Differenty Academy

Kap. 19: Sannheten Kommer Frem

I det siste har jeg brukt fritiden min mellom timene og etter skoledagen, på sykestua.
Det er ikke mange skadede der, og Shaune som vanligvis holder vakt der alene sent på ettermiddagen og tidlig på kvelden, ser ikke ut til å ha noe imot at jeg tar opp en ekstra feltseng.
For det meste bruker jeg tiden min der til å gjøre lekser eller lese bøker jeg har funnet i bokhylla på rommet, men i tillegg pleier jeg å være på mobilen min.
Jeg har satt opp et begrenset antall minutter jeg kan ha den på, for å spare det lille av batteriet som er igjen så lenge som mulig. Jeg nekter å snakke med Rue, etter krangelen vår er det det siste jeg vil gjøre.
Men jeg bruker ikke mobilen min til å spille spill, eller sjekke sosiale medier (ja, jeg har sosiale medier, selv om jeg er usynlig betyr ikke det at jeg må leve under en stein, heller). Det eneste jeg gjør i fem minutter hver eneste dag, siden sist søndag, er å åpne galleriet og se på så mange bilder av foreldrene mine som mulig. Jeg har et par der jeg er med, som tolv år gammel eller yngre, som viser en annen, lykkeligere tid i livet mitt.
"Det nærmer seg middagstid, Hillingworth." Meddeler Shaune idet han går forbi feltsenga jeg ligger i.
Han sender meg et lurt smil, før han fortsetter videre til en elev som er forkjølet.
Jeg reiser meg opp fra senga og samler sammen sakene mine, før jeg legger dem ned i skuldervesken min.
"Vi sees imorgen, Shaune." Sier jeg idet jeg skal til å forlate sykestua.
"Det håper jeg virkelig ikke vi gjør." Shaune sender meg et trist smil og ser på meg med et inntrengende blikk, som er så vennlig at jeg blir nødt til å se bort.
Jeg går raskt gjennom korridoren og ut av døren som leder til inngangshallen.
Det som møter meg idet jeg kommer ut i hallen, får meg til å gispe av overraskelse.
Den første tanken som slår meg er:
Hva gjør Caspar og Brianna sammen?
Den neste:
Hvorfor er de begge dekket av blod?
Og tilslutt den aller siste, og mest foruroligende:
Hvorfor har Caspar fått hoggtenner, og klør istedenfor negler?
"Hva er det som skjer?" Roper jeg til dem idet jeg ser hvor ille begge av dem ser ut.
Jeg løper mot dem, og for hvert skritt jeg kommer nærmere, jo verre ser de ut.
En jevn strøm av blod pumper ut fra et sted i brystet til Caspar, og i tillegg blør det fra den ene skulderen hans. Han ser ut til å være døden nær, og det overrasker meg at han i det hele tatt kan holde seg på beina i en slik tilstand. Det viser at han ikke er det mennesket jeg trodde han var, men at han faktisk er en vampyr.
Brianna ser litt bedre ut, og et lite øyeblikk føler jeg meg utrolig lettet, men får dårlig samvittighet idet jeg ser den blodige kroppen til Caspar igjen. Hun ser ikke ut til å være skadet i det hele tatt egentlig, når jeg kommer i nærmere øyesyn, og jeg forstår at blodet på den lilla kjolen hennes må tilhøre Caspar.
Jeg holder meg litt på avstand, mens jeg betrakter den blodige scenen før jeg legger en hånd på skulderen til Bri, både for å gi henne moralsk støtte, men også slik at hun kan se meg.
Idet hun møter blikket mitt, fyller øynene seg opp med tårer og det er så mange følelser som gjenspeiler seg i blikket hennes at jeg blir helt ør.
"Blaire. Hun er der inne." Klarer hun å si mellom de høye hikstene, og peker mot en sort dør med er skilt som det står 'Toalett' på.
Det må ha vært den døra Bax prøvde å fortelle meg om den dagen de norske elevene kom.
Jeg nikker bestemt til Bri, og prøver å sette opp en selvsikker fasade for hennes skyld.
Jeg snur meg rundt og skal til å gå mot toalettet, idet Brianna plutselig åpner munnen igjen, og det hun sier gir meg et overraskende sjokk:
"Drep henne."
Stemmen hennes er så full av hat at det får frysninger til å danse opp og ned ryggraden min.
Jeg ser på Bri igjen før jeg forsiktig beveger meg mot toalettet. Blikket hennes et kaldt som is, og holdningen hennes er så annerledes at hun nesten virker som en annen person.
