Strandet

Chapter 30

Jeg gikk og gikk.
Nå hadde jeg kommet til en innsjø.
<<kraaaaak>><<kraaaak>>
Hva var det?
-er det noen der? ropte jeg.
-hvem er du? ropte en jente-stemme tilbake.
-jeg... Jeg heter Mille! Jeg er ikke farlig! Jeg har nettopp flyktet! ropte jeg tilbake til jenta. Jeg så hun ikke enda, men jeg kunne høre at hun var nær.
Hun kom ut av busken og gikk mot meg.
Hun holdt fast i et balltre mens hun så på meg litt.
Så strakte hun ut hånda, og jeg tok den og ristet.
- Natalie! sa hun og smilte stort.
Hun var ganske pen selv når hun gikk med et balltre.
Hun slang det lange, blonde håret bak skuldra.
Hun så meg rett inn i øynene.
Det var noen nydelige øyne, helt blå.
- Mille... Sa jeg forsiktig etter en stund.
-kom hit da, sa hun og dro meg med bortover.
Vi gikk ikke så langt.
Hun stoppet og dro vekk noen greiner, det var en hule der.
-bor du her? spurte jeg forundret.
Hun nikket.
Vi gikk inn, det var fint hvis du tenker på at det er en hule.
Jeg la merke til en jente til.
-dette er søsteren min! sa Natalie glad.
Søstera til Natalie kom bort til meg.
- Therese! sa hun og tok hånda mi.
- Mille! sa jeg beskjedent.
De var prikk like!
-er dere tvillinger eller no? spurte jeg for å være sikker.
De nikket samtidig.
Mhm... snodig.
~neste dag~

Jeg bråvåknet av at noe knakk.
-Halo? Spurte jeg nervøst.
-er det noen der? Spurte jeg igjen.
Det kom noen ut fra skyggene.
Det var ikke Natalie eller Therese...!
-hvem er du? Spurte jeg han.
Han kom nærmere og nærmere.
Jeg kunne ikke se fjeset hans enda.
Han stod nå rett under lyset fra et stearinlys.
Jeg sperret opp øynene.
Hvordan er det mulig?
Han.. Er... Er ikke han... Død?

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Moren til bestevenninna mi døde natt til fredag pågrunn av kreft...

R.I.P

Vi savner deg!😔😭😓❤️❤️