Differenty Academy

Kap. 06: AIS-Prøvene Begynner og Jeg Får Ingen Croissanter

Jeg våkner opp av at noen ringer på døra. Det tar et øyeblikk før jeg forstår hvor jeg er, men når jeg gjør det hopper jeg raskt ut av senga og skynder meg mot døra. Rue står utenfor med et brett med mat i hendene og kledd i skoleuniform.
"Er dere ikke våkne enda?" Hun sukker og går inn i rommet uten å spørre.
Rue setter ned brettet på sofabordet før hun sender meg et granskende blikk, som begynner ved de bare føttene mine og ender i den bustete afroen min. Jeg innser at jeg fremdeles går i klærne mine fra kvelden før, og prøver å rette på den skrukkete silkekjolen.
"Hva...hva gjør du her?" Spør jeg Rue idet hun går bort til senga til Bri, som fremdeles sover lykkelig uvitende.
Rue rister henne hardt i skuldrene, noe som resulterer i at Bri begynner å vifte vilt med armene for å få henne til å holde opp, og med uhell klarer å slå til Rue i haka. Rue gir fra seg et misfornøyd grynt og bestemmer seg istedenfor å dra av Bri den varme dyna.
"Hei!" Bri reiser seg sakte opp og sender Rue et drepende blikk.
De blonde krøllene hennes står ut til alle kanter og også hun går i klærne fra dagen før.
"Jeg har med frokost til dere, Prestinnen ville at dere skulle bli sendt rett til den første prøven uten noen avstikkere til spisesalen." Sier Rue for å svare på spørsmålet mitt og går inn på badet.
Bri gnir seg trøtt i øynene slik at noe av mascaraen fra dagen før blir gnidd utover kinnet hennes.
"Faen." Sier hun når hun ser sporet av mascara som blir sittende fast på hånda.
Rue kommer ut og holder fram to merkelige drakter. De ser ut til å være laget av et elastisk materiale, litt som badetøy, og er fullstendig svarte.
"Når dere er ferdige, ta på disse." Beordrer hun, før hun slenger dem ned på hver sin seng og går mot døra igjen. "Jeg er tilbake om en halvtime, og forventer at dere er klare da." Hun forsvinner raskt ut av døra og lukker den hardt etter seg.
Bri går bort til senga si og tar opp den svarte drakten.
"Ikke faen at jeg skal bruke noen jævla dykkedrakt, nei." Bri slenger sint fra seg drakten på gulvet og sørger for å tråkke ekstra godt over den idet hun går mot sofabordet.
Det virker som om hun har stått opp på feil side av senga, eller rettere sagt at hun ble jaget ut på feil side av senga av Rue.
Frokosten Rue tok med består av et par ferske rundstykker, hjemmelaget syltetøy, sjokoladepålegg, to glass melk og en skal med fruktsalat.
"Ingen croissanter." Observerer jeg nedstemt og setter meg ned ved siden av Bri.
Hun har allerede slått på TVen og har øynene klistret til en romantisk komedie som jeg aldri har sett før, mens hun holder på å smøre syltetøy på et rundstykke.
"Hva..." Jeg tar en bit av mitt eget rundstykke. "...er egentlig din Evne?" Spør jeg og ser bort på Bri.
Hun børster av seg et par brødsmuler og biter seg i underleppa, øynene er fremdeles klistret til TV-skjermen men det virker som om hun gjør det mer for å slippe å se på meg, rettere sagt; for å slippe å gjette seg frem til hvor jeg er.
Hun sukker før hun tilslutt fjerner blikket fra skjermen og heller ser ned på asjetten sin.
"Eh...jeg vet ikke riktig hva det kalles, men jeg kan på en måte gjøre ting til 2D." Sier hun litt usikkert.
Jeg hever et forvirret øyenbryn.
"Hva? Sier du at du er en levende kino?" Spør jeg humoristisk og Bri trekker ørlite grann på smilebåndet.
"Nei..." Hun kremter. "Det hadde egentlig vært enklere om jeg kunne vise deg."
"Så gjør det da."
