Differenty Academy

Kap. 23: Dagene Etter

Det var Caspar som tilslutt løp opp til førsteetasje for å få tak i hjelp.
Blaire sov lykkelig uvitende om det som kom til å skje henne så fort hun våknet. Nå som vi faktisk hadde overvunnet henne, var vi egentlig ikke sikre på hva vi burde gjøre med henne.
Professor Christoph var den første til å komme ned, raskt etterfulgt av fire andre lærere. De så alle sjokkert på oss, men Caspar må ha fortalt dem noe av det som skjedde, fordi to av dem var raske til å bære Blaire opp trappa. De kom ikke tilbake igjen og jeg undret meg over hvor de hadde ført Blaire.
Så fort Blaire hadde blitt ført bort begynte de gjenværende lærerne å stille spøsmål. Vi fortale dem alt vi visste om både Blaire og Prestinnen, som ikke var særlig mye bortsett fra at hun var Blaire's overordnede. Christoph virket nesten ikke overrasket, og fortalte oss at Prestinnen hadde dratt for et døgn siden, uten noen videre beskjed eller forklaring. De hadde ikke peiling på hvor hun var, hun hadde lyktes med å slippe unna mellom fingrene på dem.
Avhøringen var ikke noe mer enn et kort sammendrag av alt som hadde hendt, og vi fikk beskjed om å komme ned til Administrasjonen dagen etter for en dypere gjennomgang av begivenhetene.
Den blåøyde gutten, jeg visste ikke om jeg skulle kalle ham Jasper eller Jeremias lenger til tross for at han minnet mer om Jasper, sa ikke et eneste ord. Han forholdt seg til skyggene, med stillheten som sin eneste trøst. På vei opp mot soverommene prøvde Caspar å få igang en samtale med ham, men det virket ikke engang som om han kunne høre ham.
Vi skilte veier altfor fort. Brianna og Caspar holdt og kysset hverandre, som om dette var den siste natten deres sammen. Rue var like stille som Jasper, som allerede hadde gått opp trappa og forsvunnet inn i Fellesrommet.
Det er ikke før vi står utenfor døra til Rue's soverom, at hun endelig åpner munnen.
"Vi ses imorgen." Er alt hun har å si.
Jeg skal til å si noe tilbake, men hun har allerede slengt igjen døra.
Jeg vet hvor nære Rue har vært Dobbeltgjengerne. De var de første virkelige vennene hennes på akademiet, det er ihvertfall det de fortalte meg, men jeg vet med sikkerhet at hun bryr seg om dem som om de skulle være familie.
"Er Jeremias virkelig død?" Spør Brianna meg når vi har kommet inn på rommet.
Hun sitter sammen med meg i senga mi og lener seg mot hodegavlen.
Jeg trekker på skuldrene. Øynene mine er blanke, men jeg har fortsatt ikke begynt å gråte, alt er så uvirkelig at jeg ikke helt klarer å forstå hva som egentlig har skjedd.
"Jeg vet ikke." Svarer jeg ærlig og Bri bryter ut i gråt.
Jeg legger armene mine rundt hennes og hun gråter inn i håret mitt, som om det skulle være et lommetørkle.
Det tar ikke lang tid før demningen av tårer som har bygget seg opp inni meg også bryter, og vi klemmer hverandre helt til vi går tom for tårer.
"Jeg kommer ikke til å kunne sove ikveld." Stemmen til Bri er grøtet, og hun tørker øynene med ermet på kardigan sin.
Jeg rister på hodet. Jeg tror aldri jeg vil kunne sove igjen.
Omtrent en halvtime før jeg vanligvis våkner, er det noen som banker på døra.
Brianna ligger fremdeles i senga mi og tegner kruseduller i en notatbok. Jeg legger fra meg boka jeg holder på med, og går for å se hvem det er.
Til min overraskelse er det Rue.
"Kan jeg komme inn?" Spør hun og jeg nikker søvnig.
Til tross for at øyelokkene mine truer med å lukke seg hele tiden, klarer jeg ikke å slappe av mer enn et par minutter, før bildet av den bevisstløse kroppen til Jasper brenner seg inn på netthinnen min.
"Jeg klarte ikke å sove." Forklarer Rue og setter seg på enden av senga mi.
Jeg legger meg ned ved siden av Bri, som har lagt fra seg notatboka, og setter seg opp på albuene sine.
"Jeg tenkte dere kanskje ville spørre om, du vet..." Begynner Rue, men det virker ikke som om hun klarer å få ut ordene.
Øynene hennes er hovne, det er tydelig selv i det svake lyset fra nattbordlampa mi. Morgenkåpa henger løst rundt skuldrene, og det ser ikke ut som om hun har tatt seg bryet med å skifte til pysj. Stroppen på den svarte BH-en hennes er synlig over høyre skulder.
"Er Jeremias virkelig død?" Spør Bri
direkte og jeg ser at Rue rykker til ved lyden av navnet hans.
Hun sukker og ser trist ned på hendene sine, de skjelver såvidt. Jeg føler en sterk trang til å legge hendene mine over hennes, men gjør det ikke.
"Jeg...jeg vet ikke." Erkjenner hun, og møter blikket til Bri som har begynt å gråte igjen.
"Hva...hva var det som skjedde? Hvordan kan Jeremias plutselig ha blitt til Jasper?" Spør jeg og presser tilbake de brennende tårene.
"Det er en del av Evnen som mange Dobbelgjengere har." Forklarer Rue. "De er i stand til å bytte kropp. Det kalles et Sjelehopp, som vil si at sjelen kan hoppe fra den ene kroppen til den andre." Hun tar en kort pause.
Det er vanskelig å si om det bare er en kunstpause, eller om det er for å holde tilbake gråten.
"Det overrasket meg at Jeremias var i stand til å gjøre noe slikt, det er spesielt vanskelig når den andre parten gjør motstand slik som Jasper gjorde. De fleste Dobbeltgjengere klarer ikke gjøre flere enn ett til to Sjelehopp per døgn." Fortsetter Rue stille.
Det som skjedde gir plutselig mening.
"Så, Jeremias ofret seg for Jasper? Var det derfor øyefargene ble byttet om, var det sjelene som flyttet seg mellom de to kroppene?" Spør jeg usikkert.
Rue nikker og smiler svakt.
"Ja, han ofret seg." Stemmen høres nesten stolt ut, og det triste smilet hennes gir meg lyst til å bryte ut i gråt igjen.