Strandet

Chapter 33

Jeg våknet og merket at jeg lå med hodet på noen andre.
Det var en muskuløs mage.
Jeg reiste hodet litt opp for å se hvem det var.
Harry...
Nå strømmet bildene fra i går inn.
Åherremin...
-går det bra sweetie? Spurte Harry søtt.
Han er så søt der han ligger, med de krøllene og...
Nei!
Jeg tror jeg har fått følelser for han...
Mille!
Åh...
Jeg nikket fort.
Han dro meg ned, kysset meg på pannen og la armen rundt meg.
Vi lå sånn en stund før jeg brøt tausheten.
-Harry?
-mhm... Mumlet han.
-jeg vil hjem... Sa jeg nervøst.
Han løftet hodet og så på meg med store øyne.
Så sukket han.
Han tenkte litt før han sa:
-jeg... Jeg elsker deg Mille! Men hvis du ikke liker meg på samme måte så... Da vet jeg ikke... Elsker du meg Mille?
-jeg.... Jeg vet ikke... Jeg trenger tid... Sa jeg forsiktig.
Han sukket høyt.
-greit... Jeg kjører deg hjem etterpå, sa han rolig.
Wow det var lett!

-vi sees snart igjen Mille! Sa Harry før han kjørte vekk.
Han hadde sluppet meg av ved huset til Justin.
Jeg ville ikke inn i det huset... Heldigvis bor Isac litt lenger ned i gata.
Jeg gikk mot huset hans. Nei jeg gikk ikke, jeg småløp.
Jeg banket forsiktig på døren hans.
-kommer! Hørte jeg noen rope.
Han åpnet døra og jeg heiv meg i armene hans.
Han ble litt sjokkert men klemte meg tilbake.
-kom inn, sa han når jeg slapp klemmen.
-hva har skjedd? Hvordan kom du deg vekk? Spurte han.
-Harry lot meg gå... Sa jeg usikkert.
-hva? Nesten ropte han ut.
-hvor ble av deg egentlig?! Spurte jeg irritert over at han bare hadde latt meg være igjen alene når vi skulle redde Justin.
-ehm... Jeg... Stammet han.
-glem det! Jeg vil ikke høre... Sa jeg raskt.
-hvordan går det med Janika? Spurte jeg.
Han smilte.
-hun har våknet og er helt fin! Sa han glad.
Jeg smilte.
-bortsett fra at hun må ha bandasje på skuldra og må være litt forsiktig... Fortsatte han.
-så bra! Altså ikke at hun må være forsiktig og bandasjegreia men at hun lever! Sa jeg og klemte han.
Han smilte.
-kan jeg låne mobilen din? Spurte jeg etter en stund med prating om alt og ingenting.
-ja? hvorfor? spurte han nysgjerrig.
-ringe jentegjengen å spørre om å finne på no, svarte jeg søtt.
Han ga meg mobilen sin og jeg ringte Marit.
-hey det er Mille! sa jeg når hun tok mobilen.
-Mille?! å herregud går det bra Mille?! Skrek hun ut fortvilt.
-vi har vært så bekymret! snufset hun.
Gråt hu?
-det går bra.... sa jeg litt trist.
-kan vi finne på no? spurt jeg like etter.
-selvfølgelig! kom hit du! jeg ringer de andre også... så kan vi snakke sammen alle sammen hjemme hos meg! sa hun glad.
Jeg smilte.
-kommer med en gang! sa jeg og la på.
-takk! Sa jeg til Isac og ga han mobilen hans tilbake.
Han smilte.
-jeg går nå, vi snakkes! sa jeg og gikk mot døra.
-snakkes! hørte jeg han si før jeg lukket døra bak meg.
Jeg løp mot huset til Marit.
Heldigvis så bor hun i nabolaget så det er ikke langt.
Jeg har en følelse av at det er noen som følger etter meg.
Men hver gang jeg snur meg så er det ingen der.
Heldigvis så er det mange mennesker rundt meg så det kan ikke skje noe her.

