Differenty Academy

Kap. 22: Død i Kjelleren

Jasper gir fra seg et stønn, og jeg vender oppmerksomheten min mot han og bademadrassen, som gynger faretruende frem og tilbake på den gjennomsiktige vannoverflaten.
Blaire ler og øynene hennes glitrer humoristisk. Hun synes dette er morsomt, å se Jasper desperat kjempe for livet.
"La meg hjelpe ham." Ber jeg henne og hun ser på meg med et forvirret blikk.
"Hva ville være det morsomme med det?" Spør Blaire og gir meg et ondskapsfullt smil.
Jeg sukker tungt. Hva skal jeg gjøre?
Jasper prøver å få hendene sine løs fra det stramme tauet, men det ser ikke ut til å gi noen særlige resultater. Tauet er allerede flekket av blod fra håndleddene hans, og hver gang det skraper mot de ferske sårene, gir han fra seg et nytt stønn av smerte. Vannet spruter opp på begge sider av madrassen, og hvis Jasper forsetter slik han gjør, vil han snart bli slengt av den og ned i klorvannet.
Jeg tar et raskt skritt mot bassengkanten, men blir stoppet av Blaire som plutselig har en kniv i hånden.
"Ikke så fort, lille Prinsesse." Sier hun strengt og peker kniven mot meg.
Den glitrer faretruende i lyset fra taket.
"Hvis du vil drepe meg, så drep meg, men la Jasper gå! Han har ingenting med dette å gjøre!" Jeg prøver å høres modig ut, men stemmen min dirrer av redsel, og Blaire hører det like godt som jeg.
"Tøffe ord for en svekling som deg." Sier hun og spytter foraktfullt i gulvet.
"Bare la ham gå, så skal jeg gjøre alt du ber om." Trygler jeg desperat.
Min eneste sjanse for overlevelse er å få Jasper opp trappa til førsteetasje, hvis han ikke kommer seg dit, er vi begge så godt som døde.
Blaire ler. Latteren hennes er en blanding mellom ren galskap og utilslørt hat.
Plutselig runger et skrik i den enorme steinsalen, raskt etterfulgt av desperate gurglelyder. Jeg vet allerede hva som har hendt, før jeg vender oppmerksomheten mot bassenget igjen: Jasper har falt uti.
Han vrir og vender på seg, men han synker raskt nedover, og snart er alt som kan synes det rødornasje håret hans.
Før jeg rekker å gjøre noe, hører jeg høylytte skritt som kommer løpende ned trappa, og Jeremias kommer til syne i det dunkle lyset.
Blaire gisper, men Dobbeltgjengeren ser så vidt ut til å merke henne.
Jeremias løper mot bassenget, og hiver seg uti så fort han et nærme nok.
Hjertet mitt sitter fast i halsen min, og jeg klarer ikke å få orden på tankene og følelsene som virrer rundt inni meg.
Jeremias klarer tilslutt å dra Jasper opp fra vannet, som blir liggende å hoste opp klorvann, mens Jeremias løsner tauene rundt håndleddene og anklene hans.
Så fort Jasper har hendene fri, slynger han seg rundt Jeremias og begraver ansiktet sitt i halsgropen hans. Jeremias gir fra seg en lettet latter, mens gledestårer strømmer nedover de fregnete kinnene hans.
"Din heks! Du fortalte noen om brevet!" Roper plutselig Blaire og kommer stormende mot meg, med kniven siktet inn på hjertet mitt.
Jeg snubler sjokkert bakover, mister fotfestet og faller med hele min vekt ned på det kalde marmorgulvet.
Blaire tårner over meg med øyne som brenner av sinne. Akkurat idet hun skal til å kjøre kniven ned i den skrekkslagne kroppen min, stopper hun plutselig opp.
Hun ser på meg med irriterte øyne, men rygger unna.
Jeg er raskt til å komme meg på beina, og skynder meg å dra kniven til Rue ut av jakkeermet mitt.
Oppførselen til Blaire gir ingen mening. Jeg var sikker på at livet mitt var over, hun hadde den perfekte muligheten til å gjøre det av med meg. Så hvorfor trakk hun seg tilbake?
"Du er heldig som skal spares til noe annet, hvis ikke hadde jeg drept deg her og nå." Snerrer hun sint og klør seg i hodet med skaftet på kniven sin.
"Hva mener du med det?" Spør jeg nysgjerrig og tar et varsomt skritt mot henne.
Smilet hennes minner mer om en grimase.
"Alt vil bli forklart snart, men først har jeg noen uoppgjorte saker, som må bli behandlet først." Blaire snur seg rundt mot Jasper og Jeremias.
Med hjelp fra Jeremias har Jasper klart å stable seg på beina igjen. Det bløte håret klistrer seg til pannen, og vannet drypper fra klærne, og lager en dam av klorvann rundt føttene hans.
