Strandet

Chapter 23

Vi hadde kommet oss på trygg avstand.
Harry fulgte ikke etter oss lenger.
-Isac? spurte jeg.
-ja?
-takk, sukket jeg.
-bare hyggelig! svarte han med et skjevt smil.
Jeg smilte tilbake, men noe var ikke riktig.
Hva er det vi har glemt?
-Isac? har vi glemt noe? spurte jeg nervøs.
-eh.. Begynte han men ble avbrutt når jeg ropte;;
-JUSTIN!!!
-shit! Var han også der? spurte Isac.
Jeg nikket fort.
Han tok seg til panna.
-hva skal vi gjøre? spurte han.
-vi må tilbake! sa jeg stresset.
-tilbake? Du tuller? Er du gæren? spurte han fort.
-vel hvis du ikke tørr, så drar jeg alene, sa jeg surt.
Ingen svar.
-neivel, sa jeg å gikk ut av bilen.
-vent Mille! ropte han og gikk ut av bilen. Han tok tak i armen min og snudde meg rundt.
-hva? spurte jeg surt.
-ikke gå dit! sa han.
-hvorfor ikke? spurte jeg.
-fordi det er farlig! svarte han etter en stund med tenking.
-vet du hva? spurte jeg.
-hva? spurte han matt.
-det driter jeg skikkelig i! ropte jeg å gikk.
Han løp etter meg og holdt meg igjen.
-ikke dra! sa han med et valpeblikk.
Jeg var fortsatt bestemt.
Plutselig hørte vi et skudd.
Jeg snudde meg å så en jente falle ned på bakken. Hun hadde en pistol i den livløse hånda.
Jeg og Isac løp bort til jenta og snudde henne.
Jeg satte i et hyl!
Jeg begynte å gråte skikkelig når jeg så hvem det var.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Vote? Kommenter?