannsynlig sagt ja uansett hvem som hadde spurt meg, eller, det er i hvert fall det jeg bruker som unnskyldning.
"Jeg ville likt det, jeg mener, hvis det er greit for deg." Jeg vrir litt ukomfortabelt på meg.
Rue nikker og smiler. Det virker som om hun prøver å kvitte seg med smilet, men det ser ikke ut til å fungere. Hun åpner døra og viser meg inn. Rommet ser ut akkurat slik jeg husker det fra sist gang jeg var her.
"Du kan låne en av pyjamasene på badet, jeg tror du er nærmere Bax' størrelse enn min." Sier Rue mens hun begynner å rydde plass på gulvet.
Jeg går inn på badet. Det er ørlite grann større enn Brianna og mitt sitt, og skapet står på motsatt vegg enn det jeg er vant til. Den eneste virkelige forskjellen er en kurv av flettet treverk, som står helt i hjørnet av badet, nærmest døra. Nysgjerrig stikker jeg hodet ned for å se hvilke hemmeligheter som befinner seg der. Først klarer jeg ikke helt å skjønne hva jeg egentlig ser på, men så går det opp for meg at de hvite tøystykkene er brystbinn, og det svarte stoffet er et sett med bukser, de skreddersydde buksene som jeg har sett Jasper og Jeremias og alle de andre guttene på skolen bruke.
Plutselig hører jeg en dør som blir åpnet og slengt igjen, raskt etterfulgt av dempede stemmer utenfor baderomsdøra. Jeg skynder meg å hoppe ut av klærne mine og inn i den myke silkepysjen. Deretter åpner jeg døra, med klærne mine foldet over armen, og går ut av baderommet.
"Hei." Hilser jeg idet jeg møter blikket til Bax, jeg hadde nesten glemt det Rue sa i spisesalen, at Bax var romkameraten hennes.
"Hei." Svarer han tilbake. "Rue fortalte meg hva skjedde, jeg er lei for det med venninnen din, Brianna, men hun var heldig som bare ble bedøvet og ikke noe verre." Fortsetter han.
Jeg føler meg litt ukomfortabel etter funnet av trekurven på badet. Det føles ut som om jeg burde si noe, men jeg vet ikke hva.
"Takk." Sier jeg istedenfor og sender ham et svakt smil. Jeg bestemmer meg for at det er bedre å la Bax si noe hvis han vil, det burde være hans valg ikke mitt.
"Vel, jeg skal gå å skifte. Jeg tipper at vi ses imorgen." Bax nikker til meg, sender et merkelig smil til Rue og forsvinner ut på badet.
"Du burde legge deg." Øynene til Rue møter mine, og sender meg et mildt blikk.
Hun tar klærne jeg holder ut av hendene på meg, og legger dem på skrivebordet sitt. Deretter signaliserer hun mot senga si.
"Jeg kan bare ta gulvet, altså. Helt ærlig. Jeg vil ikke være til bry."
Rue rister på hodet.
"Du er aldri det." Hun sender meg et mykt smil som jeg har vanskelig for å tyde. "Jeg insisterer." Tonen i stemmen er både bestemt og vennlig.
Jeg sukker. Jeg har ikke kjent Rue lenge, men er det én ting jeg har forstått etter at jeg møtte henne, er det at det er nesten umulig å få henne til å ombestemme seg når hun først har bestemt seg.
Jeg legger meg ned og Rue slukker stille nattlampa av gull på bordet ved siden av meg.
"Takk." Hvisker jeg og jeg kan se et svakt glimt av et smil i ansiktet til Rue, som kun blir opplyst av nattbordslampa til Bax.
Hun beveger på leppene, som om hun holder på å si noe, men jeg kan ikke høre noe. Jeg er allerede på vei inn drømmenes verden.