Differenty Academy

Kap. 28: Konsekvenser

Blodet former en dam rundt den livløse kroppen til Sjelslukeren Arianne, min biologiske mor. Kvinnen som drev min far til selvmord, som fikk Bibliotekar Fangs til å ta livet av min første mentor og som tvang meg til å kjempe mot min beste venn til døden.
Til tross for alt det forferdelige hun har gjort klarer jeg ikke å holde tilbake de tunge tårene mine. Jeg vet ikke hva jeg gråter for. Gråter jeg for Arianne, for redslene jeg har blitt utsatt for, eller bare for hvor utrolig skrudd min biologiske familie er?
Rue ser bekymret på meg, men jeg ignorer henne og tørker bort tårene. Jeg ser bort på Jeremias og Prestinnen, som fortsatt ligger fastbundet og kneblet opp langs veggen. Arianne må ha flyttet på dem etter at jeg mistet bevisstheten.
"Hjelp meg." Ber jeg Rue og begynner å løsne tauet rundt føttene til Jeremias, etter at jeg har fjernet teipen over munnen hans.
Jeremias puster i tunge drag, men har et lettet uttrykk i det slitne ansiktet. Jeg lurer på hva han har vært igjennom de siste ukene. Hvor har han vært? Han ser uvanlig mager ut, og det ville ikke overraske meg hvis han nesten ikke har fått mat. Bortsett fra den smale kroppen og de innsunkne øynene, kan jeg ikke se noe som tyder på at han har vært utsatt for noe alvorlig vold. Det eneste tegnet på kamp jeg kan se, er en tynn skorpe av blod som går rundt håndleddet hans, der tauet må ha skjært seg inn i den tynne huden.
Jeg hjelper ham opp på beina, og han drar meg inn i en vennskapelig klem.
"Takk." Sier han med tørre lepper, og jeg gir ham et oppmuntrende klapp på skulderen.
"Vi må få deg tilbake til akademiet, Jasper har vært bekymret." Forteller jeg ham med et smil, og bøyer meg ned for å hjelpe Rue med Prestinnen.
Rektoren for akademiet ser mye verre ut enn Jeremias. Huden hennes er full av blåmerker, og det virker som om det ene beinet hennes er brukket, for hver gang vi er i nærheten av det rykker hun til av smerte. Hun ser enda mer mager ut enn Jeremias, og håret hennes henger foran ansiktet i fete strimler. Ringene rundt øynene er så mørke og store; at de ser ut som to blåveiser.
"Tusen takk, jenter." Sier Prestinnen idet vi heiser henne opp på det friske beinet.
Hun lener seg tungt på Rue, som har lagt en arm rundt den smale midjen hennes.
Plutselig hører vi sko som slår mot metallstigen i hullet, og alle stivner til. Hva om det er flere Sjelslukere? Prestinnen og Jeremias er i altfor dårlig form til å kunne slåss, og mine kampferdigheter er ikke noe å skryte av.
Heldigvis er det ikke en hær av Sjelslukere som kommer til syne under tunnelåpningen, det er Caspar. Han blir raskt etterfulgt av Brianna, Bax, Ingrid og tilslutt Japser. Idet Jeremias får øye på Dobbelgjengeren sin, sprekker ansiktet hans opp i et bredt smil, og tårer av glede begynner å strømme nedover de fregnete kinnene hans. Jasper løper mot ham og slår armene rundt Jeremias i en varm omfavnelse, og de synker ned på gulvet mens de ler og gråter av lettelse.
"Hva har skjedd her?" Spør Ingrid og trekker oppmerksomheten bort fra Dobbeltgjengerne. "Og hvem er det?"
Ingrid peker på den blodige skikkelsen til Arianne, og Rue sender meg et usikkert blikk før hun svarer.
"Det er Arianna, hun er..." Rue nøler før hun fortsetter. "...overhodet for Englands Sjelslukere."
"Jeg viste ikke at de var så organisert." Sier Caspar og ser usikkert på Prestinnen, som henger med hodet over Rue's skulder.
"Selvfølgelig er de det, hvordan skulle de ellers ha klart å invadere akademiet mitt?" Svarer Ingrid bryskt og ser bort.
"Vi burde komme oss bort herfra." Sier Bax med blikket festet på Arianne, som om hun når som helst skal reise seg opp og angripe oss.
"Du har rett. Jeg kan løpe i forveien og få tak i et par lærere, som kan hjelpe oss med Prestinnen." Tilbyr jeg.