Idet jeg åpner toalettsdøra, blir jeg truffet av en forferdelig lukt, og jeg skjønner raskt hvor den kommer fra.
Blod er sprutet utover det marmorhvite gulvet, og renner nedover den ene veggen. En liten dolk og en sylskarp kniv, som skinner i lyset fra taket, ligger på gulvet. Begge to er dekket med blod som begynner å strøkne. En remse av svart stoff ligger i midten av en blodpøl, og er så gjennomtrukket av blod at den ikke klarer å trekke til seg noe mer.
Plutselig skjønner jeg hvordan alt må henge sammen, og jeg skynder seg ut av toalettet igjen.
"Hun er ikke der!" Roper jeg mens jeg løper mot Capsar og Brianna, som sakte er på vei mot marmortrappa. Skoene mine gir fra seg blodige fortrinn bortover marmorgulvet i inngangshallen.
Hvorfor går de ikke mot sykestua? lurer jeg.
Så innser jeg plutselig at hvis de går til sykestua, vil flere raskt få vite at Caspar et vampyr. Hva skjer hvis Blaire plutselig dukker opp igjen og hevder at Caspar angrep henne? Ville noen tro på ordet til en vampyr over en Differenty? Uansett ville ham være en stor risiko for akademiet, om ham så skulle være skyldig eller ikke, og å gå til sykestua for hjelp ville være det samme som om ham skulle anmelde seg selv til Prestinnen.
"Det er ingen tegn til Blaire! Hun er fullstendig borte!" Fortsetter jeg å rope.
Brianna ser ikke ut til å være særlig overrasket, men hun har fått et dystert ansiktsuttrykk.
Stemmen hennes er overraskende bestemt, som om hun er vant til situasjoner som denne, idet hun ber meg om å hjelpe henne med å føre Caspar til rommet vårt, og spør om Evnen min vil kunne skjule dem begge to.
Jeg nikker men biter meg usikkert i leppa. Jeg har aldri prøvd å skjule mer enn en person om gangen, og forteller Bri at jeg ikke vet om Evnen min vil fungere på en vampyr eller ikke. Treningsøktene mine med den nye mentoren min, Mrs. Fawnly, har aldri dreid seg særlig mye mer om å prøve å trekke tilbake Evnen min. Det meste jeg har klart er å fjerne den fra tuppen av fingerneglene mine.
Beslutsomheten til Bri fjerner seg ikke i det minste idet hun sier:
"Vi får bare håpe på det beste."
Jeg beundrer motet hennes, og hvordan hun kan virke så avslappet i en slik situasjon som denne. Jeg hadde ikke innsett at Brianna hadde så sterk viljestyrke.
Bri begynner å dra Caspar opp den lange trappa med tunge skritt, og må holde ham med begge hender for at han ikke skal skli ut av det blodige grepet hennes.
Jeg gir fra meg et lavt sukk idet jeg skjønner at uniformen min ikke kan komme seg ut av dette uskadet. Allikevel drar jeg opp ermene mine så langt opp på armene jeg klarer, før jeg griper tak i armen til Caspar og legger den rundt skulderen min. Blodet har allerede farget hendene mine røde.
Sammen klarer jeg og Brianna å dra Caspar opp trappa, og rett før Bri åpner døra til fellesrommet, fletter hun to av fingrene våre sammen og ser på meg med et anspent blikk.
Jeg puster dypt inn idet døra sakte åpner seg, og veldig forsiktig løfter Bri og jeg Caspar over dørterskelen.
Et par jenter har satt seg rundt TV-bordet og ser ut til å spille et eller annet spill. Alle skvetter til idet døra til rommet smeller høyt igjen, fordi Caspar med uhell klarer å sparke til den med en sløv fot.
Bri og jeg fryser på stedet og Brianna blir nødt til å legge en hånd over munnen til Caspar, fordi han puster så tungt.
Jentene rundt bordet ser skremt på hverandre før du bryter ut i unison latter.
"Hva var det?" Ler den ene og holder på å sette brusen hun drikker i halsen.
Hun harkler, noe som får de andre jentene til å le enda mer.
"Du var vettskremt!" Ler en annen.
"Fullstendig ute av deg!"
"Som om du ikke var redd, jeg så hvordan du skvatt til!"
De ler igjen, mens de fortsetter å krangle om hvem av dem som ble mest skremt.
Jeg møter blikket til Brianna og vi sukker lettet. Caspar gir fra seg et stønn, som blir dempet av hånda til Bri, og vi skynder oss gjennom rommet og ut døra til korridorene bak. Idet vi går gjennom den andre døra i korridoren får jeg plutselig øye på en kjent skikkelse.