〰〰

Jeg har nettopp fortalt 'gjengen' alt som har skjedd.
Mens jeg fortalte om Justin så måtte jeg bare gråte litt...
De andre er så hjelpsomme og omtenksomme og forståelsesfulle.
Jeg har savnet dem.
Vi har også sett på filmer og spist godteri og pizza.
Kl. var kanskje rundt 12 på natta.
Vi hadde bestilt enda en pizza og satt å ventet på den mens vi pratet om alt mulig.
<<bank!bank!bank>>
-det er sikkert pizzabudet! Sa Marit fort.
Jeg reiste meg og gikk bort til døra.
Jeg åpner døra og ser at det ikke er langt ifra pizzabudet.
Hjertet mitt pumper fortere.
-hey Mille! Jeg har ombestemt meg... Startet han.
Kjeven min strammer seg.
-jeg vil ha deg tilbake! Sa han og gliste.
Jeg sperrer opp øynene og slenger igjen døra før jeg løper inn til de andre.
-hva skjer? Spør Janika.
-ha..har...Harry... Han er her! Sier jeg nervøst.
Døra sparkes opp i et brak og inn kommer Harry og.
Pappa?...
-ikke rør dere! roper pappa.
Jeg står helt musestille livredd for å gjøre noe som kan få oss til å dø alle sammen.
-hva gjør du Harry? spør jeg kaldt.
-jeg ombestemmer meg, svarer han tydelig.
-kom med meg! Sier Harry bestemt.
Vi går etter dem inn i en sort varebil.
-plis ikke gjør dette?! Tryglet Marit.
Pappa tar frem pistolen og sikter på henne.
Hun tier og setter seg bak meg.
Pappa gliser stort, plutselig hører vi et skudd.
Det kom fra pistolen til pappa.
Han hadde siktet på meg, men jeg merker ingenting.
Dør jeg nå?
Traff han meg?
Nei..
-hva er det du gjør!!! skriker Harry.
Pappa lader pistolen igjen, men før vi et ordet av det har Harry skutt han.
-pappa!!! skriker jeg av full hals.
Han landet hardt på gulvet i bilen.
Det er lett å se at han er død, Harry skøyt han bakfra der hjertet er.
Jeg vet jeg hater, hatet, han men han var tross alt faren min..
Harry retter pistolen sin mot Janika.
-gjør som jeg sier, ellers blir hun neste! sier han strengt.
Jeg svelger.
-la dem gå! Det er meg du vil ha! plis? la dem gå? jeg skal gjøre alt du ber meg om hvis du lar dem gå nå! gråter jeg.
Han tenker litt og åpner døra.
-stikk! sier han til vennene mine.
De går forsiktig ut av bilen.
Harry lukker døra fort igjen og begynner å kjøre.
-sett deg her! sier han og peker på forsetet.
Jeg setter meg lydig ned mens tårene renner stille nedover kinnene mine.

〰〰

Harry har kjørt vekk fra byen og innover en vei.
Vi har sittet i bilen en stund.
Jeg merker at jeg må litt på do...
Men jeg tørr ikke å si noe.
Plutselig løper en hjort ut i veien.
Harry svinger fort til siden, men rekker ikke å svinge tilbake til veien.
Vi kjører rett inn i ett tre.
Jeg åpner øynene når jeg merker at vi står stille.
Jeg får bare det ene øyet opp, det andre er klistret fast.
Jeg ser bort på Harry og ser at han er livløs.
Jeg klarer ikke bevege meg...
Alt gjør vondt.
Mørket kommer nærmere og nærmere.
Så var det som om lyset ble slått helt av.
Nå visste jeg at jeg slapp å lide mer.
Jeg var blitt en av guds engler.

~~~~~~~~~

Ferdig med boka!!!!😄😄 yes!

🙋"Strandet" fullført♥️♥️