Differenty Academy

Kap. 27: En Vennskapelig Kamp(til døden)

RUE
"Jeg kan ikke finne henne!" Skriker Rue panisk inn i øret til Brianna, så den andre jenta snubler bakover.
Bri tar en sipp fra plastkruset hun har i hånda.
"Okej, slapp av, hun har sikkert bare gått på do eller noe." Sier hun avslappet og rufser til håret.
"Jeg har allerede lett der." Protesterer Rue irritert og stamper utålmodig i gulvet med foten.
Den grønne kjolen er lang nok til å skjule de svarte joggeskoene hun har på seg, aldri i verden at hun skulle ta på seg noen høyhælte torturredskaper.
"Hva var det hun sa at hun skulle, da?" Sukker Brianna og møter endelig det engstelige blikket til Rue.
"Ut og få litt luft."
"Og du er sikker på at hun ikke var i parken?"
"Ja."
Ansiktsuttrykket til Brianna blir fordreid til en urolig mine, idet hun skjønner alvorligheten i det Rue prøver å fortelle henne.
"Du tror ikke at Prestinnen har tatt henne, vel?" Spør hun og virker plutselig veldig anspent.
"Det var det jeg tenkte. Erione oppførte seg ganske merkelig før hun gikk ut, hva om Prestinnen var i kontakt med henne?" Forteller Rue med øyenbryn dratt sammen i urolighet.
"Hvordan er det mulig? Vi var jo sammen med henne hele tiden." Sier Brianna sjokkert med et ettertenksomt blikk.
Rue gjør seg klar til å bryte skolereglementet enda en gang, før hun forteller nok en hemmelighet om Sjelslukerne.
"Jeg har lest at noen Sjelslukere er i stand til å kommunisere via tankene."
"Hvis det er sant, hvorfor sa ikke Eri noe om det til oss?" Spør Brianna og høres nesten såret ut, men Rue skjønner at det bare er fordi hun er så urolig for Erione.
"Kanskje hun ble truet." Foreslår Rue og Brianna nikker seg enig.
"Jeg skal vedde håret mitt på at hun ble truet, men hva bør vi gjøre? Si ifra til en av lærerne?"
Rue rister på hodet, hvsi de gjorde det ville ballet bli avlyst og hvem vet hva mer. I kaoset som ville følge kunne Prestinnen enkelt slippe unna med Erione.
"Nei, jeg tror ikke det ville hjulpet. Sannsynligvis er Erione og Prestinnen fremdeles i nærheten, de kan ikke ha kommet spesielt langt, det eneste vi må gjøre er å finne ut hvor de gjemmer seg."
"Hvordan gjør vi det?" Brianna virker både forvirret og redd, og ser stadig rundt seg, som om Erione bare plutselig skulle dukke opp igjen på dansegulvet.
"Vi leter."
"Men du så jo nettopp..."
"Jeg vet, men hva annet kan vi gjøre?" Avbryter Rue nedstemt.
Brianna ser ikke ut til å ha noe svar på det.
"Jeg går ut og leter i parken igjen, kan du finne Bax og Ingrid og be dem om å hjelpe oss? Du kan gå sammen med Caspar og se om hun er på rommet deres." Rue kan selv høre hvor håpløs planen deres høres ut.
"Hva skal vi gjøre hvis noen av oss finner henne?"
Det er et spørsmål som Rue ikke vet svaret på. I motsetning til Sjelslukere har ikke Rue lært seg å kommunisere via tankene enda, og det har ihvertfall ikke noen av de andre heller. For det meste er det bare Prestinner eller andre viktige Differenties som lærer det, i tillegg til noen av Sjelslukerne.
"Hvis noen finner henne..." Rue tar en pause mens hun prøver å finne på noe. "...sender vi en Budbringer."
