Differenty Academy

Kap. 24: Et Valg Om Kjærlighet

ERI
Ballet er om en uke. Det er 7 dager, det vil si 168 timer, som er 10080 minutter, men det mest sinnsyke av alt: 604800 sekunder. Om under 610000 sekunder begynner ballet, og jeg har ingen anelse om hva jeg bør gjøre.
Det Bax fortalte meg, eller ikke fortalte meg, har hjemsøkt meg helt siden. Alt jeg klarer å tenke på er Rue.
Vi har ikke snakket sammen siden den dagen, men Brianna har begynt å bruke mer tid sammen med meg. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje hun bare har dårlig samvittighet for å ha utestengt meg, eller fordi hun så inderlig vil gi meg en makeover(som jeg nekter) før ballet. Uansett grunn, er jeg bare glad for å ha henne tilbake.
Etter nesten hver eneste time pleier Raymond å stå utenfor klasserommet mitt, og vente på meg. I det siste har vi begynt å holde hender, det var Raymond som begynte, og jeg ville ikke trekke hånden tilbake i tilfelle han ville ta det ille opp. Men hver gang hendene våres rører hverandre og fingrene flettes inn i hverandre, føles du ut som om jeg forteller ham en løgn. Det tar livet av meg, spesielt når han smiler til meg som om han skulle være verdens lykkeligste mann.
"Så, jeg vet at vi ikke får kjolene våre før samme dag som Sommerballet, men har du tenkt noe på hvordan du vil ha håret ditt?" Spør Bri meg, nøyaktig tre dager før ballet.
For hvert minutt som går, føles det ut som om jeg kommer et ufrivillig skritt nærmere valget jeg blir nødt til å ta. Valget som jeg fortsetter å utsette, helt til det kommer til å være for sent.
"Nei, ikke i det hele tatt." Ler jeg for å skjule nervøsiteten min.
Det virker ikke som om det fungerer særlig bra, for Bri reiser seg opp fra senga si og setter seg ved siden av meg. Jeg legger en hånd på skulderen hennes.
"Spytt ut." Sier hun bestemt og legger hendene i kors.
Jeg ser forvirret på henne, og hun strekkker ut en hånd mot meg.
Sakte åpner jeg munnen og skal til å spytte ut tyggegummien min, men med en raskt bevegelse slår Bri kjeven min igjen.
"Ikke tygginsen! Hva er det som feiler deg? Jeg mente: fortell meg hva som uroer deg." Bri rister på hodet og jeg trekker forlegent å skuldrene.
"Ingenting uroer meg."
"Å vær så snill, jeg kan nesten lukte nervøsiteten av deg. Hva er det?" Det er utrolig hvor truende Brianna kan se ut, hvis hun virkelig ønsker det.
"Det er bare..." Begynner jeg, og prøver å bestemme meg for om jeg burde fortelle henne sannheten eller ikke. Tilslutt bestemmer jeg meg for å fortelle en slags halvsannhet. "Dette kommer ikke bare til å være mitt første ball, det vil også være min aller første date. Hva om Raymond finner ut at han ikke liker meg? Hva om han synes at jeg er kjedelig?"
Bri legger hodet litt på skrå og legger hendne e sine over mine.
"Isåfall er han en komplett idiot, og fortjener ikke så mye som en teskje av din oppmerksomhet, okej?"
Jeg nikker, men biter meg ettertenksomt i underleppa.
"Det er bare det at du og Capsar virker så naturlige sammen, som om dere var skapt for hverandre, jeg skjønner ikke hvordan dere klarer det."
Brianna smiler bredt, det er tydelig hvor glad hun er i Caspar, og hvor mye han forguder henne.
"Skal jeg fortelle deg noe?" Spør hun og lener seg nærmere meg, som om hun skal til å fortelle en hemmelighet, selv om det ikke er noen andre i rommet bortsett fra oss.
"Caspar kaller meg sin lille ostebit."
Jeg ser forvirret på henne.
"Du vet som å kalle noen sin øyesten, bare at siden jeg heter Bri, som osten men uten E på slutten, så kaller han meg sin ostebit." Forklarer hun smilende, mens rødmen sprer seg over kinnene.
"Herregud, så cheesy." Sier jeg tilslutt etter å ha fått tenkt meg om litt.
Vi ler begge to, selv om det er en av de dårligste vitsene jeg noensinne har sagt.
