Det er alltid en gutt og en jente som går gjennom klisjeen. Hva skjer om vi putter to gutter i den?
Noah er 17 år og bor som en normal 17 åring, hos familien sin. Da han begynner på Highschool begynner fort merkelige ting å skje. Han snubler over sk...
Jeg sa ingen ting. Bare lot han tenke over hva jeg nettopp hadde sakt. Han tenkte så hardt at det så ut som om han nettopp hadde løst en krimgåte. Jeg svelgte hardt og myste på han.
"Lucas?"sa jeg.
"Faen jeg er så jævla dum"sa han og satt seg ned på sengen. Han la hodet sitt i hendene sine og gryntet. "Jeg ødela alt"
Jeg kunne ikke si noe i mot det siden det var jo sant. Om han ikke hadde klint med Sarah i klasserommet, eller faen meg gjort at jeg hadde blitt banket opp av Carter, Så hadde ikke dette skjedd.
"Jeg er så lei meg Noah"sa han og så opp på jeg. Jeg presset bryna sammen. Ikke fordi at jeg ikke likte unnskyldningen hans men fordi han hadde tårer i øynene. Gren han?
Jeg kunne virkelig ikke få ut ett ord. Jeg vet ikke hvorfor engang. Jeg bare klarte å stå der og stirre på han. Jeg svelgte hardt. Han hadde virkelig ikke visst noen ting og jeg synes det faktisk var rart siden det hadde spredd seg rundt på skolen også.
"Du må hate meg"sa han.
"Hate er et sterkt ord"sa jeg tilbake.
"Jeg fikk faen meg Carter til-. Helvete!"sa han og reiste seg fra sengen. Han dro fingrene frustrert gjennom håret sitt.
"Lucas-"
"Du likte meg faktisk"sa han. Jeg følte at han snakket mer til seg selv enn til meg. Han gikk frem og tilbake i rommet mens han tenkte. Jeg så ned i fanget mitt og så opp igjen på han. Han tok feil. Jeg likte han ikke.
Jeg liker han.
Og det kommer jeg alltid til å gjøre. Om jeg lot han være i fred nå kom han til å føle seg helt alene. Han hadde jo nettopp mistet moren sin.
"Kan du sette deg ned?"sa jeg og begynte å bli litt irritert av surringen hans. Han stoppet opp og så på meg. Han satt seg ned på sengekanten sakte.
"Hvorfor sa du ingen ting tidligere?"spurte han lavt. Jeg hevet på skuldrene og så på han.
"Jeg følte at det ikke var vits"sa jeg og husket på da jeg gikk etter han for å fortelle han det og så han kysse en jente. Gjorde han det bare for å ta igjen? "Da jeg kom inn i klasserommet og så dere kysse.. -"
"Noah, det var ikke ekte. Jeg gjorde det bare fordi jeg ville vise at jeg ikke var såret. Jeg hadde aldri følt at en person hadde så mye makt over meg før og det var derfor jeg ville prøve å vise at du ikke hadde makt over meg"sa han og så meg dypt inn i øynene. Jeg trodde på han.
"Jeg er så utrolig lei meg. Unnskyld"fortsatte han. Jeg ble nesten overrasket over hvor lei seg han var. Jeg trodde ikke reaksjonen hans skulle bli sånn som dette.
"Vell, det var jeg som begynte det hele"sa jeg
"Ikke prøv å legge skylden på deg selv"sa han i mot meg. Jeg gransket han. Han så helt forferdelig ut. Han hadde jo vært gjennom mye så det var ikke så rart heller. Jeg så ned på leppene hans og opp på øynene hans igjen. Var dette lurt?
"Jeg føler meg helt jævlig. Hvordan i helvete skal jeg klare å tilgi meg selv etter det jeg har gjort? Jeg var faen meg en drittsekk! Helvete! Og hvordan-"
Jeg lente meg inn og avbrutte han ved å legge mine lepper på hans.
Han ble helt stiv i kroppen og det tok litt tid før han kysset meg tilbake. Jeg hadde lyst til å smile. Jeg hadde lengtet så utrolig til dette.
Jeg lente meg tilbake igjen og så sakte opp på han. Øynene hans glinset og han så helt forvirret ut. Jeg smilte av reaksjonen hans.
"D-du..du kan ikke gjøre det. Du skulle jo være sur på meg"sa han helt forvirret og så på leppene mine og så opp på meg igjen.
"Jeg orker ikke mer. Jeg vil bare ha deg"sa jeg helt bestemt på hva jeg ville. Om han nå ikke godtok det så måtte jeg bare gå videre. Jeg skjønte virkelig at han var såret etter det jeg gjorde. Selv om reaksjonen hans var litt vell sterk så skjønte jeg det.
Han smilte til meg.
Han smilte!
"Du er faen meg det beste som har hendt meg"sa han. Jeg lo over hvor klisje han var. Jeg lå meg ned på sengen hans og han fortsatte å stirre på meg med de glinsende øynene hans. "Vent, betyr dette at jeg kan kysse deg uten at du dytter meg vekk?"
"Kanskje"sa jeg. Plutselig forsvant smilet hans og jeg forstod ikke helt hvorfor. Jeg presset bryna sammen og så forvirret opp på han.
"Jeg fortjener faen deg ikke"sa han lavt og så vekk. Jeg skjønner at han var lei seg for set han gjorde men jeg skjønte det virkelig.
"Jeg tilgir deg"sa jeg. Han så ikke på meg lenger men rett ut i luften. "Lucas, jeg mener det". Han så tilbake på meg og smilte svakt til meg. Var dette begynnelsen på noe bra?
Jeg håpte at dette var begynnelsen på noe bra.
At det jeg gjorde no ikke var feil.
Tenk jeg hadde gjort no feil? Tenk om jeg hadde gjort ting verre?
Nei, jeg kunne ikke begynne å tenke sånn.
Dette var det riktige å gjøre og det hadde jeg bestemt meg over.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