"Jeg kan jo ikke dra min vei uten å ta hånd om de uheldige vitnene, kan jeg vel? Vi kan jo ikke ta sjansen på at det som har skjedd her skal komme ut til noen flere, kan vi vel Eri?" Blaire smiler mot meg med galskap i blikket, før hun igjen vender seg mot Jasper og Jeremias.
Jeg griper hardere om kniven. Nå som Blaire står med ryggen til meg, ville det være så enkelt å kjøre den skarpe kniven inn i ryggen hennes. Alt som trengs er viljestyrken til det.
Jeg svelger tungt og prøver å fokusere på det punktet på ryggen, der jeg vil kjøre inn kniven. Jeg løper mot henne, men det neste som skjer går så fort at jeg såvidt rekker å følge med.
Blaire snur seg rundt raskere enn lynet, og plutselig skyter et bein ut under meg, og sparker så hardt til at jeg treffer det harde gulvet med ryggen først. Fremdeles omtåket ser jeg hvordan Blaire kaster en kniv mot Jeremias, og den ville ha truffet ham midt i pannen, hadde det ikke vært for at han dukket unna. Allikevel er kniven istand til å snitte øret hans, og han snubler sjokkert bakover idet blodet begynner å farge det allerede røde håret enda rødere. Uten støtten fra Dobbeltgjengeren sin, faller Jasper bakover og holder på å slå hodet i marmorgulvet, men Blaire rekker akkurat å ta ham imot før det skjer. Med er hardt grep om håret hans, presser Blaire Jasper ned i en knesittende stilling. Hun drar frem en kniv fra innsiden av jakka si, og presser den mot halsen til Jasper.
"Ikke et lurt trekk Erione. Ser ut som om det er den sterke Dobbeltgjengeren som skal dø først." Sier Blaire og trykker kniven enda hardere inn i den mye huden til Jasper, slik at små bloddråper begynner å piple frem.
Plutselig hører vi raske skritt som kommer løpende ned trappa, og tre skikkelser kommer raskt inn i den opplyste hallen. Caspar, Brianna og Rue drar alle frem et våpen hver idet de får se hvordan situasjonen ligger ann.
Rue tar et skritt frem mot Blaire.
"Legg ned kniven Blaire, du har tapt." Befaler Rue med selvsikker stemme og et bestemt ansiktsuttrykk.
Blaire sukker oppgitt og snur seg mot meg, fremdeles med kniven presset mot strupen til Jasper.
"Jeg undervurderte deg." Sier hun og gransker ansiktet mitt.
Jeg svelger tungt og prøver å roe ned det bankende hjertet mitt.
"Slipp Jasper." Ber jeg med svak stemme og kremter.
Blikket til Blaire er så inntrengende og fullt av hat at jeg ikke klarer å holde det lenge, og blir nødt til å se bort.
Hun ler.
"Såklart." Blaire smiler lurt idet hun trekker seg litt tilbake og tar bort kniven fra halsen til Jasper, som faller ned på gulvet igjen mens han prøver å få orden på den paniske pustingen sin.
Før noen av oss rekker å reagere har Blaire grepet tak i Dobbelgjengeren igjen, og kjører kniven inn i siden på Jasper. Han skriker av smerte og blodet pumper ut av kroppen hans, som om det skulle være bensin.
"Nei!" Jeremias løper mot Japser, men Blaire holder ham tilbake med kniven sin.
"Ikke så fort, nå er det din tur." Sier hun med et triumferende smil, og skal akkurat til snitte strupen til Jeremias, idet en pil kommer susende mot henne og treffer henne i beinet.
Blaire snubler forbløffet bakover, og vender blikket mot stedet der pilen kom fra.
Caspar står med spent bue, og tar opp en ny pil fra koggeret bak på ryggen og legger den klar på buen. Ansiktet hans er fordreid av sinne, og han ser fullstendig kampklar ut.
Blaire skjærer en grimase idet hun drar ut pilen, slik at enda mer blod fosser nedover beinet hennes.
"Du kan dra den ut, men det er allerede over." Sier Caspar og ser med avsmak ned på Blaire, som bruker den ene sokken sin til å stoppe blodstrømmen.
"Hva mener du?" Spør hun og har fått et desperat blikk i øynene.
Rue er den neste til å ta ordet.
"Alle våpnene våres er dyppet i sovemiddel, du vil start være bevisstløs."
Blaire skriker av sinne.
"Du har tapt." Sier Bri med et bredt smil.
"Dette er ikke over!" Roper Blaire, men øyelokkene hennes har allerede blitt tunge, og det tar ikke lang tid før de lukker se helt igjen og hun faller bevisstløs ned på gulvet.