"Det kommer til å gå fint." Forsikrer Brianna meg om og gir hendene mine et trykk.
De neste to dagene er over altfor fort, mens jeg i all hemmelighet håper på at tiden på mystisk vis skal stoppe opp for alltid, eller bare spole frem til ferien med en gang. Selvfølgelig finnes det en skole for barn med sære krefter, som å manipulere tyngdekraften eller kamuflere seg uansett omgivelse, og så klart det finnes både vampyrer og varulver, men å spole litt frem i tid kan man ikke gjøre. Og nei, det finnes ikke tidsreisende, jeg har allerede spurt mesteparten av lærerne på skolen.
Før jeg vet ordet av det, er det fredag ettermiddag og ikke mer enn fem timer til ballet.
Fordypet i mine egne tanker går jeg ut i parken og mot en uthulet rosebusk, som jeg har sett Caspar og Bri forsvinne inn i hundretalls av ganger. Jeg håper å få busken helt for meg selv, siden jeg vet at Bri har time med mentoren sin, Mr. Jenkins, akkurat nå.
Planen min blir spolert idet jeg får å øye på en bøyd skikkelsen, som sitter på den ruste metallbenken.
Jasper løfter hodet idet han hører skritt som nærmer seg, og virker forvirret et øyeblikk, før han innser at det må være meg.
Han nikker i den retningen han tror jeg står, før han senker hodet igjen, og stirrer tomt ned på skoene sin.
Forsiktig setter jeg meg ned, nøye med å ikke komme borte kroppen hans.
"Hei." Sier jeg lavt.
Jasper snur hodet i min retning og rekker meg en hånd. Jeg tar den, og han møter endelig blikket mitt.
"Hei." Stemmen hans er like grøtet som den var sist gang jeg hørte ham snakke, for så mange uke sider.
Det  høres ut som om han nettopp har grått.
"Så, er det her du har gjemt deg alle disse ukene?" Spør jeg.
Han rister medtatt på hodet.
"Nei, bare når jeg vet at ingen kommer til å forstyrre meg, eller jeg trodde ihvertfall jeg visste det." Svarer han.
Det er ikke noe slemt ment med setningen, ingen surhet eller irritasjon, bare tom ærlighet.
"Jeg kan gå igjen hvis du vil." Tilbyr jeg meg, og skal til å reise meg, men han legger en sliten hånd på kneet mitt for å stoppe meg.
"Nei, det er så lenge siden jeg har snakket med noen andre en skolepsykologen, det føles ganske bra å ikke bli analysert for hvert ord jeg sier."
Jeg nikker forståelsesfullt.
"Jeg hører at du har fått deg en date til ballet, gratulerer." Sier han og smiler svakt.
Det virker som om han desperat ønsker å snakke med noen, kanskje for å avlede sine egne tanker, og jeg er glad for å kunne være til hjelp.
"Hvem fortalte deg det?" Spør jeg nysgjerrig med hevede øyenbryn.
"Rue." Forklarer han.
"Jeg trodde du sa at du bare snakket med skolepsykologen?"
"Rue er skolepsykologen."
Jeg ler og smilet til Jasper blir ørlite grann bredere. Når latteren min tilslutt dør ut, blir han sittende og se på meg med et inntrengende blikk, som om han kan se rett gjennom meg.
"Du virker ikke akkurat særlig glad til å være en jente som snart skal på ball og møte sin drømmeprins." Observerer han og legger hodet litt på skakke, slik som Rue pleier å gjøre. Kanskje hun har fått det av ham.
"Jeg ville ikke akkurat kalle ham min drømmeprins." Svarer jeg litt forlegent.
"Hvorfor ikke?"
"Jeg vet ikke, jeg er bare forvirret." Innrømmer jeg, litt usikker på hva jeg skal svare.
"Over hva?" Blikket til Jasper er ikke bare nysgjerrig, men også forståelsesfullt, som om han skjønner akkurat hva jeg føler.
"Jeg vet ikke helt, følelsene mine, antar jeg." Svarer jeg og prøver så godt jeg kan å sette ord på det.
"Er vi ikke alle det? Det eneste som er mer forvirrende enn livet, er kjærlighet." Forteller han meg med et dypt blikk rettet mot et punkt både rett fremfor seg, og langt bort på samme tid.
"Det var noen veldig vise ord, må jeg si." Jeg smiler mot ham, men Jasper virker som om han er i altfor dype tanker til å oppfatte noe annet.
