Strandet

Chapter 9

Jeg så rett opp i en gammel manns øyne. De så snille ut, men hva vet vel jeg?

-h...hvem..hvem er du? Klarte jeg å stamme fram. Det skal jeg si! Jeg var livredd! Hjertet mitt dunket så hardt at jeg trodde det skulle poppe ut av brystet mitt.

- jeg er Gabriel! sa han smilende å satte seg ned ved siden av meg.

-jeg... jeg er Mille... Sa jeg tilbake.

-h.hvem er du? Og hvor er jeg? Spurte jeg redd, men ikke livredd lenger. Jeg så det i øynene hans at han var snill.

-jeg heter Gabriel som sagt og jeg bor her! Dette er Engelgapet! sa han fortsatt smilende.

Engelgapet?

-hvorfor heter det Engelgapet? spurte jeg nysgjerrig.

-jo fordi det sies at det bor engler her og at de hjelper folk som kommer hit, sa han glad.

-engler? spurte jeg forundret.

-tror du på det?

-du må tro hva hjertet ditt sier! svarte han.

Hva hjertet mitt sier? hva?!

Han reiste seg og begynte å gå.

-nei! vent! ikke gå! ropte jeg etter han.

Han bare vinket og fortsatte å gå.

Jeg nølte litt, tydeligvis litt for lenge.

For nå var han utenfor synsvidde. Jeg bestemte meg for å følge etter han. Kanskje han kunne hjelpe meg?

Jeg begynte å løpe etter han. Men det hjalp ikke... Han var borte. Og jeg visste ikke hvor han hadde gått...