Det ser ut som om Rue skal til å protestere, men idet Prestinnen gir fra seg et stønn, innser hun at det er det lureste.
"Bax kan bli med deg." Sier hun og gir romkameraten et bestemt blikk.
Bax nikker og stiller seg ved min side.
"Jeg blir også med." Annonserer Caspar og gir Bri et kyss på kinnet, før han følger etter oss opp metallstigen igjen.
Lufta ute er både ren og kald, og kiler mot huden min. Det er fremdeles mørkt ute, og det virker nesten som om tiden har stått helt stille mens jeg var nede i hulen.
Sammen med Bax og Capsar, løper jeg så fort jeg kan mellom de tykke trestammene. Caspar ser ikke det minste sliten ut, og jeg har på følelsen at han sakker ned tempoet for vår del.
Idet vi kommer til enden av skogen, og terrenget skifter fra mosekledd bakke, til perfekt trimmet gressplen, stopper plutselig Caspar opp.
"Hva skjer, kompis?" Spør Bax forvirret.
Caspar svarer ikke, men ser på meg med flakkende øyne.
"Løp i forveien, Bax. Vi tar deg igjen." Sier jeg og nikker bestemt mot skolebygningen.
Bax nøler et øyeblikk, før han rister oppgitt på hodet og fortsetter videre.
"Jeg må gå nå." Forteller Caspar meg og møter blikket mitt med store, triste øyne.
"Hva snakker du om?" Spør jeg og møter det unnskyldende blikket hans.
"Nå som Prestinnen er tilbake, kan jeg ikke ta sjansen på å vende tilbake til skolen. Det har allerede vært to vampyrangrep der, og jeg samarbeidet med Arianne." Forklarer han trist, og ser bort mot skolebygningen for å forsikre seg om at Bax ikke har kommet tilbake.
"Men, ingen vet jo hva du er..." Protesterer jeg, men Caspar er raskt til å avbryte meg.
"Det vet du ikke, det kan hende at Prestinnen så det når hun var Besatt av Arianne, og det er uansett en altfor stor risk å ta."
"Men du kan ikke bare forlate Brianna på den måten." Protesterer jeg igjen, og prøver å appellere til samvittigheten hans istedenfor.
Caspar sukker og ser opp på halvmånen, som henger over akademiet. 
"Jeg forlater henne ikke, og jeg kommer til å vende tilbake, men for nå er det best at jeg ligger lavt en stund." Svarer han, og jeg skjønner at han allerede har bestemt seg.
"Men..."
Caspar vender blikket mot meg og ser overraskende truende ut.
"Har du tenkt til å la meg gå, eller stå i veien for meg?" Spør han med en utfordrende stemme og harde øyne.
Jeg blir stående og holder blikket hans så godt jeg kan.
"Du må fortelle Bri hva du skal gjøre. Lov meg a du kontakter henne ikveld." Forlanger jeg.
"Jeg skal gjøre mitt beste."
"Nei, lov meg."
Blikket til Caspar forandrer seg, og virker nesten desperat idet han svarer meg.
"Jeg lover at jeg skal gjøre alt i min makt for å få kontakt med Brianna ikveld, før midnatt."
"Takk." Svarer jeg og gir ham et svakt smil.
Caspar gir meg et nikk til farvel, før ham snur seg rundt og forsvinner inn i skogen igjen, med en overnaturlig hastighet. Det tar ikke mer enn et par sekunder før han er fullstendig borte, uten å etterlate seg så mye som et spor i den bløte mosen.
"Hvor er Capsar?" Spør Bax idet han kommer tilbake med tre lærere på slep.
Jeg velger å ikke svare, mest fordi jeg ikke har kommet opp med noen bra løgn enda, og rister diskret på hodet. Han ser forvirret på meg, men han må ha skjønt hva jeg ba ham om, for han sier ikke noe mer om det på veien tilbake til hulen.
Med hjelp fra lærerne klarer vi tilslutt å få heist Prestinnen opp tunnelen. Det tar en stund, men når vi kommer til overflaten står det heldigvis en båre og venter på oss, sammen med to sykepleiere.
Shaune nikker til meg og hjelper Prestinnen opp på båren. Hun blir liggende og puste tungt med halvlukkede øyne, og svetteperler glitrende på pannen.
Shaune og den andre sykepleieren er raske til å returnere tilbake til sykestua, med Jasper og Jeremias hakk i hæl.