Jeg gir fra meg et lettet sukk, og reiser meg opp fra gulvet. Det er da jeg plutselig husker på Jasper og jeg snur meg skrekkslagent rundt.
Jasper ligger på gulvet og kjemper etter luft. Det er blod overalt rundt ham, på gulvet , på klærne og på Jeremias, som prøver å stoppe blodstrømmen med hendene sine. Blikket til Jasper er sløvt idet det møter de grønne øynene til Jeremias, som er blanke av ferske tårer.
"Jasper ikke forlat meg, vær så snill." Trygler Jeremias mens våte tårer faller ned fra kinnene hans, og treffer det myke stoffet til skjorta til Jasper.
"Du...du vil...k-klare deg..." Stotrer Jasper og legger en svak hånd på kinnet til Jeremias, som rister på hodet.
"Ikke uten deg, aldri uten deg!" Protesterer han, legger ansiktet til Jasper i hendene sine og trykker panna si mot Jasper's.
Jeg kjenner hvordan mine egne tårer begynner å presse på, og jeg gir fra meg et høylytt snufs. En varm hånd legger seg på skuldren min, og jeg møter blikket til Rue. Ansiktet hennes viser ingen følelser, men jeg vet at hun bare setter opp en sterk fasade for å holde tilbake det som er på innsiden.
"Tilgi meg, Jas." Sier plutselig Jeremias og ansiktsuttryket har skiftet fra trist til bestemt.
"Hva..?" Begynner Jasper forvirret, men gir plutselig fra seg et stønn.
Jeremias har fremdeles pannene deres presset mot hverandre, men nå prøver Jasper desperat å vri seg unna grepet hans.
"Å nei, ikke si at han..." Sier Rue men fullfører aldri setningen.
Jasper begynner plutselig å rykke til å vri og vende på seg på gulvet, som om han skulle være en slange. De blå øynene hans er vidåpne og stirrer inntrengende på Jeremias, men den andre Dobbeltgjengeren har øynene lukket.
"Jeremias...vær så snill...ikke...ikke gjør dette!" Stammer Jasper, men blir plutselig helt stille idet øyelokkene lukker seg.
Jasper fortsetter å vri seg under vekten av Jeremias, som har knærne plantet i gulvet litt ovenfor hoftene til Dobbeltgjengeren sin. Hele kroppen til Jeremias er spent og tennene sammenbitte. En rynke har dukket opp mellom de sammenpressede brynene.
"Hva er det som skjer?" Hvisker jeg skrekkslagent til Rue, det virker nesten som om Jasper holder på å ha et anfall.
Hun møter ikke blikket mitt, men stirrer på Dobbeltgjengerne med vidåpne øyne.
Plutselig er det som om et elektrisk støt går gjennom kroppen til Jeremias, og forflytter seg videre til Jasper. Med et stønn åpner Jeremias øynene, men det er noe som ikke stemmer. Det er ikke hans øyne, det er Jasper's.
"Nei, din idiot, hvorfor? Hvorfor?" Roper han og slår knyttnevene sine i brystet til kroppen til Jasper.
Det spinner rundt for meg. Hvorfor er Jeremias øyne plutselig blå? Til og med væremåten hans har forandret seg og ligner mer på Jasper's. Men hvordan er det mulig?
Enda et stønn, og øynene til Jasper åpner seg. De er sjøgrønne akkurat som Jeremias sine.
"Du redder alltid meg, nå er det min tur til å redde deg." Sier den grønnøyde gutten og smiler svakt til den blåøyde.
"For noe dritt! Du har ingen rett til å ofre deg for meg. Ingen!" Den blåøyde gutten fortsetter å rope og og rister i den andre gutten, som sakte begynner å lukke øynene.
Tårene renner nedover kinnene til den blåøyde gutten. Han griper tak i skjorta til den grønnøyde, og hviler hodet mot brystet hans.
Den grønnøyde gir fra seg et siste sukk, før øyelokkene lukker seg for godt.
"Nei!" Skriker den andre gutten, men snubler forskrekket bakover idet kroppen til den grønnøyde gutten begynner å smuldre sammen, som om den skulle være lagd av brødsmuler eller sand.
Jeg gisper forskrekket. Hva er det som skjer?
Jeg ser bort på Rue, men hun ser ut til å være like forvirret som jeg.
Det tar ikke lang til før kroppen til den grønnøyde gutten er fullstendig forsvunnet, og alt som er igjen av ham er et par mørke sandkorn.
Den blåøyde gutten faller ned på kne og begraver ansiktet i det svarte støvet, mens han skriker av sine lungers fulle kraft etter tapet av den andre gutten.
"Han er borte." Sier gutten tilslutt og snur seg mot oss andre.
Mørke sandkorn har festet seg til ansiktet hans.
"Jeremias er borte."