Noe av det første som alle Differties lærer på akademiet, er hvordan man tilkaller og sender en Budbringer. En Budbringer kan være alt fra en liten kakerlakk til en stor hest. Den mest vanlige Budbringeren er papegøyer, siden de er i stand til å snakke. Andre Budbringere er ikke like effektive, men i denne situasjonen virker det som det logiske valget.
"Greit." Svarer Bri og snur seg rundt for å gå. "Lykke til."
Rue nikker, skynder seg ut av Ballsalen og gjennom dobbeldørene i Innganghallen.
Luften ute er enda kjøligere nå, enn det den var for litt siden. Det er fullstendig mørkt ute, men heldigvis gir akademiet bak Rue fra seg nok lys til å lyse opp det meste av parken. Skyggene til trærne strekker seg etter henne som sultne monstre, idet hun går forbi vært eneste et, på jakt etter noe som kan vise at Erione har vært der.
Plutselig får hun øye på noe i sideblikket, og hun snur seg rundt mot en rød rosebusk. Det er ikke selve busken som har fanget oppmerksomheten til Rue, men det som dingler fra en av de skarpe tornene, et tilsynelatende avrevet tøystykke av gul silke. Det må være Erione's, tenker Rue fornøyd.
Hun bøyer seg ned og får som flaks er øye på et sett med fotspor, som leder henne helt bort til utkanten av parken og videre inn i skogen. Hvorfor gikk Erione inn dit helt alene? spør Rue seg selv.
Noe lite kommer flygende mot Rue, og hun snapper det ut av lufta før det rekker å komme seg unna. Det er en liten møll med små, skjøre vinger. Det er på tide og sende Brianna og de andre en Budbringer.
Så fort møllen har flydd sin vei igjen med oppgave om å lede de andre til skogen, begynner Rue å ta seg i vei mellom de høye trestammene, mens hun med små mellomrom legger fra seg et spor av avrevne tøystykker fra kjolen sin.
Rue prøver så gått hun kan å ikke snuble over de mange steinene og røttene som gror over skogbunnen, men tilslutt tar lykken hennes slutt og hun ramler så lang hun er på den mosegrodde bakken. Hun setter seg opp for å undersøke hva som var årsaken til fallet hennes, og får øye på en uvanlig tykk rot. Men det er noe annet som fanger oppmerksomheten hennes i tillegg, det virker ikke som om roten er fullstendig satt fast i bakken. Med en kraftanstrengelse river Rue den opp fra bakken, og noe som ligner på en spak av tre blir avslørt.
Rue ser usikkert ned på spaken, uten peiling på hva den kan høre til. Hun retter blikket mot fotsporene til Erione, og legger merke til at det ser ut som de stopper ved en stubbe like ved trespaken.
Nølende men uten noen bedre ledetråd å gå etter, drar Rue ned spaken. Den gir ikke fra seg noen lyd, men idet Rue snur seg mot stubben, ser hun at den har flyttet seg minst en meter bort. Hun gnir seg forvirret i øynene og lurer et øyeblikk på om hun kan ha innbilt seg det hele.
Men idet hun reiser seg, ser hun at stubben har avslørt et rundt, dypt hull med en stige som snor seg ned i det stummende mørkeret.
Etter fotsporene til Erione å dømme, må hun ha gått ned i hullet. Men hva befinner seg der nede?
Rue ser rundt seg og plukker tilslutt opp en tung stein. Hun veier den i hånda, før hun legger den over spaken, slik at den ikke skal gå opp igjen og stubben skal bli dratt tilbake over hullet. Med en siste kraftanstrengelse drar Rue av det nederste av kjolestoffet, slik at hun kan bevege seg mer fritt uten å være redd for å snuble i sitt eget skjørt. Deretter drar hun av den ene skoen sin, og løfter opp den innvendige skosålen. Hun fikser ut et lite, tynt knivblad med et rundt skaft.
Rue puster dypt inn før hun forsiktig klatrer ned i hullet.