Bri vender tilslutt blikket mot meg, det et fjernt som vanlig, men jeg kan fortsatt se at hun ønsker at hun kunne se meg. Jeg tar sjansen og berører forsiktig armen hennes. Hun skvetter til og et kvalt skrik slipper ut mellom leppene hennes. Jeg rygger unna.
"Beklager, jeg bare..."
"Jeg kunne se deg!" Avbryter hun meg og vifter i lufta med hendene helt til hun kommer i kontakt med meg igjen.
Blikket hennes er fokusert, men mer inntrengende og ubehagelig enn det Rue's var. Jeg holder øyekontakt se lenge jeg klarer, men blir tilslutt nødt til å se bort, det blir for mye for meg. Det virker som om Bri forstår hintet og hun trekker seg unna, men har fremdeles et lett grep om albuen min.
"Så er du bare usynlig når ingen tar på deg?" Spør hun med øyne like store som rundstykkene.
"Eh...jeg vet egentlig ikke. Mødrene mine har aldri sett meg når jeg har vært nær dem, jeg visste ikke engang at det gikk an før igår." Jeg har blikket festet på TVen.
Bri har et forundret ansiktsuttrykk og tygger tenkende på en lang, lakkert negl.
"Kanskje bare slike som deg og meg kan se deg. Hva kalte de det igjen? Diff...de..."
"Differenties." Fullfører jeg og tenker over det.
Bri kan faktisk ha rett.
"Nok om meg,.." Jeg begynner å føle meg ukomfortabel. "Du skulle vise meg hva Evnen din er." Påminner jeg henne og hun sukker.
"Greit, det måtte vel skje en gang uansett." Bri reiser seg fra sofaen og går mot skrivebordet sitt.
Hun setter seg ned etter å ha funnet fram et blankt ark og en blyant. Jeg går bort til henne og bøyer meg over henne, for å se bedre. Bri løfter blyanten og holder den opp foran ansiktet sitt. Hun puster tungt ut, smalner øynene og fokuserer på blyanten foran seg. Hun rynker brynene hardt sammen og begynner å puste tyngre idet hun sakte presser blyanten mot arket. Et stønn slipper ut mellom leppene hennes idet blyanten plutselig forsvinner gjennom arket. Det ser fortsatt ut som om blyanten ligger på arket. I et lite øyeblikk lurer jeg på om jeg kan ha innbilt meg alt sammen, men så løfter Bri opp arket og rister i det for å vise meg at blyanten faktisk sitter fast inni det. Jeg ser sjokkert på henne. Pannen til Bri glinser og en svetteperle triller sakte nedover neseryggen hennes før hun tilslutt tørker den bort.
Plutselig banker det hardt på døra.
"Hei!" Det er stemmen til Rue. "Dere bør helst være klare, Prestinnen venter på dere!" Hun banker knyttneven sin hardt mot døra igjen.
Jeg ser bekymret ned på Bri. Hun puster fortsatt tungt, som om hun nettopp har løpt maraton. Jeg visste ikke at det skulle smerte henne så mye å vise Evnen sin, jeg har aldri følt slik. Den eneste smerten Evnen min noensinne ha påført meg, var da den kom over meg, den dagen for fire år siden.
"Det går fint." Bri reiser og sender meg et svakt smil. Jeg kan se at beina hennes sjangler ørlite grann og hun strever et øyeblikk med å finne balansen.
Jeg sender henne et usikkert blikk før jeg bøyer meg ned, plukker opp drakten hennes fra gulvet og gir den til henne. Bri ser ned på drakten i hendene sine med et sukk og et skuffet blikk. Hun sender meg et nytt smil før hun går inn på badet og låser døra raskt etter seg, som for å forsikre meg om at det går bra med henne. Rue banker på igjen.
"Hei, åpne da! Jeg vet at dere er der inne!" Hun begynner å høres usikker ut, kanskje hun er redd vi har planer om å flykte herfra. Jeg lurer på hvor det hun tror vi kan flykte, det er skog på alle kanter og, når jeg tenker meg om, er jeg ikke engang sikker på om vi fortsatt befinner oss i England.
