Strandet

Chapter 21

-Hvordan kunne du? Spurte jeg h*n.
-Sorry Mille! Sa h*n med en tøff stemme.
Jeg stirret hatefullt på h*n.
Hvis et blikk kunne drepe, hadde de to vært døde nå.
-tnååå... Føler lille Mille seg bedratt? Spurte Harry med babystemme.
-ikke morsomt Harry! Sa jeg tørt.
Han lo den skumle latteren igjen.
Han gjorde et tegn på at h*n skulle gå.
Når h*n hadde gått ut av døren, kom Harry bort til meg.
-sååå... Hvordan syns du h*n er blitt? Spurte han mens han beit seg selv i leppa.
Jeg svarte ikke.
-jeg stilte deg et spørsmål Mille! Sa han høyere.
Jeg svarte fortsatt ikke.
Han sukket.
Rett etter følte jeg hånda hans klaske meg på kinnet. Det brant noe jævlig!
Jeg stønnet et smertestønn.
-svar meg når jeg snakker til deg! Sa han.
-ellers hva? Spurte jeg erterte.
-det vet du godt Mille! Svarte han.
-svar meg på spørsmålet mitt! Sa han høyt. Jeg så han inn i de hatefulle øynene.
-åh... Pappa mener du? Spurte jeg og latet som om jeg var forundret.
-skjerp deg Mille! Sa han.
Jeg smalnet øynene.
-nei! Du har virkelig gjort det denne gangen Styles! Sa jeg.
-jeg skjønner bare ikke... Hvordan kom dere dere vekk derfra? Han ble skutt!
-takk takk... Nei... Du vet ossen jeg er! Nå la oss ikke ta all moroa nå! Vi får snakke om det senere! Svarte han med en smule stolthet.
-hah...nå! Kan du binde opp disse tauene? Jeg klarer liksom ikke å rømme herfra! Du har sikkert satt opp vakter utenfor eller no... Spurte jeg.
-mhm.... Næh! Du får ha dem på litt til syns jeg, svarte han mens han lo av seg selv igjen.
Dust!
Han gikk ut og lot meg sitte der, alene, i mørket, bundet fast. Jeg kunne fortsatt ikke tro det!
Pappa! Mannen som hadde forrått meg og familien min! Mannen som ble skutt og allikavel stod her nettop!
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Jada... Kort kapittel.

Vote? Kommenter?

Tusen takk for så mange lesere!