Det er alltid en gutt og en jente som går gjennom klisjeen. Hva skjer om vi putter to gutter i den?
Noah er 17 år og bor som en normal 17 åring, hos familien sin. Da han begynner på Highschool begynner fort merkelige ting å skje. Han snubler over sk...
Jeg hadde hørt rett. Det måtte være ett stønn! Men det jeg synes var merkelig var at det ikke kom fler. Det var bare ett kort stønn. Jeg presset bryna mine sammen og la meg ned i sengen igjen. Jeg måtte bare prøve å glemme det.
Jeg tok en pute over hodet mitt og lukket øynene.
Jeg holdte akkurat på å sovne da jeg hørte det igjen. Jeg hev puten ned på gulvet og reiste meg opp fra sengen. Jeg åpnet døren til badet og holdte på og falle bakover da jeg så at Lucas var der inne.
Først trodde jeg han..dere vet hva gutter gjør. Men det gjorde han ikke. Heldigvis. Han så opp på meg og skvatt litt. Han satt på dolokket med papir surret rundt hånden hans. Jeg presset bryna sammen og så rart på han.
"Har du skadet deg?"spurte jeg. Han surret av papiret og det første jeg så var blod. BLOD. Og de som kjenner meg vet at jeg ikke tåler blod. Jeg besvimer. Seriøst, jeg har blodfobi.
"Jeg kuttet meg på den her"sa han og tok opp noe som lignet på et barberblad som lå oppi en boks med masse andre greier. "Jeg skulle bare ta såpen men så tok jeg den istedenfor og-"
Jeg følte meg svimmel. Det var jævlig mye blod.. Eller egentlig ikke men mye blod for meg. Jeg lukket øynene og lente meg bak til veggen.
"Eh..går det bra?"spurte han og jeg åpnet øynene.
"Jeg tåler ikke å se på blod...jeg-"
"Shit, sorry"sa han og tok tak i dorullen for å ta nytt papir. Jeg følte at øyenlokkene mine ble tyngre og jeg følte mer enda mer trøtt en det jeg vanligvis var. En svak hodepine fikk jeg også og jeg myste for å se klart. Jeg så en dråpe blod renne ned på gulvet og det var da alt ble svart. Seriøst. Jeg besvimte. På ekte.
"Helvete! Noah?!"var det siste jeg hørte. Jeg følte at jeg falt men jeg kjente ingen ting.
Jeg våknet brått opp igjen og det første jeg så var ansiktet til Lucas rett overfor mitt. Han hadde den ene hånden på kinnet mitt og den andre var surret inn med papir igjen. Jeg pustet tungt.
"Går det bra? Du var vekke i sånn ett minutt"sa Lucas og tok hånden kjapt vekk fra kinnet mitt. Han sto på kne ved siden av meg og pustet lettet ut.
"Jeg har blodfobi for helvete"sa jeg surt og så på han.
"Hvordan i helvete skulle jeg vite det?"sa han surt tilbake.
Det verste var at jeg ikke hadde visst hva som hadde skjedd i ett minutt. Hvem vet? Kanskje han hadde sendt et bilde til folk av meg når jeg var bevisstløs eller noe.
"Faen"sa Lucas og la hodet i hendene. Det så faktisk ut som han var jævlig lettet. Sikkert på grunn av at han trodde jeg var død og om jeg døde så kunne han ikke plage meg. "Jeg trodde jeg faen meg hadde drept deg"sa han ironisk.
"Det hadde vært dumt for deg"sa jeg og begynte å reise meg sakte. Han så brått på meg og myste.
"Hva mener du med det?"spurte han kjapt.
"Jeg mener at du aldri kunne ha ødelagt livet mitt fordi jeg allerede hadde vært død"sa jeg. Han nikket sakte.
"Du bør gå og få en sjekk på det kuttet"sa jeg før jeg gitt ut av badet.
"Du bør gå og se om du er helt fin igjen"sa han tilbake. Dette hadde skjedd hundretusen ganger før. Det er heldigvis ikke så ille. Det er mange som besvimer bare av at de ser et papirkutt og så ille er ikke jeg.
Da jeg var liten var dette veldig vanskelig. Hver gang noen falt og fikk skrubbsår så besvimte jeg. Hver gang noen var klumsete så var det jeg som måtte betale prisen. Det var ett helvete. En gang besvimte jeg til og med da jeg satt på en disse.
Gode tider.
Jeg våknet sakte. Det var søndag og lørdagen var endelig over. Jeg følte at den hadde vart i evigheter.
Da jeg våknet følte jeg meg i ganske bra humør. Jeg tok på meg noen klær og gikk ned på kjøkkenet for å se om Mary hadde laget frokost. Det hadde hun.
Lukten av bacon kunne jeg lukte helt oppe fra andre etasje.
"God morgen"sa stefaren min og smilte.
"God morgen"sa jeg og smilte tilbake.
"Jeg hørte at du besvimte i går, går det fint?"spurte han.
"Ja"sa jeg og gadd ikke engang å bry meg om hva som hadde skjedd med Lucas sin hånd. Kanskje han var på sykehuset? Ikke vet jeg. Men uansett så er ikke det noe jeg behøver å vite...
Men siden nysgjerrigheten min er helt forferdelig, så klarte jeg ikke å holde meg.
"Går det fint med Lucas?"
"Ja, hånden hans er helt fin igjen og han dro hjem i dag tidlig"sa han. Wow. Han må ha dratt tidlig siden klokken bare er 9 om morgenen.
Jeg tok litt mat og satt meg ved spisebordet der alle de andre, unntatt stefaren min ,satt.
"Kan du kjøre og hente meg idag?"spurte Hazel. Cheerleading. Jeg følte ett press på at jeg måtte siden det var ingen andre her hjemme som kunne kjøre henne.
"Hvor tid skal du lære deg og kjøre bil?"spurte jeg litt småsur men sa selvfølgelig ja. Mamma bablet i vei med spørsmål om hvordan det hadde gått med meg etter jeg hadde besvimt.
Så tenkte jeg meg litt om. Jeg skulle hente Hazel på cheerleading som betydde at jeg måtte se Lucas igjen. Noe jeg absolutt ikke ville siden han var med vennene sine og derfor ble de enda større og sterkere.
Jeg måtte ringe Alex eller Melody. Ikke faen at de skal hive en eneste ball på meg igjen.
¡Ay! Esta imagen no sigue nuestras pautas de contenido. Para continuar la publicación, intente quitarla o subir otra.