Jeg hopper raskt ut av klærne mine og skynder meg å dra på meg drakten. Det føles faktisk ut som om jeg har på meg en dykkedrakt, den er mye lettere å ha på seg en det jeg trodde. Det føles nesten som om jeg ikke har på meg noe som helst.
Jeg går bort til skrivebordet mitt der et rundt speil med gullramme er hengt opp. Drakten sitter som et skudd, det er som om den er skapt for meg. Jeg lurer på hvordan skolen kunne vite størrelsen min, men nå visste de jo også størrelsen min kvelden før også.
Jeg drar en børste gjennom håret mitt og skynder meg straks mot døra. Rue ser ut til å ville slå inn skallen på meg, øynene hennes brenner og munnen er snurpet stramt igjen.
"Hva i helvete er det egentlig dere driver med der inne?" Stemmen er en oktav høyere enn vanlig og hun legger armene sine i kors, bestemt på å få et svar.
"Eh..." Jeg prøver å finne på en bra løgn, men uheldigvis fungerer ikke hjernen min særlig bra under press.
Det ender med at jeg blir reddet av Bri. Hun kommer løpende ut av badet, med håret slurvete flettet i en lang sideflette.
"Hva står dere her for? Skynd dere hvis ikke så kommer vi for sent til Prestinnen!" Hun løper forbi Rue og sender oss et alvorlig blikk.
Rue virker forvirret et øyeblikk over det plutselige karakterbyttet, men hun samler seg raskt sammen og griper tak i hånda mi. Hun tar raskt igjen Bri, kanskje fordi Bri ikke har noen anelse om hvor det er vi egentlig skal, mens jeg snubler etter dem.
Vi ender tilslutt opp utenfor en tjukk metalldør uten håndtak, med et lite panel på siden. Hjernen min snurrer fremdeles rundt etter alle dørene og korridorene vi gikk gjennom, og jeg vet at jeg aldri vil kunne finne veien tilbake til rommet uten hjelp. Rue trykker på et par taster på panelet. Hun virker ikke engang sliten, selvom vi løp minst 80% av veien. Til og med Bri virker andpusten, enten så er det på grunn av den lange løpeturen, eller fordi hun fremdeles er sliten etter å ha vist Evnen sin. Jeg derimot har ingen bra unnskydning, bortsett fra at jeg er lider av ekstrem lathet.
Døren gir fra seg en klagende, metallisk lyd idet den sakte åpner seg. Rue venter til jeg og Bri har gått inn før hun lukker døra igjen etter oss, og det høres et høylytt klikk idet låsemekanismen slår inn.
Rommet vi har kommet inn i kan ikke være større enn et kott, med et par lenestoler og et bord med en fruktskål langs venstre vegg. Et enda større panel dominerer nesten hele lengden til den andre veggen, bortsett fra en ny, tynnere metalldør. Over panelet er det et vindu som vender inn mot et nytt rom, som er polstret fra vegg til tak og uten andre vinduer.
Jeg svelger klumpen i halsen som stadig vokser seg større, den forflytter seg raskt til magen, og får meg til å ville ta beina på nakken så fort som mulig.
Når vi kommer inn i rommet snur en av de tre personene som sitter ved panelet seg. Hun kommer mot oss med et bredt smil, som om det ikke finnes noe morsommere enn å tilbringe dagen sin innelåst i et lite kott uten noen annen utsikt enn en polstret celle. Det er en ganske rund kvinne med kort, brunt hår i krøller, iført en buksedress som strammer seg litt for mye over magen, og et par blanke, høyhælte sko.
"Hyggelig å møte dere." Hun rister hånda mi så hardt at jeg frykter at den skal falle av.
Etter lukten av henne å dømme, har hun hatt et par kopper kaffe for mye, kanskje det er derfor hun virker så energisk.
Etter å ha tatt Bri i hånden og sendt Rue et av sine mange smil, Rue visste bedre enn å ha hendene tilgjengelige og hadde dem stappet bestemt ned i lommene på skjørtet, går kvinnen tilbake til panelet.
En ny person reiser seg og kommer mot oss. Det er Prestinnen, som vanlig iført elegante klær bestående av en mørk slengbukse og en lilla bluse med lange ermer. Hun slår varmt ut med armene.
