Strandet

Chapter 7

Å herregud det var...

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

-HARRY!!! Ropte jeg og satte meg ned ved siden av han. Han lå med hodet ned i sanden så jeg snudde han så han så opp.

Jeg så at brystkassa hans beveget seg sakte men sikkert.

HAN VAR I LIVE!

Bevisstløs.

MEN I LIVE!

Jeg kjente en bølge av lettelse fare over meg.

-HJELP!!? HJELP!? HALO! ER DET NOEN HER!?? ropte jeg ut i det blå, og selfvølgelig var det ingen som svarte.

Jeg prøvde å bære han opp til kanten av jungelen. Men han var for tung. Så det ble til slutt at jeg halvt slepte, halt bærte han bortover. Det var tungt, men jeg fikk det til.

Jeg la han ned mellom noen busker.

-harry? jeg skal bare gå å se om jeg finner noe... Hvisket jeg inn i øret hans.

Han åpnet det ene øye å så rett på meg med de nydelige øynene sine. Han mumlet noe jeg ikke skjønte så sluknet han igjen.

Jeg reiste meg og begynte å gå innover jungelen.

Etter en stund hadde jeg funnet noen kokosnøtter, noen spiselige planter og en ananas.

-nå holder det vel?... Sa jeg til meg selv.

Jeg hørte noe rasling og snudde meg.

Ingenting.

Jeg snudde meg igjen å skulle til å gå da jeg hørte mer rasling.

Jeg snudde meg igjen.

-HALO? Ropte jeg.

Ingenting nå heller.

Plutselig falt en svart skikkelse ut fra busken.

Jeg skvatt og hylte.

Jeg tror hjertet hoppet over et eller to slag.

Det eneste som kom opp i hodet mitt var å løpe, men noe fikk meg til å bli. Det var noe kjent med denne personen.

Jeg gikk nærmere og satte meg på huk ved siden av. Jeg la fra meg maten og snudde personen.

Jeg skrek så høyt jeg kunne når jeg så at det var MAMMA!

Panikken steg inn i meg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre!

-pulsen. Pulsen Mille! sjekk den nå! sa jeg høyt til meg selv.

Jeg sjekket pulsen.

Den....

Den var ikke der!

Død!

Mamma er død.