Strandet

Chapter 10

Siden jeg ikke visste hvor han hadde gått, gikk jeg bare en vei. Det er utrolig varmt! Her går jeg å leter etter en jeg ikke kjenner, i denne stekhotte sola! Jeg er en av de som svetter jævelig mye. Ja! Det er sant! Og det er utrolig irriterendes noen ganger!! Og ikke snakk om flaut! Herregud!

Etter en stund med gåing var jeg dødssliten. Jeg satte meg ned i sanda nær vannet.

Jeg satt å så på de svake bølgene som skyltes innover sanden. Det var et deilig syn. Og ikke minst lyd!

Før når vi var en hel familie. Hvis du skjønner?... Ja uansett! Før så hadde vi en hytte nær vannet, som vi var på hver eneste sommer.

Når jeg ikke orket de andre og ville ha litt fri, så satte jeg meg nede i "fortet" mitt nede ved vannet. Jeg hadde laget et eget fort like ved vannet. Det var faktisk ganske fint.

Uansett... Da likte jeg å bare sitte å høre på bølgene på havet og måkene som flakset over det.

Det var den beste følelsen jeg visste om. Jeg følte meg så fredelig og det var som om jeg ikke hadde noen bekymringer. Hodet mitt var helt tomt, bare tanken på det å kunne hatt en dag til i det fortet å høre på bølgene hadde vært fantastisk. Jeg savnet det! Jeg savner Maja. Mamma. Pappa. Til og med Harry og Justin. Selvom jeg ikke har kjent dem noe lenge. Hvorfor meg? Hvorfor må sånne ting som dette skje med meg? Det er urettferdig! Rett og slett urettferdig!

Månen begynner å komme opp på himmelen. Det er ganske kaldt her nå. Skulle ikke tro det siden det var så varmt her istad.

Nesten som en ørken! Glovarmt på dagen og iskaldt om natten...

Trøttheten begynner å tære på meg. Jeg har gått litt lenger for å prøve å finne noe, men har ikke funnet noenting enda. Sove sove sove! Det er det eneste som er inne i hodet mitt nå. Søvn.

Men burde jeg sove? Tørr jeg det? Hva kommer til å skje hvis jeg sovner? Det samme som harry og mamma? Men mer tenkte jeg ikke før jeg sovnet.