Strandet

Chapter 24

-Isac!! Ring 113! nå!! ropte jeg mens jeg hulket.
Han tok opp mobilen og ringte med en gang.
-hei! Vi trenger en ambulanse med en gang! ropte Isac inn i mobilen. Han gråt han også.
-å..emh..*****street! ropte han usikker inn i mobilen.
Jeg nikket for å bekrefte at det var riktig.
-ja.. Jeg eller vi tror hun skjøt seg selv, fortsatte han.
-nei! Hvordan kan jeg vite det! ropte han. Man kunne se at han ble litt fornærmet.
-hvorfor skulle hun prøve å ta sitt eget liv?! ropte han til den andre personen i røret.
-ok... Hade, sa han etter en stund. Han var lei seg, veldig lei seg. Dette kom som et sjokk på oss begge.
Han la på, og la mobilen i lomma si.
Jeg snudde meg, hadde ikke lyst til å se mer....
Det var et forferdelig syn! Hun hadde skutt seg selv. Hvorfor? Hvorfor gjorde hun det?
-JANIKA?! hvorfor? hvorfor? gråt jeg ut.
Isac kom bort til meg å ga meg en stor klem.
Etter noe som føltes som evigheter var ambulansen her.
De snakket med oss om hva vi så også videre også tok de henne på en båre og kjørte i full fart avgårde.
De som ble igjen etter at ambulansen hadde kjørt var politiet.
-vil dere være med inn til sykehuset? Spurte den ene politimannen.
Jeg nikket på hodet og det samme gjorde Isac.
Vi satte oss inn bak i politibilen og kjørte avsted.
-takk! sa jeg og smilte skjevt når de slapp oss av på sykehuset.
De nikket og smilte tilbake også kjørte de vekk.
Vi gikk inn og bort til skranken.
-hei! Eh... Janika Stenshorne, sa Isac til damen.
-etasje 4 rom 122! sa damen og smilte til oss. Isac smilte tilbake. Jeg prøvde å smile men jeg tror det ble mere som en grimase.
Vi gikk til heisen og kjørte opp.
Okei! rom 122... mhm... 119. 120. 121. 122! Dit skal vi.
Det kom en lege bortover gangen.
-eh.. unnskyld! sa han, og nesten løp mot oss.
Vi snudde oss.
-dere kan ikke gå inn enda! sa han.
-dere må nok vente her utenfor! fortsatte han med et skjevt smil om munnen.
Vi nikket for å vise at vi forstod og satte oss ned utenfor.
Vi satt der i timer.
- Mille? spurte Isac.
-mhm... mumlet jeg. Jeg var skikkelig trøtt.
-du burde sove nå! sa han og smilte til meg.
Jeg ristet på hodet.
-jo! Jeg vekker deg hvis det skjer noe! sa han. Jeg lukket øynene og sovnet.
Det begynte å pipe kjempe høyt.
Jeg bråvåknet. Det løp mange leger inn og ut døra til Janika.
Isac fulgte også godt med.
Så roet det seg.
Det kom en dame mot oss.
Hun satte seg ned på kne foran oss og begynte å snakke.
-dere skjønner, Janika har skutt seg selv. Heldigvis var hun ikke så flink med pistoler så hun bommet på et alvorlig sted. Men hun traff skulderen og hun blødde ganske mye. Hun ligger i koma nå, hvis hun ikke våkner før om tre måneder, så må vi nok skru av maskinen som holder henne i live, sa hun rolig. Tårene rant som fosser nedover kinnene mine.
Isac gråt også. Damen smilte trist og gikk sin vei nedover gangen igjen.
-hva om hun ikke våkner? spurte jeg matt.