"Hvor er Caspar?" Spør Bri og ser seg forvirret rundt, idet vi er på vei tilbake til akademiet.
Bax ser nysgjerrig på meg, og det virker som om både Ingrid og Rue skjønner at noe ikke er som det skal være.
"Eri...hvor er kjæresten min?" Spør Bri igjen og snur seg mot Bax. "Bax? Vet du hvor han er?"
Unnskyldende rister Bax på hodet, og Brianna vender oppmerksomheten sin mot meg igjen.
"Eri, hvor er han?"
Jeg kremter og prøver å unngå det inntrengende blikket til Bri.
"Vi kan snakke om det når vi kommer tilbake på rommet."
"Hva? Nei, jeg..." Protesterer hun sint og stopper opp.
Rue ser på meg med bekymrede øyne, og jeg signaliserer for henne å gå videre. Hun er smart nok til å dra med seg Ingrid.
"Brianna." Sier jeg stille med et strengt blikk på Bax.
Gutten rister oppgitt på hodet, og stikker irritert hendene ned i lommene på dressbuksa si, før han tilslutt snur seg rundt og følger etter Rue og Ingrid.
"Hvor er han Erione?"
Det må være første gang Bri har brukt mitt ekte navn og ikke kallenavnet mitt, og jeg skjønner at jeg virkelig ligger på tynn is.
Så godt jeg kan prøver jeg å gjenfortelle det som skjedde, ned til hvert minste ord Caspar brukte.
Først virker Bri forferdet og blikket hennes er så såret at det gjør fysisk vondt for meg, men tilslutt klarer jeg å få henne til å forstå situasjonen hans litt bedre. Hun nikker, men sier ingenting og nekter å møte blikket mitt. Idet jeg legger en støttende hånd på skulderen hennes, rister hun den bort og begynner å gå mot akademiet.
Jeg blir stående å se etter henne. Jeg forstår at jeg er den aller siste hun har lyst til å se akkurat nå, og velger å gå til biblioteket istedenfor rommet vårt.
Idet jeg når enden av den lange mellomgangen, ser jeg en kjent skikkelse, som sitter og venter på meg ved et av de nærmeste bordene.
"Hva gjør du her?" Spør jeg Rue.
Hun gir meg et mykt smil.
"Jeg så hvordan Brianna løp opp til rommet deres, så jeg tenkte at du kom til å komme hit for å la henne kjølne seg ned litt." Svarer hun som om hun kan lese tankene mine, og jeg ler nervøst idet jeg setter meg ned overfor henne.
"Jeg visste ikke at du var tankeleser, Rue." Svarer jeg spøkefullt og smilet hennes blir ørlite grann bredere, slik at litt av fortennene hennes blir synlige.
Ansiktsuttrykket hennes skifter og hun blir plutselig alvorlig.
"Du er ikke den eneste med en trøblete familie, Erione. Jeg ville bare si det." Forteller Rue meg og rekker ut den ene hånden sin mot meg.
"Arianne er ikke en del av min familie." Svarer jeg og kan ikke skjule sinnet i tonefallet mitt.
Rue nikker forståelsesfullt.
Jeg ser ned på den fremdeles åpne hånda hennes. Det er noe med måten Rue snakker på, som får meg til å tro at hun vet hva jeg går igjennom. Når jeg tenker over det har jeg aldri hørt henne snakke om familien sin noensinne, og Bri virker også hemlighetsfull når det kommer til moren sin.
Etter å ha nølt en stund legger jeg hånda mi i Rue sin, og hun gir den et varmt trykk.
"Vi kommer oss igjennom dette, sammen." Sier hun med lav stemme og et bestemt ansiktsuttrykk.
Jeg nikker, men kan ikke hjelpe for at jeg føler meg ubehagelig alene. Ufrivillig tenker jeg tilbake på øyeblikket jeg kastet kniven mot hjertet til Arianne. Det var som om tiden gikk i sakte film. Jeg holdt øye med den snurrende kniven idet den traff sitt mål, og boret seg dypt inn i brystet på Sjelslukeren. I det øyeblikket skylte lettelsen gjennom kroppen min, men da Arianne falt sammen på gulvet og trakk sitt siste åndedrett, gikk det plutselig opp for meg hva jeg hadde gjort. Jeg hadde drept min egen mor. Kvinnen som ga meg livet. Hun var kanskje grusom, men hva slags person gjør det meg til? Hvis jeg er i stand til å drepe min biologiske mor, hvilke flere grusomheter vil jeg gjøre neste gang? Ta sjelen til noen?
