Strandet

Chapter 27

-hva?! freste Harry irritert.
-du er nødt til å komme! nå! ropte mannen og løp fort ut av huset.
Jeg gliste inni meg. Yes! nå fikk ikke Harry gjort det han skulle gjøre!
Kanskje hellet er over meg i dag.
Eller ikke...
Harry snudde seg og tok fram noen tau.
Han bandt den ene enden av det ene tauet rundt hånden min og den andre enden i en stolpe oppe i taket.
Det samme gjorde han med den andre hånden.
-ikke gå noen sted da! fleipet han og blunket.
Jeg himlet med øynene og fnøs.
-ja for det hadde jo vært verdens undergang? hadde det ikke? Sa jeg surt.
Han ga meg et olmt blikk og gikk ut døra.
Jeg satt helt fast. Knutene hans var serriøst stramme og svære!
Herremin...
Jeg får vel bare stå her å vente da..
Woo-hoo!
Jeg hørte at noen løp.
Døra gikk opp og gjett hvem som kom inn.
Harry.
Jada.
Han så ikke stresset ut i det hele tatt, neida, han så helt normal ut, han gliste til og med litt.
-jasså? står du her fortsatt? fniste han.
Jeg geipet tilbake.
-ja.. jeg har noen interresante nyheter til deg sweetie, fortsatte han.
Jeg himlet nok en gang med øynene.
-hva? vil du ikke vite hva det er? spurte han sarkastisk.
Jeg stod der bare uten å si noe.
-neivel! da får jeg vel bare hente det da! sa han og gliste enda mer.
Han gikk ut og kom inn igjen noen minutter senere.
-jasså? hvor er gaven min? spurte jeg på tull.
Han gliste stort, så gjorde han et tegn og to gutter kom inn. De bar noe mellom seg, men jeg kunne ikke se hva fordi det var så mørkt her inne.
Når de kom nærmere så jeg hva det var.
Tårene fosset nedover kinnene mine.
Jeg klarte ikke å slutte å se på han.
Øynene mine var borret inn i de åpne, døde øynene hans.
Nei! Nei! Det er ikke mulig!
-hva har du gjort? Freste jeg til Harry.
Tårene fosset på.
Jeg klarte så vidt å stå oppreist, så jeg hang nesten i tauene.
-jeg har ikke gjort en shit! Svarte Harry.
Hæ?
-han gjorde det selv! fortsatte han.
Nå rant tårene enda mer, hvis det er mulig da....
Mennene slapp liket hans ned på gulvet.
-tenkte du ville ha litt alenetid! sa Harry og gikk ut med de to andre.
Han var likblek og øynene hans var døde. Hele kroppen var slapp.
Jeg klarte ikke se på han mer.
Jeg så opp i taket.
-værsåsnill gud? drep meg? plis? ba jeg.
Jeg klarer ikke å leve uten Justin.
Jeg hulket enda mer.
-JUSTIN?!!!! skrek jeg ut av all min kraft.
Det funket ikke... selvfølgelig funket det ikke å få en død person til å leve ved å skrike til dem.
-hvorfor? hvorfor? hulket jeg.
Han var død! DØD sier jeg!
Borte for alltid!
-Justin?! hvisket jeg mens jeg gråt masse. Kjempe masse.
Jeg kom aldri til å se han igjen! aldri!
Borte! borte for alltid....