Strandet

Chapter 17

-Hva?! Hvordan vet du det? Spurte jeg overrasket. Jeg kjente at pulsen min økte og hodet dunket. Verden begynte å snurre. Jeg merket at jeg landet hardt.
Alt er mørkt.
Svart.
Hvor er jeg?
Hva skjer?
Det siste jeg husker er at Justin sa noe.
Men hva?
Noe sånt som:
Det var meg...
Nei ikke det.
Det vet han.
Nei.
Det vet jeg.
Det var det!
Hva var det han viste?
Hva spurte politiet meg om?
Hvor er...
Hvor er PAPPA!?
Det var det!
Justin visste hvor pappa var!!!
Justin.
Justin.
Hvor er han?
Hvor er jeg?
Jeg... Alt snurret!
Alt rundt meg snurret.
Så falt jeg.

Svart.

Mørkt.

Hvor.
Hvordan.

- Er du våken? spurte en stemme jeg ikke dro kjensel på.
Han rev meg fra tankene og inn i den virkelige verden.
Jeg stønnet.
Noen sterke armer tok tak rundt meg.
Jeg var for slapp til å stritte imot.
Han skulle ikke ta meg eller no. Han skulle bare gi meg en klem.
Hjernen min har visst ikke våknet helt.
Øynene mine var fortsatt lukket.
Orker ikke åpne dem.
Jeg er så slapp.
Sliten.

-Hva skjedde? mumlet jeg. Men ordene kom ikke akkurat ut som jeg ville så det ble noe sånt som:
-hcha ckjeffe?
-Si det igjen, sa stemmen tydelig til meg. Nå visste jeg hvem det var.

Justin.

Jeg åpnet øynene mine sakte.
Det brune håret hans hang slapt over pannen. De fine, søte øynene hans var daffe og slappe. Han så redd ut.

Bekymret.

-Hva skjedde? spurte jeg mye tydeligere. Denne gangen hørte han meg.
-Du sloknet. Du hadde drukket for lite vann og spist for lite mat. Så du besvimte, sa han rolig med våte øyne.
-Åh... Fikk jeg fram.
-Justin?
-Ja?
-Hva visste du om pappa? Spurte jeg nervøs.
-Eh... Jeg... Jeg kan si det til deg i morgen, du må hvile! sa han med en smule nervøsitet i stemmen.
-I morgen? spurte jeg deppa.
-Ja! Nå må du sove! sa han.
Jeg la meg irritert til å sove.
Øyeblikket etter var jeg borte i mine egne drømmer.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Kommenter? Vote?

Tusen takk til alle sammen!

Over 4k!!! Helt utrolig! tusen tusen takk!