"Hei, det går fint." Sier Rue, og river meg ut av min egen tankerekke.
Jeg innser at jeg gråter og tørker bort de salte tårene med kjoleskjørtet mitt.
"Hva skjer nå?" Spør jeg for å avlede tankene mine på noe annet.
Rue trekker usikkert på skuldrene.
"Mest sannsynligvis vil vi få en ny Prestinne på skolen. Etter alt Ravenford har vært igjennom, vil det ta en stund før hun et klar til å lede skolen igjen." Det ser ut som om Rue skal til å si noe mer, men hun ombestemmer seg og sender meg et slitent smil.
"Du burde gå tilbake til rommet ditt, jeg er sikker på at Brianna har fått roet seg ned litt nå."
Jeg nikker, og kjenner plutselig hvor utslitt jeg egentlig er.
"Vi ses imorgen." Sier jeg til Rue og drar til meg hånda igjen.
Hun ser på meg med et trist smil idet jeg snur meg rundt og går.
Jeg kan kjenne hvordan blikket hennes følger meg, helt til jeg forsvinner inn i mellomgangen. Jeg blir nesten klaustrofobisk av den trange, svakt opplyste gangen, og kjenner lettelse skylle gjennom kroppen min idet jeg kommer ut på den andre siden.
Brianna sitter og venter på meg i sofaen idet jeg kommer inn på rommet.
"Jeg har snakket med Caspar." Forteller hun med korslagte armer.
Jeg nikker, glad for at han holdt løftet sitt.
Bri observerer meg med skeptiske øyne og sammensnurpede lepper.
"Jeg beklager." Sier jeg og møter blikket hennes. "Jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre."
Bri senker skuldrene og legger en støttende hånd på skulderen min.
"Det er greit." Forteller hun meg og smiler trist.
"Fortalte Caspar hvor han var? Går det bra med ham?"
Bri nikker.
"Han har det fint. Han sa at han er hos venn av familien kalt Tante Gina."
Jeg sukker lettet.
Neste dag blir alle timene utsatt. Ingen elever får lov til å bevege seg mer enn ti meter fra skolebygningen. En beskyttende barriere bli satt opp mellom skolen og skogen, slik at ingen elever skal føle seg fristet til å gå dit.
Sammen med de andre som var vitne til det som skjedde i hulen, blir jeg avhørt av et par lærere, blant Professor Christoph. De virker mest inntereserte av å snakke med meg og Rue. Vi gjenforteller det så godt vi kan, men utelukker delen om at Arianne var moren min.
Når de spør om vi vet noe om hvorfor Caspar dro sin vei, svarer vi bare at det ble for slitsomt for ham å dra tilbake etter alt han hadde vært vitne til. Brianna legger til at han har dratt til en venn av familien.
Jeg lurer bare på hva som kommer til å skje hvis Prestinnen husker noe av tiden når hun var Besatt. Vil hun få vite sannheten om Caspar og meg?
To dager senere, mandagen den siste uka før sommerferien, blir jeg og Rue bedt om å møte opp på Prestinnens kontor.
Det er ingen overraskelse å se at det ikke er Prestinnen som sitter på kontoret og venter på oss, men midlertidige Rektor Heals. Det er likevel uvanlig å se ham i den høye stolen.
"Ms. Hillingworth og Ms. Lìn, sett dere ned." Ber rektoren oss så fort Rue har lukket døra bak oss.
Vi gjør som Heals sier.
Kontoret er helt likt som sist jeg så det. Det store vinduet rett bak det vakre skrivebordet slipper inn sollyset, mens høye bokhyller med utallige bøker klamrer seg til veggene rundt oss.
Det eneste som er annerledes er et lite bilde av en kvinne med gyllenbrun hud og kortklippet hår, som har en liten gutt på fanget. Det må være familien til Rektor Heals, innser jeg. Det gjør nesten vondt å se på de lykkelige ansiktene til kvinnen og barnet på bildet, og alt jeg kan tenke på er kniven som borer seg inn i brystet på Arianne.
Jeg vender oppmerksomheten min bort fra bildet, og mot Heals istedenfor.
"Så, først må jeg bare si at jeg er veldig overrasket over motet dere to har vist de siste ukene, med vampyrangrepene, sviket til Blaire Blackwood og selvfølgelig hvordan dere beseiret Arianne, en av Englands største trusler." Forteller han oss og smiler stolt, mens han lener seg tilbake i stolen sin med armene hvilende på armlenene.