"Ms. Hillingworth og Ms. Barrows, det er slik Mrs. Rosenberg her sa, hyggelig å se dere igjen, og dette er Mr. Jenkins."
Den tredje personen ved panelet sender oss et sjenert smil. Det er en ung mann, i hvert fall sammenlignet med Mrs. Rosenberg, med nesten glattbarbert hode og et par runde briller som dekker nesten en tredel av det like runde ansiktet hans. Mannen går ikledd en skreddersydd dress i lilla, en grønn skjorte og et par sko som ser ut til å være laget av krokodilleskinn.
"Tusen takk Ms. Lìn for at du tok med nylingene. Nå forslår jeg at du kommer deg tilbake til klassen din, hvis du er raskt rekker du nok akkurat TKM-timen din." Prestinnen sender Rue et varmt smil, som nesten virker moderlig, og Rue forsvinner ut av døra igjen.
Jeg er så glad for at døra går å åpnes igjen, at jeg ikke tenker på at Rue har tenkt til å forlate oss før hun allerede er ute av døra og etterlater seg meg og Bri alene.
Jeg svelger nervøst.
"Dette kan virke ganske skremmende, men tro meg, det er ingenting å være redd for." Forsikrer Prestinnen oss og signaliserer for oss til å sette oss i hver vår lenestol. "Det er ikke noe farlig, og kan nesten sammenlignes med en vanlig praktisk prøve på en hvilken som helst ordinær skole."
Bri virker lettet av å høre denne informasjonen, mens hjertet mitt nå har fordoblet den allerede økte hjerterytmen sin. Jeg hater praktiske prøver, i hvert fall de få jeg har hatt gjennom livet. De er nesten verre enn presentasjoner, fordi de ofte varer lenger og er mer uforutsigbare. På en presentasjonen har du et manus du følger, men det funker ikke på en praktisk prøve.
"Dere vil bli observert når dere befinner dere inni Presentasjonsrommet sammen med deres mentor." Prestinnen gestikulerer mot Mrs. Rosenberg og Mr. Jenkins. "Der vil mentorene gi dere beskjed om hva dere skal gjøre."
Presentasjonsrommet, for et fantastisk navn på et rom, gir meg ikke lyst til å gå i full panikkmodus i det hele tatt.
"Nå..." Prestinnen klapper sammen hendene sine. "...hvem har lyst til å begynne?"
En stillhet så ubehagelig at man nesten kan ta på den legger seg over rommet. Jeg biter meg i leppa og ser meg rundt i rommet uten å møte blikket til Prestinnen, som jeg tydelig kan føle brenner seg gjennom dykkedrakten min.
Jeg ser bort på Bri. Hun ser litt bedre ut etter å ha fått satt seg ned, men hun er definitivt ikke klar til å ha noen praktisk prøve innelukket i en polstret celle alene med en mentor hun aldri har møtt før. Uten riktig å vite hva det er jeg gjør rekker jeg sakte opp hånda mi og kniper øynene stramt igjen, redd for å se resultatet av min noble handling. Jeg angrer med en gang jeg åpner øynene og får se det brede smilet til Mrs. Rosenberg framfor meg.
"Fabelaktig deltakelse, jente, la oss komme igang." Sier hun med den dype, nesten mannlige stemmen sin.
Jeg klarer å prestere et svakt smil og trekker forlegent på skuldrene.
Mrs. Rosenberg leder meg inn i den polstrede cella (jeg burde kanskje begynne å kalle det et polstret rom, for å ikke gjøre meg noe mer urolig enn jeg allerede er). Jeg legger merke til at det jeg tidligere trodde var et vindu, faktisk er et enveisspeil. Metalldøra blir låst bak meg og jeg er innelåst i et polstret rom alene med en fremmed, da kan jeg krysse av det på Bucket-listen min.
Mrs. Rosenberg setter seg ned i skredderstilling på gulvet og klapper hånda mot gulvet ved siden av seg. Motvillig setter jeg med ned, håndflatene mine er allerede klamme av svette, og jeg kommer plutselig på at jeg ikke tok på meg deodorant før jeg forlot rommet.