"Rue." Siet jeg lavt mens en rekke følelser bobler opp inni meg.
Rue vender seg mot oss idet hun hører de uregelmessige skrittene våres, som blir akkompagnert av Caspar's tunge gange som nesten minner mer om halting.
Øynene hennes utvider seg og hun ser på meg med et forskrekket blikk.
"Hva er det som skjer?" Stemmen er høy og skjelver av både forvirring og mest sannsynligvis skrekk.
"Ikke nå." Avfeier Bri og skynder seg å åpne døra og dra Caspar gjennom den, før hun legger ham ned på senga si.
Jeg følger etter med Rue rett bak meg.
"Eri, jeg..." Hun legger en forsiktig hånd på skulderen min, men jeg nekter å snu meg rundt for å møte blikket hennes.
"Kan dere ta en pause fra dramaet deres i ett minutt? Gutten jeg elsker er døende, og jeg vet ikke hvordan jeg skal redde ham!" Sier Brianna sint, mens tårene triller nedover kinnene som strie elver, og hun ser på oss med et skulende blikk.
Hun har satt seg ved siden av Caspar, som ligger utstrakt så lang han er på dyna til Bri, som blir rødere og rødere for hvert sekund som går.
Rue fjerner hånda fra skulderen min, og går mot Bri.
"Ingrid er en Helbreder, jeg kan gå og se om hun er på rommet vårt." Til tross for tilbudet virker Rue overraskende motvillig.
Har det skjedd noe mellom henne og Ingrid?
Av grunner jeg ikke kan forklare, gjør dette meg glad.
"Det ville vært fint, ja." Svarer Bri sarkastisk og kveler et tårevått hikst.
Rue nikker og feier forbi meg idet hun går ut i korridoren igjen. Hun sender meg et sideblikk, som jeg prøver på godt jeg kan og ignorere.
Jeg ser etter henne idet hun forsvinner ut gjennom døra. Jeg har aldri lagt merke til det før, men Rue lukter svakt av krydret kanel.
Jeg går bort til Bri og ser at brystet til Caspar såvidt hever seg.
"Vi må prøve å stoppe blødningene." Hvisker Brianna og stryker en finger nedover skjevebeinet til Caspar, som ser ut til å smile svakt av berøringen hennes.
"Jeg kan hente noen håndklær fra badet." Sier jeg, og idet jeg kommer tilbake igjen har Rue kommet tilbake med Ingrid.
Den blonde jenta ser ikke fornøyd ut.
Blikket hennes treffer tilslutt Caspar og hun gisper, før hun griper Rue rundt håndleddet med en hardhet som ser ut til å skade Rue.
"Du fortalte meg ikke at det handlet om en vampyr!" Snerrer hun mot Rue og skuler på Caspar.
Det ser nesten ut som om gutten himler oppgitt med øynene mot henne.
"Hør her..." Rue prøver å vri seg ut i grepet til Ingrid men hun strammer det bare enda mer, og ser på Rue med nesten desperate øyne.
"Nei. Nå får du høre. Mange av de som angrep akademiet hjemme, var som ham, blodsugende monstre." Ingrid skriker nesten, men istedenfor å prøve å komme seg løs igjen, legger Rue den andre hånda si støttende på skulderen hennes.
Hun ser dypt inn i øynene på den andre jenta, og jeg føler meg merkelig utilpass med nærheten deres, som om det et noe jeg ikke vet om mellom dem.
"Vær så snill, Ingrid. Jeg ber deg." Trygler Rue, noe som overrasker meg fordi hun ikke virker som en tryglende person, mer som en person andre trygler til.
Ingrid sukker og biter seg i underleppa, før hun nikker motvillig.
"Greit, jeg kan ta et titt på ham."
Hun går bort til senga som Caspar ligger i, og bøyer seg ned for å undersøke den skamslåtte gutten.
"Det ser ikke ut som om det er noe jeg kan gjøre. Beklager." Ingrid tar et skritt tilbake idet Brianna slår ut mot henne.
"Hva mener du?" Spør Bri opprørt og ser urolig ned på Caspar som har lukket øynene, hvis jeg ikke hadde vist bedre kunne jeg lett ha trodd at han sov.
"Jeg mener at det ikke er noe jeg kan gjøre. Dette er en utsultet vampyr, som ikke har drukket noe på ukevis. Jeg gjetter at han har tatt en type piller som skal dempe sulten hans, er det riktig?" Ingrid ser spørrende på Rue som trekker på skuldrene, men Brianna er rask til å svare.
"Ja, det var Blaire som ga ham dem."
Ingrid nikker.