"Takk, Rektor Heals. Det betyr mye når det kommer fra deg." Svarer Rue og gir han et ærbødig nikk.
Jeg gjør det samme, mest fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre.
"Tusen takk, Ms. Lìn, men det er uheldigvis ikke derfor jeg har tilkalt dere hit idag." Heals tar en kunstpause, som han bruker til å se ut mot parken på andre siden av vinduet. "Saken er den at dere er en stor risiko for akademiet for øyeblikket." Forsetter han. "Det er store sjanser for at folket til Arianne vil komme hit for å få sin hevn over dere, derfor har Rådet blitt enige om at dere to skal bli omplassert til et nytt akademi."
"Hva, men...?" Begynner jeg, men blir avbrutt av Rue, som sender meg et advarende blikk.
"Hvilket akademi, hvor ligger det?" Spør hun med nysgjerrige øyne.
"Paris, Frankrike." Forklarer Heals.
"Har du tenkt til å omplassere oss til et helt nytt land, men hva med vennene mine og familien min?" Spør jeg vantro og skal til å reise meg opp fra stolen, men Rue holder meg tilbake.
"Det er bare midlertidig, Ms. Hillingworth." Argumenterer Heals, men det gjør meg bare enda mer forbannet.
"Fortsatt! Du kan ikke bare sende meg avgårde på den måten etter alt jeg har vært igjennom her!"
"Jeg er redd jeg ikke har noe annet valg." Sukker han og ser på meg med triste, unnskyldende øyne. "Det er ikke bare for deres egen sikkerhet, men for resten av akamdiet også."
"Men, familien min..." Prøver jeg igjen, men blir avbrutt nok en gang.
"Jeg vil nødig virke uforskammet, men jeg minner deg på at familien din for øyeblikket ikke har noe minnet av deg."
Jeg snøfter irritert, og biter meg i leppa for å holde tårene tilbake.
"Hvis du lar meg få se mødrene mine én siste gang, skal jeg dra uten noen flere protester." Tilbyr jeg med desperasjon i stemmen.
Hvis jeg skal flytte til Frankrike, må jeg i det minste få se Karen og Jessica én siste gang.
"Jeg vet ikke, Ms. Hillingworth." Sier Heals usikkert og vrir de tørre hendene sine.
"Ikke for å være respektløs Rektor, men alt jeg ber om er å forsikre meg om at foreldrene mine har det bra."
Heals åpner munnen som om han skal til å si noe, men jeg legger raskt til:
"Med mine egne øyne."
Han sukker og møter det bedende blikket mitt.
"Greit, Ms. Hillingworth, jeg skal ordne en kort tur til Season Ville for deg med eskorte, selvfølgelig, og den kan ikke vare lenger enn minst en halvtime."
Jeg nikker ivrig og klarer ikke å holde tilbake et bredt smil.
"Nå, Ms. Lìn, har du noen krav du vil komme med i tillegg?"
Rue rister på hodet, men plutselig virker det som om hun ombestemmer seg.
"Jeg ber bare om en ting: at jeg får dele rom med Erione når vi kommer til Paris."
Heals nikker.
"Greit, jeg skal gjøre mitt beste." Lover han og prøver seg på et nølende smil, men verken jeg eller Rue føler for å smile tilbake, og det fordufter fort fra de tynne leppene hans.
"Nå som er alt er sagt, trenger dere bare å pakke sakene deres før dere kan dra." Fortsetter Heals og tørker forlegent av seg smilet.
"Vent, når er det vi skal dra?" Spør Rue overrasket, og nå virker det som om det er hun som har lyst til å reise seg opp i protest.
"Så fort som mulig. Jo lenger dere blir her, jo større risiko utgjør dere for de andre elevene." Forklarer Hels og stemmen oser av beklagelse, det samme gjør de grønne øynene.
"Vi må få si farvel til vennene våre først." Protesterer Rue bestemt og legger armene i kors.
"Selvfølgelig, men ikke bruk for lang tid. Vi har en tidsfrist på tre dager før dere må dra." Forklarer rektoren oss, og tar en kort pause, før han fortsetter med oppmerksomheten rettet mot meg:"Ms. Hillingworth jeg skal se om jeg kan få organisert en tur til Season Ville imorgen."
"Takk." Jeg føler meg ikke takknemlig, men jeg vet ikke hva annet jeg skal si.