"Nå, du er et ganske spesielt tilfelle." Rosenberg sender meg et blikk og det går opp for meg at hun faktisk kan se meg.
Jeg rekker keitete opp hånda. Rosenberg ler.
"Ja?"
"Ehm...er du en Seer, siden du kan se meg, eller er du også en Prestinne?" Stemmen min dirrer litt, og jeg håper at hun ikke legger merke til det.
Rosenberg ler igjen, latteren hennes høres ut som buldrende torden.
"Gud, nei. Jeg er ikke noen Seer, og definitivt ingen Prestinne." Det brede smilet er fortsatt klistret til de runde leppene hennes. "Nei, unge kvinne, jeg er en Kamuflerer, akkurat som deg."
"Så..." Jeg biter meg ettertenksomt i underleppa. "...Seere, Prestinner og Kamuflerere kan se meg?" Enda en gruppe jeg må være oppmerksom på.
"Vel,.." Jeg visste vel at det skulle være en form får komplikasjon, det ser det alltid ut til å være. Hvorfor kan det aldri være så enkelt at de bare kan se meg, må det alltid være et vel...
"...tingen er, ser du, at i motsetning til Seere som bruker sjelespeilet og Prestinner som bruker Brillene over forkledning, så må Kamuflerere også bruke kreftene sine for å se andre Kamuflerere i aksjon. De fleste Kamuflerer mester ikke denne delen av Evnen før i Nivå 4." Fortsetter Rosenberg, det glimter i øynene hennes.
Ute av stand til å holde tilbake det åpenbare spørsmålet, spør jeg:
"Ehm...hva er Brillene over forkledning?"
Rosenberg virker oppriktig sjokkert over at jeg ikke vet det, for haken hennes faller ned til brystet og hun hever øyenbrynene så høyt at de nesten forsvinner inn i hårfestet.
"Virkelig? Forklarte ikke Prestinnen...nei, det gjorde hun kanskje ikke nå som jeg tenker over det. Kanskje det er best at du ikke vet det."
Hun begynner å fikle med det altfor korte jakkeermet sitt. Jeg venter i et par minutter, sikker på at hun ikke har tenkt til å ende diskusjonen sånn, men det virker ikke som hun har noe mer å si.
"Men, du...du kan ikke bare gå ifra saken på den måten. Hva mener du med at det kanskje er best at jeg i vet hva Brillene over forkledning er?" Jeg klarer å holde stemmen stø og legger armene mine bestemt i kors. Forhåpentligvis vil det få meg til å fremstå som sterk, enten det, eller så kommer Mrs. Rosenberg til å bli seriøst fornærmet.
Rosenberg ser opp på meg og møter blikket mitt, hun smiler et skjevt, lite smil.
"Det er mer tæl i deg, jente, enn det jeg først trodde." Sier hun tilslutt, etter en trykkende, klein stillhet med intens stirring.
Jeg håper inderlig at det var et kompliment, og ikke en advarsel, jeg er altfor nervøs akkurat nå til å høre forskjellen.
Det blir stille igjen, før jeg tilslutt svarer:
"Takk."
Det virker som om Rosenberg er tilfreds, for hun reiser seg igjen og rekker frem hånda si. Hun heiser meg opp på føttene så fort at jeg holder på å falle mot henne, men jeg klarer heldigvis å finne balansen igjen.
"Nå, vis meg hva du kan!" Nesten roper hun og klapper entusiastisk sammen hendene, som om jeg skal til å gjøre et utrolig sirkustriks.
Hun minner meg også litt om den første gymlæreren min (Ps. Han var helt grusom).
"Unnskyld, men hva mener du egentlig?" Spør jeg forvirret og skifter vekten fra den ene til den andre foten min.
Rosenberg setter opp en skuffet mine. Hun forventet vel kanskje litt mer deltakelse av meg etter den entusiastiske holdningen sin.
"Du vet..." Hun gestikulerer et eller annet med hendene sine, men jeg har ærlig talt ikke peiling på hva.
Jeg er nesten redd hun har fått ufrivillige rykninger i hendene, men plutselig sukker hun og hendene faller tilslutt ned langs sidene igjen.