Det tar ikke lang tid før veggene rundt henne skifter fra jord til stein. Månelyset har forlengst forsvunnet, og den eneste lyskilden Rue har til rådigheten kommer fra bunnen av hullet, men hun kan ikke se hva som forårsaker den.
Rue har kniven i et fast grep idet hun hopper ned den siste halvmeteren. Hun kan endelig se hvor lyset kommer fra. En rekke lysestaker står rundt veggene i et rundt rom, og lyser opp en svart trone i midten.
"Det tok sin tid." Klager den høye skikkelsen på tronen.
Både fasongen på kroppen og stemmen avslører at det er en kvinne, men stearinlysene er for svake til å lyse opp ansiktet hennes.
"Jeg var nesten redd du skulle komme for sent." Fortsetter kvinnen og reiser se plutselig opp.
Hun har et vakkert, men strengt ansikt, men det er noe ved henne som får Rue til å føle seg ukomfortabel på en uvanlig måte. Det er som om hun har sett henne før et sted.
"Er du Sjelslukeren som Besatt Prestinnen?" Spør Rue og kvinnen nikker med et hånflir.
"Det stemmer. Jeg ser at du har med deg et våpen..." Kvinnen fester blikket sitt på den glitrende kniven i hånda til Rue. "...Dette kan bli interessant." Fortsetter kvinnen og det glimter til i øynene hennes.
"Hva snakker du om? Hvor er Erione?" Spør Rue bestemt og strammer grepet om kniven.
Kvinnen nikker mot veggen til høyre for Rue. Den slappe skikkelsen til Erione ligger lent mot steinveggen, og i et skrekkslagent øyeblikk tror Rue at hun er død, men idet hun fokuserer blikket sitt ser hun at brystet hever og senker seg med jevne mellomrom.
Rue vender oppmerksomheten mot kvinnen igjen.
"Hva har du gjort med henne?"
"Det samme som jeg gjorde med vampyrbibliotekaren deres."
"En Forvillingsdrikk." Svarer Rue, og får bekreftet sine mistanker idet kvinnen nikker og smiler.
Hun virker nesten stolt, men Rue kan ikke si om det er over henne eller over seg selv.
"Hvorfor?" Spør Rue igjen og prøver å få ut så mye informasjon som hun kan av kvinnen, før hun blir nødt til å drepe henne.
"For å gjøre det enklere for henne." Svarer hun ærlig og ser ned på Erione med overraskende myke øyne. Hva er det som skjer? Rue har aldri sett en Sjelsluker vise slike følelser overfor noen andre enn seg selv før.
"For å gjøre hva enklere for henne?" Stemmen til Rue høres like mistenksom ut som hun føler seg.
"Å drepe og stjele sjelen din, selvfølgelig."
"Hun ville aldri..." Begynner Rue å protestere, men kvinnen rekker opp en hånd og bryter henne av.
"Jo, det ville hun. Hun kommer så vidt til å være ved bevissthet, hun vil tro at alt bare er et vondt mareritt." Forklarer hun og triumfen er skrevet i ansiktet hennes.
"Det morsomme er at jeg ikke hadde tenkt på å bruke deg før dere stjal min opprinnelige Differenty til dette." Forteller kvinnen og rister oppgitt på hodet, som om alt er Rue's feil.
"Blaire Blackwood." Sier Rue idet brikkene endelig faller på plass.
"Det er riktig. Hun trodde at jeg skulle hjelpe henne med å forvandles, men min opprinnelige plan gikk ut på å bruke henne som offer i ritualet. Uheldigvis ble jeg nødt til å forandre den delen så fort dere klarte å ta Blaire til fange." Kvinnen tar en kort pause før hun forsetter.
"Mitt første forslag var Dobbeltgjengeren." Kvinnen gir Jeremias et spark i siden og Rue rykker til av sinne.
Jeremias gir fra seg et lavt klynk.
