Jeg svarte ikke, i tilfelle det var en fan. Så så jeg Irene komme forbi. Jeg tok tak i henne og dro hun inn. Jeg dro kanskje litt for hardt, fordi hun kom så fort mot meg at hun falt oppå meg. "Oj." Sa hun. "Shit. Går det bra?" Spurte jeg. Døra hadde sklidd igjen. "Jada, du?" Spurte hun. "Ja." Sa jeg. Hun satt seg opp. Satt oppå meg med beina på hver sin side. "Du kan liksom være min personlige stol." Smilte hun. Jeg smålo. "Haha ja." Sa jeg. "Sa faren din at han skulle sende melding om når det var klart?" Spurte hun og tok tak i hendene mine og lekte med dem. "Jepp.. det tar sikkert en halvtime ellerno", sa jeg og så på henne. "Bruker du håndkrem?" Spurte hun plutselig. "Hvordan det?" Lo jeg. "De er veldig myke", svarte hun forundret. "Jeg bruker ikke håndkrem, men takk, tror jeg." Flirte jeg.
Det har gått kanskje ti minutter, og ikke noe svar fra pappa. Irene sitter fortsatt oppå meg. "Kan ikke den mobilen bare ringe snart! Jeg. Mister. Luuuuuft!" Overdrev hun og tok ut tunga for å symbolisere at hun var dø. "Du. Det har gått ti minutter elns", kommenterte jeg. Hun lo.
(Bare de på Wattpad får dette som kommer nå. VIP LISSM:) )
~noen minutter senere~
Irene lente seg litt fra side til side. Jeg skal være ærlig, hun satt oppå pikken min. Ingen kan ikke bli litt.. ja.
"Mm." Stønnet jeg. Shit. Stønnet jeg faktisk?! Gad.
Hun fikk store øyne, men et glis kom fort. "Isac? Stønnet du?" Spurte hun og smilte. "Vell.. du sitter jo der og gynger." Sa jeg. "Gjør jeg ikke! Jeg gjøør bare sånn!" Sa hun og viste, raskt. "Agh! IRENE STOPP!" Hun må stoppe og gynge. Hun lo, men fortsatte. Hun fortsatte og irritere meg, ved å gynge. Nå satt hun derimot å tørrhumpa meg, mens hun lo.. mens jeg lå der og døde av orgasmer.
\\Skal jeg fortsette? Eller skal det fortsette videre med flyplasstingen?\\
YOU ARE READING
så nydelig // isac elliot (ferdig)
FanfictionIrene Den mest perfekte jenta Isac noen gang har møtt. Dette er en liten historie om Isac og hvordan han blir mer og mer interessert i Irene. Hvordan dem ble bestevenner. Om dem ble noe mer. ~Nina, 2015