Vi blir sittende i en komfortabel stillhet en stund. De eneste lydene rundt oss, er lave, uklare stemmer på andre siden av rosebusken, kvittrende fuglesang, og de knakende greinene over hodene på oss.
"Visste du at det var jeg som spurte ut Jeremias først? Det ble begynnelsen på forholdet vårt ." Spør Japser meg tilslutt og møter blikket mitt, men tankene hans er et annet sted.
"Nei, det visste jeg ikke."
Jasper ler plutselig. Det er en varm latteren med et løfte om en lykkelig fortid.
"Han fikk meg bokstavelig talt til å trygle om en date." Forteller han meg mens øynene glitrer.
"Men det var Jeremias som først lente seg inn for et kyss." Fortsetter Jasper og han får plutselig et trist drag over ansiktet.
"Jeg beklager." Sier jeg tilslutt, uten riktig å vite hvorfor, jeg føler bare at jeg burde si noe.
Han sender meg et forvirret blikk, før han tilslutt gir meg et svakt smil.
"Han er fortsatt i live, vet du."
Det Jasper sier overrasker meg, og det er tydelig at han også ser det.
"Jeremias er ikke død. Jeg ville ha visst det hvis Dobbeltgjengeren min ikke lenger var i live." Forklarer han med en bestemt mine og et blikk som er like dypt som Themsen.
"Jeg ville følt det."
Jeg nikker, ikke bare fordi jeg ønsker at det var sant, men fordi jeg faktisk tror på det Japser sier.
"Vel, jeg burde ikke oppholde deg lenger. Du burde vel begynne å gjøre deg klar til ikveld." Sier Jasper og reiser seg opp.
Han ser ned på meg med et vennlig blikk, nesten uten det vanlige triste glimtet i øynene, og gir meg et mykt smil.
"Takk." Sier han og gir meg et klapp på skulderen.
"For hva?" Spør jeg forvirret.
"For at du tror meg."
Brianna har allerede okkupert baderommet, idet jeg kommer tilbake på rommet. Så jeg får nøye meg med speilet over skrivebordet mitt.
Kjolen min henger pent på en kleshenger på trerammen over senga.
Brianna bokstavelig talt dro meg opp så fort vekkerklokka ringte, og slepte meg bort til klesskapet på badet.
Alle jentene på akademiet får levert anbefalte aftenkjoler, som blir levert på rommet samme dag som ballet, men det er mange som velger å bruke sine egne. Aftenkjolene fra skolen er kanskje gratis, men man får ikke beholde dem mer enn en dag, og er derfor ikke noe man kan spare til fremtidige begivenheter.
Det overrasket meg at Brianna ikke hadde en egen kjole. Jeg visste at hun ikke hadde vært å sett moren sin i Season Ville, hvorfor ville hun ikke svare meg på, men jeg tenkte at moren kanskje skulle sende henne noe likevel. Men det skjedde ikke.
Istedenfor fikk Bri tildelt en lang, safirblå kjole av et diamentbesatt stoff, som glitrer uansett hvordan Bri beveger på seg. Kjolen er uten stropper, og når helt ned til gulvet. I tillegg var det også et par sølvsko med ekstremt høye hæler, og en tynn overdel sydd med sølvtråder i klesskapet.
Ved siden av hang det en mer beskjeden kjole, lagd av gul silke, som når meg akkurat over knærne. Skjørtet på kjolen danser løst rundt beina mine. Stoffet blir litt strammere rundt midjen, noe som fremhever figuren min på en merkelig, men overraskende attraktiv måte, som jeg aldri har sett før. Tynne stropper slingrer seg over hver sin skulder, og kjolen viser ikke mer av brystet mitt enn det jeg føler meg komfortabel med.
Skoene er enkle ballerinasko i hvitt. En rød, liten kappe av fløyel, blir holdt oppe av en liten gullknapp i halsen, og holder skuldrene mine varme.
"Du ser fantastisk ut!" Utbryter Bri, idet vi har tatt på oss kjolene og hun står å poserer i speilet.
Jeg ler nervøst, hjertet mitt banker altfor fort, men jeg vet hva jeg må gjøre.
"Du ser fantastisk ut."
Brianna smiler og stikker armen sin i min.
Plutselig er det noen som banker på.
"Det er guttene! Er du klar?" Spør hun og smiler med de dyprøde leppene sine.
Jeg nikker.
"Jeg er klar."