"Men så begynte jeg å tenke, jeg observerte dere. Jeg visste at dere var nære hverandre, men hvor nære fikk jeg ikke vite før denne kvelden da hun ba deg ut. Det var ganske søtt, det skal jeg innrømme, men det er ikke noe annet enn en fase. Så fort Erionne har blitt forvandlet og jeg har tatt henne med hjem, vil hun innse hvor feil det er."
Rue svelger ned sinnet sitt, hun kan ikke tillate seg å miste kontroll. Det er akkurat det den patetiske Sjelslukeren vil.
"Hvorfor kaller du henne Erionne? Navnet hennes er Erione." Spør Rue istedenfor og prøver å tenke på noe annet.
Kvinnen smiler hemmelighetsfullt.
"Det var navnet jeg ga henne." Svarer hun og det glimter lurt til i de rødbrune øynene.
"Men det betyr at du er..." Begynner Rue forvirret og forskrekket på samme tid, idet det går opp for henne hvorfor kvinnen virket så kjent.
Plutselig rykker det til i den slappe kroppen til Erione, og hun gir fra seg et slitent stønn idet hun begynner å reise seg opp.
"Åh, vi har visst ikke mer tid. Det var hyggelig å snakke med deg, men nå er det på tide at du dør." Sier kvinnen lykkelig og hopper nesten tilbake til tronen sin, der hun setter seg godt til rette med korslagte bein.
I det ene øyeblikket er kvinnen synlig,  i det neste har hun forsvunnet. Rue forstår at hun må bruke en form for Usynlighetsformel, enten det eller så hun faktisk er en Kamuflerer. Det er utrolig hvor mye kraft Sjelslukeren har, og Rue lurer desperat på hvordan hun skal komme seg ut av denne knipa. Hun har selvfølgelig vært borti Sjelslukere før, oftest når hun skal ta med nylinger til akademiet, men aldri en som er så sterk som denne kvinnen.
"Hvem er du?" Spør Rue og flytter seg noen skritt unna Erione, hun holder fortsatt på å finne på en plan.
Latteren til kvinnen kaster ekko mellom veggene, slik at det er nesten umulig for Rue å lokalisere henne.
"Arianne, to N-er, stum E på slutten, men jeg er også kjent som overhodet for de engelske Sjelslukerne." Forklarer hun og Rue skjønner at kvinnen er så ærlig fordi hun tror at Rue vil dø snart uansett.
Fornøyd med svaret, snur Rue seg rundt og vender oppmerksomheten mot Erione, som nå står oppreist på to ustøe bein og prøver å finne balansen. Hun av fremdeles påvirket av drikken, og vanligvis ville Rue sett det som sin fordel og satt inn dødsstøtet med det samme, men dette er en av hennes nærmeste venner. Hvordan skulle hun kunne gjøre noe sånt? Dette et ikke noen kannibalisk Sjelsluker, det er en neddopet Differenty.
Rue prøver å huske om hun har lest noe om Forvillingsdrikk før, men alt hun husker er to eller tre ingredienser. Hun sukker. Hvis Rue hadde vært sterk nok, kunne hun ha prøvd seg på en Usynlighetsformel sånn som Arianne, men hun har verken styrken eller kunnskapen til å prøve seg på noe sånt. Det kan hende hun hadde klart det, men da hadde hun tømt seg selv for krefter på at blunk og vært fullstendig hjelpesløs overfor angrepet til Erione.
Den eneste planen Rue klarer å komme på er å holde seg i live lenge nok til at Forvillingsdrikken kommer seg ut av systemet til Erione, men hvor lag tid det tar vet hun ikke. Det kan ta timer, kanskje dager, og Rue har på følelsen at Arianne ikke vil la kampen holde på så lenge.
Erione gir fra seg et dyrisk snerr og kommer løpende mot Rue, med en unaturlig hastighet. Helt instinktivt tar Rue et godt tak om knivskaftet og retter kniven mot den kommende angriperen, men hun rekker akkurat å senke den igjen idet Erione kommer brasende inn i henne. Kniven sklir ut av grepet til Rue, og skramler bortover steingulvet.