"Okey, jeg har skjønt at du kan gjøre den fulle kamufleringen, så du kan gjøre deg synlig igjen nå og slutte å vise deg frem."
Jeg skal til å protestere, men hun lar meg ikke få sjansen.
"Jeg sier ikke at det er noe galt med å vise seg litt frem, absolutt ikke, jeg for min del verdsetter litt selvsikkerhet og stolthet hos elevene mine. Men det kan være fint å vite når man skal stoppe, hvis du skjønner hva jeg mener." Hun blunker lurt til meg og jeg for nesten lyst til å skrike at: Nei, jeg har faktisk ikke peiling på hva du mener, ikke i deg hele tatt!
Jeg kremter forlegent. Jeg har ikke lyst til å skuffe Rosenberg, ikke nå som hun virker så gira. Men etter en ubehagelig stillhet, som det virker som varer i flere årtusener, blir jeg tilslutt nødt til å si noe.
"Eh...jeg kan ikke noe annet." Jeg stirrer så hardt i gulvet at jeg nesten forventer at det skal slå sprekker.
Kinnene mine føles varme ut og dykkedrakten har begynt å klamre seg fast på forskjellige, like ukomfortable steder.
Jeg ser føttene til Rosenberg komme inn i synsfeltet mitt idet hun kommer mot meg, og legger en støttende hånd på skulderen min.
Gesten er så uventet at jeg nesten skvetter bakover.
"Jeg forstår." Hun vipper forsiktig opp hodet mitt, slik at øynene våre møtes. "Vil du ha en stol?"
"Hva?" Spørsmålet er så fullstendig ute av sammenhengen, at jeg først ikke klarer å forstå hva det er hun egentlig spør om.
"En stol, til å sitte på, slik man ofte gjør med, du vet, stoler."
Jeg rødmer. Hun må tro jeg er fullstendig hjernedød.
"Eh...det går nok greit." Svarer jeg tilslutt.
Rosenberg nikker og nesten ramler ned på gulvet igjen, med beina spredd bredt.
"Så, fortell meg, når ble du først usynlig? Skjedde det gradvis, kroppsdel etter kroppsdel, eller alt på en gang?"
Jeg føler meg merkelig ukomfortabel, men jeg forteller henne om dagen jeg ble usynlig, hvordan jeg plutselig bare forsvant og hvordan mødrene mine trodde de hadde fått fra vettet.
"Det må ha vært veldig vanskelig og forvirrende for deg." Sier hun med et medfølende smil. "Det er svært uvanlig, det må jeg si. Selv har jeg aldri opplevd noe slik før."
Betryggende å vite.
"Vel, vanligvis ville jeg ha plassert deg på Nivå 5, kanskje til og med 6, men siden du ikke kan trekke tilbake usynligheten vil du nok ikke ende på noe høyere enn Nivå 3." Forklarer hun. "Du blir nok nødt til å ta noen ekstra, personlige timer i Grunnleggende Kamuflasje, men så fort du kan gjøre en kroppsdel synlig igjen tror jeg nok du vil bli flyttet til Nivå 4."
Jeg nikker.
"Vi får høre hva Prestinnen har å si, men jeg tror nok hun vil være enig med meg." Avslutter Rosenberg med noe som kan ligne et oppmuntrende smil.
Hun reiser seg opp og jeg følger raskt etter, før hun får sjansen til å tilby meg en hjelpende hånd. Jeg vil bare komme meg ut av dette rommet så fort som mulig, det har begynt å føles ganske klaustrofobisk. Det er som om veggene sakte men sikkert holder på å kvele meg.
"Så...så jeg kan faktisk bli synlig igjen." Spør jeg rett før Rosenberg skal til åpne døra.
Hun snur seg med et ekte, mykt smil som gir meg en merkelig, varm følelse i kroppen min.
"Før slutten av Nivå 6, vil du kunne trekke tilbake usynligheten like lett som en gummistrikk."
Et ufrivillig, bredt smil sprer seg over ansiktet mitt og jeg lar det sitte igjen på leppene mine idet døren blir åpnet, og jeg går inn i det kjente kottet innenfor.