"Du er for svak, lille Ruby! Hvis du ikke engang klarer å holde kniven stødig, hvordan har du tenkt å vinne?" Roper Arianne triumferende og ler ondskapsfullt.
Erione sitter med beina på hver sin side av magen til Rue, og smeller de knyttede nevene sine inn i kroppen hennes. Slagene er verken koordinerte eller planlagt, men de gir alle fra seg en brennende smerte, som Rue vet vil bli til blåmerker om ikke mange timer.
Rue dukker unna et slag mot hodet og prøver å samle tankene. Først og fremst må hun komme seg på beina igjen.
Med en kraftanstrengelse sparker hun fra med det ene beinet, og klarer å velte Erione over på siden. Med raske bevegelser klarer Rue å stable seg opp på beina igjen og hun tar et par skritt bakover.
Erione er på føttene like raskt og styrter mot henne på ny.
Denne gangen er det Rue som får inn et slag, og det i magen. Erione snubler overrasket bakover, og ser på henne med tårevåte øyne.
"Erione, kan du høre meg?" Spør Rue og tar et skritt mot henne, men ansiktsuttrykket til Erione skifter seg raskt fra såret til hatefullt.
Med et bein sparker hun til foten til Rue, og det er nesten så Rue faller ned i steingulvet nok en gang, men heldigvis rekker hun akkurat å finne balansen idet Erione langer ut et nytt slag mot henne.
Rue er raskt til parere det med den ene hånden.
"Erione!" Prøver Rue å si på nytt.
En skrekkslagent mine dukker opp i ansiktet til Erione, men forsvinner like fort som den oppsto.
Greit, tenker Rue, Erione er fortsatt der inne et sted. Alt hun må gjøre er å finne en måte å lokke henne frem på.
Fordypet i sine egne tanker legger ikke Rue merke til at Erione har forflyttet seg, og nå holder den blanke kniven hennes i et fast grep. Erione kommer løpende mot henne, og Rue rygger forskrekket unna. Kniven snitter såvidt huden på underarmen hennes, men Rue rekker akkurat å komme seg unna.
Erione fortsetter å vifte med kniven, som om den skulle være en del av hånda hennes som det er satt fyr på. Det virker ikke som om neddopet Erione har noen flere kampferdigheter enn edru Erione.
Det vil være enklere for Rue å unngå kniven hvis hun holder seg tett innpå Erione, på den måten vil ikke den andre jenta være i stand til å vifte vilt rundt med kniven uten å skade seg selv.
Med smidige bevegelser unngår Rue kniven, og gjør seg klar til å prøve og slenge Erione ned i gulvet. Men Erione har andre planer, og med overraskelsesmomentet på sin side, klarer hun å spenne bein på Rue.
Rue snubler sjokkert bakover, men rekker akkurat å gripe tak i stroppen på kjolen til Erione, før hun faller hodestups ned i gulvet. Før Erione rekker å reagere, slenger Rue en arm rundt halsen til Erione for stabilitet, og bruker den andre til å tvinge hånden med kniven bak på ryggen. Med den ledige hånden begynner Erione å slå vilt rundt seg, men Rue hardner bare grepet om halsen. Hun puster tungt.
Fastlåst i posisjonen de står i, har ikke Rue noe annet valg enn å gi slipp på Erione og falle ned på gulvet. Hvis ikke steingulvet gjør ende på henne først, vil Erione være rask til å gjøre det selv.
"Husk meg." Hvisker hun og presser pannen sin inntil Erione's, før Rue med en aller siste kraftanstrengelse lar leppene streife hennes.
Rue lukker øynene og løsner grepet om knivarmen og halsen til Erione, og stålsetter seg for det som måtte komme.
Ingenting. Ingen skjærende smerte av et knivblad som tvinger seg mellom ribbein, ikke noe støt av et hard steingulv som slår hull i hodet. Det eneste Rue kan føle er en varm arm som klemmer om midjen hennes, og spente muskler som holder henne fra å falle. Forsiktig åpner hun øynene og møter det klare, brune blikket til Erione.
"Er..."
Den andre jente legger en finger over leppene og gir Rue et svakt smil. Hun har en plan, innser Rue.
Med et fast grep om hånda til Rue, hjelper Erione henne opp på beina igjen.
"Hva er det som skjer?" Spør Arianne mistenksomt, og dukker plutselig opp på tronen sin igjen.
Erione gir fra seg et imponerende snerr, som ligner skummelt mye på det snerret hun utstøtte i neddopet tilstand. Hun begynner å bevege seg med klokken og Rue følger etter, helt til de har byttet plasser, og det er Erione som står med ansiktet vendt mot Arianne.
Med et diskret blikk ser Erione ned på foten til Rue. Rue forstår at Erione har tenkt til å spenne bein på henne igjen, og et lite øyeblikk nøler hun. Hva om alt dette bare er et triks? Hva om Erione fortsatt er neddopet? Men hvorfor hadde hun da hjulpet Rue når hun var klar til å gi slipp?
Rue puster dypt inn og møter det bestemte blikket til Erione. Det er en besluttsomhet der, som Rue aldri har sett før. Hun tar en rask avgjørelse og gir Erione et kort nikk, som tegn på at hun er klar.
Med høyre fot sparker Erione til det ene beinet til Rue, ikke hardt men nok til å sende en uforberedt person ned i gulvet.
Rue takker sine raske reflekser idet hun tar seg imot med hendene. Erione planter knærne sine i bakken på hver sin side av hoftene til Rue. Med et hardt blikk retter Erione kniven mot hjertet til Rue. Helt instinktivt spenner kroppen til Rue seg, og hjerterytmen blir fordoblet. Det tar alt Rue eier av viljestyrke å ikke sparke Erione av seg.
"Hva venter du på? Drep henne! Ta sjelen hennes!" Roper Arianne, som ikke sitter mer enn en meter unna dem.
Erione ser ned på Rue med et usikkert blikk.
"Du kan klare det." Oppmuntrer Rue og legger en hånd på kinnet hennes.
Erione svelger hardt, før hun retter blikket mot hjertet til Rue. Hun gjør seg klar til å grave kniven dypt ned i brystet til Rue, men kniven skifter kurs akkurat tidsnok.
Istedenfor at den treffer det bankende hjertet til Rue, blir kniven kastet gjennom lufta med en overaskende treffsikkerhet, og når målet sitt med feilfri treffsikkerhet.
Arianne gir fra seg et øredøvende skrik og ser skrekkslagent ned på det runde knivskaftet, som stikker ut av brystet hennes.
"Du..." Begynner hun å si, men blir avbrutt av en strøm med blod, som fosser nedover haka hennes og fukter til den svarte drakten hennes.
Arianne reiser seg fra tronen og snubler mot dem, men Erione skynder seg å hjelpe Rue på beina igjen og de rygger bakover.
"Det er for sent, Arianne, du har tapt." Sier Rue med selvsikker stemme, og kjenner hvordan de skjelvende fingrene til Erione fletter seg inn i sine.
"Hvordan...våger dere? Jeg vil få min hevn, og da...mitt barn...skal jeg ikke vise deg...noe barmhjertighet." Klarer Arianne å få frem mellom blodstrømmen som kommer fra munnen hennes.
"Det er over, og jeg er ikke ditt barn." Erione tar et skritt mot den døende Sjelslukeren som veser mot henne.
Arianne åpner munnen som om hun skal til å si noe mer, men istedenfor faller hun ned på gulvet. Der blir hun liggende og rykke til av smerte med jevne mellomrom, før hun plutselig blir helt stille. Øynene blir glassaktige og stirrer tomt opp i den buede steintaket. Brystet hennes gir ikke fra seg så mye som et rykk. Englands mektigste Sjelsluker er død.